To pluss fire-avtalen
| Det endelige oppgjør med hensyn til Tyskland Treaty on the Final Settlement with Respect to Germany (engelsk) Vertrag über die abschließende Regelung in Bezug auf Deutschland (tysk) | |||
|---|---|---|---|
 Underskrifter av representanter for de fire seiersmaktene: Roland Dumas, Eduard Sjevardnadse, Douglas Hurd, James Baker | |||
| Type | Fredsavtale/uavhengighetsavtale | ||
| Møtedato | 13. februar 1990 | ||
| Signeringsdato | 12. september 1990 Moskva i Sovjetunionen | ||
| Trådte i kraft | 15. mars 1991 | ||
| Underskrevet av | «To»: «Fire»: | ||
| Språk | Engelsk, fransk, tysk, russisk | ||
| Erstatter | Tysklandsavtalen (15. mars 1991) | ||
To pluss fire-avtalen (engelsk: Two Plus Four Agreement; tysk: Zwei-plus-Vier-Vertrag, offisielt: Treaty on the Final Settlement With Respect to Germany; tysk: Vertrag über die abschließende Regelung in Bezug auf Deutschland, norsk meningsoversettelse: Traktat om den avsluttende regulering vedrørende Tyskland) ble inngått i 1990.
Avtalepartnere, mål[rediger | rediger kilde]
Avtalen ble undertegnet 12. september 1990. Den ble inngått mellom Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland), Den tyske demokratiske republikk (Øst-Tyskland) («de to») og Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og USA («de fire»). De fire sistnevnte statene hadde vært okkupasjonsmakter i Tyskland etter andre verdenskrig. Tyskland fikk tilbake det meste av sin selvstendighet ved Parisavtalene fra 1954/1955.
To pluss fire-avtalen innebar at de siste rester av «de fires» okkupasjonsrettslige rettigheter i landet, ble opphevet. Dette åpnet formelt for Tysklands gjenforening samme år.[1][2]
Avtalens betydning[rediger | rediger kilde]
En rekke europeiske stater fryktet for at et samlet Tyskland, med sin store økonomi skulle forrykke balansen i Europa. Derfor inneholdt avtalen bestemmelser om grenser, tilhørighet til forsvarsorganisasjoner og hærens størrelse.[3]
President George H.W. Bush støttet forbundskansler Helmut Kohl i hans bestrebelser for en gjenforening av Tyskland. En betingelse var at det samlede Tyskland skulle være medlem av NATO. 31. mai 1990 ga Sovjetunionens president Mikhail Gorbatsjov sin tilslutning til frie valg for hele Tyskland. Som motytelse fikk Sovjetunionen økonomisk hjelp, og løfte om at NATO ikke skal plassere styrker øst i Tyskland.[3]
Tyskland garanterte dagens grenser mot Polen, noe som vakte en viss motstand i CDU/CSU, og i organisasjonene til de som ble fordrevet etter andre verdenskrig.
Landet ga på nytt avkall på atomvåpen, og likeledes biologiske og kjemiske våpen. Den tyske armé, Bundeswehr, skulle begrenses til 370 000 mann. Som motytelse ga seiersmaktene etter andre verdenskrig Tyskland full statlig suverenitet.[3]
Se også[rediger | rediger kilde]
- Det allierte kontrollråd
- Grunnavtalen
- Utenriksministerrådet
- Firemaktsavtalen om Berlin
- Parisavtalene
- London-Paris-konferansene
- Okkupasjonsstatuttet
- Petersbergavtalen
- Tysklands gjenforening
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «25th anniversary of the Two plus Four Treaty» – Deutschland.de. Besøkt 4. mai 2016
- ^ Avtalen hos den amerikanske ambassade i Tyskland. Besøkt 4. mai 2016
- ^ a b c Petschow, Annabelle. «Zwei-plus-Vier-Vertrag». Lebendiges Museum Online, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
(en) Zwei-Plus-Vier-Vertrag – kategori av bilder, video eller lyd på Commons