Erik Solem

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Erik Solem
Født 23. august 1877
Død 15. juli 1949
Nasjonalitet Norge

Erik Toralf Solem (født 23. august 1877 i Kristiania, død 15. juli 1949, samme sted) var en norsk jurist.

Han ble høyesterettsadvokat i 1905, sorenskriver i 1912, konstituert professor i rettsvitenskap i 1931 og høyesterettsdommer i 1938. I 1945 fikk han i oppdrag å lede landssvikoppgjøret som konstituert lagmann ved Eidsivating lagmannsretts landssvikavdeling. Han var formann i Den militære undersøkelseskommisjon av 1946 og i straffelovkommisjonen av 1947. Fra 1939 til 1949 var han redaktør av Tidsskrift for Rettsvitenskap.

Solem var den som forkynte dødsdommen over torturisten og frontkjemperen Reidar Haaland i den første store landssvik-saken. Solem uttalte videre at der det oppstår konflikt mellom norsk lov og internasjonal rett, må sistnevnte vike.[trenger referanse] Dette er i motstrid med hva Norges regjering ellers hevdet som sitt syn på folkeretten. Da det under krigen oppstod uenighet om Kvarstadbåtene, skrev Jens Bull, chargé d'affaires i Stockholm, til Sveriges utenriksminister: «Hvis de svenske domstoler eller andre svenske myndigheter tar skritt som er i strid med folkeretten, har den svenske regjering plikt til å treffe de forholdsregler som er nødvendige for å forandre den rettsstridige tilstand.»[1]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Civilprocesreformen i praksis, (1918)
  • Lappiske rettsstudier, (1933)
  • Tinglysningsloven med kommentarer, sammen med Ole Fingalf Harbek, (1935)
  • Kommentarer til Landssvikanordningen, (1945)
  • Landsvikloven, (1947)
  • Holberg som jurist, (1947)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Egil Ulateig: Justismord (s. 155-6), forlaget Aschehoug, Oslo 1993, ISBN 82-03-17250-4