Aleksandra Kollontaj

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Aleksandra Kollontaj
Aleksandra Kollontaj 10.gif
Født31. mars 1872
St. Petersburg
Død9. mars 1952 (79 år)
Moskva
Gravlagt Novodevitsjijkirkegården
Ektefelle Pavel Dybenko
Far Mikhail Domontovich
Utdannet ved Universitetet i Zürich
Beskjeftigelse Politiker, diplomat, feminist, skribent
Parti Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti, Sovjetunionens kommunistiske parti
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet, Sovjetunionen
Medlem av Workers' Opposition
Utmerkelser Leninordenen, Arbeidets røde fanes orden, St. Olavs Orden, Den aztekiske ørns orden
Signatur
Aleksandra Kollontajs signatur

Aleksandra Kollontaj ved skrivebordet i den sovjetiske legasjon i Oslo.
Foto: Eivind Enger, Oslo Museum[1]

Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj (Алекса́ндра Миха́йловна Коллонта́й — født Domontovitsj, Домонто́вич; født 19. marsjul./ 31. mars 1872greg. i St. Petersburg, død 9. mars 1952 i Moskva) var en russisk kommunistisk revolusjonær. Hun var først medlem av Mensjevik-partiet, og fra 1914 Bolsjevikene. Hun måtte i eksil i Stalin-tiden som diplomat. Hun ble dermed en av de få «gammelbolsjevikene» som unnslapp Moskva-prosessene på 30-tallet med livet i behold.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Aleksandra Domontovitsj var datter av en general i tsarens armé, Mikhail Domontovitsj, som var av gammel litauisk-russisk fyrsteslekt tilhørende Ostoja-klanen, og deltok i den russisk-tyrkiske krig 1877-1878 og var kansellisjef ved den russiske administrasjonen i Bulgaria 1878-79. Moren, Alexandra Masalin-Mravinskij, var datter av en fremgangsrik finsk trevarehandler. Sin barndoms somre tilbragte hun på sin morfars landeiendom i MolaDet karelske nes.[2]

Etter et kortvarig ekteskap med offisersaspiranten Vladimir Kollontaj forlot Alexandra sin sønn og make og reiste til Zürich for å studere nasjonaløkonomi.

Revolusjonær[rediger | rediger kilde]

I år 1898 vendte hun tilbake til Russland og begynte å arbeide for det revolusjonære russiske sosialdemokratiske parti. Hun måtte flykte til utlandet i 1908, etter å ha publisert et skrift der hun oppfordret finnene til opprør mot tsardømmet. Frem til 1917 oppholdt Kollontaj seg i flere land, blant annet Sverige i 1912 og i 1914. Hun stod først bolsjevikene nær[3], sluttet seg til mensjevikene 1908-14, men gikk i 1915 tilbake til bolsjevikene[4] og agiterte mot verdenskrigen.

Politiker og forfatter[rediger | rediger kilde]

Etter februarrevolusjonen i 1917 kom hun tilbake til Russland og deltok aktivt i oktoberrevolusjonen, hvorpå hun frem til 1918 ble folkekommissar for sosiale spørsmål. Hun var en kort periode gift med bolsjeviklederen Pavel Dybenko.

Kollontaj var overbevist sosialist og feminist og gikk inn for ekte arbeidermakt, kvinners frigjøring og det konvensjonelle ekteskapets avskaffelse. Hun tok imidlertid sterk avstand fra den borgerlige feminisme ertersom hun anså at man bare gjennom sosialismen kunne nå likkestilling mellom kjønnene. Den type av feminisme som hun gikk inn for kunne best betegnes som radikalfeminisme, og hennes tanker fikk atter aktualitet innen feministisk forskning på 1970-tallet.[5]

Kollontajs politiske kamp bestod i å forandre ekteskapet fra grunnen av, kollektiv oppdragelse og kvinnens seksuelle frijøring. Kollontaj møtte hard motstand fra konservative retninger innen det kommunistiske parti som anså at hennes tanker ikke var realistiske å virkeliggjøre i et ungt Sovjetunionen som kjempet med økonomiske problemer, barns situasjon on prostitusjon.[5] På grunn av sine politiske standpunkter ble Kollontaj tidvis stemplet som en fiende av partiet og en småborgerlig feminist.[6]

Kollontaj var en av mange kommunister som var kritiske til det tiltagende autoritære styre i Sovjetunionen. Hun var medlem i opposisjonsbevegelsen Arbeideropposisjonen innen kommunistpartiet som stilte krav om desentralisering, arbeidermakt, like lønner, fri sykepleie, fri utdannelse og mer. På den 10. partikongressen (1921) ble samtlige av Arbeideropposisjonens krav forkastet, og partiledelsen fastslo at opposisjonsbevegelsen var kontrarevolusjonær samtidig som det ble besluttet at fraksjoner innen partiet stred mot den demokratiske sentralismens prinsipper og skulle forbys. Arbeideropposisjonen ble således en av de siste legale opposisjonsbevegelsene i Sovjetunionen.[7]

Hun skrev både politiske og skjønnlitterære bøker. Utover den digre biografien skrev hun også et stort antall lengre artikler på svensk både under sin tid som ambassadør og før dette, blant annet i avisene Socialdemokraten og Stormklockan. I Nazityskland ble Kollontajs verker ansett som upassende for naziregimenet og nazistisk ideologi. Hennes bøker ble således utrenset og brente i bokbålene i 1933.

På grunn av sitt engasjemang i Arbeideropposisjonen var Kollontajs politiske karriere på hjemmebane kraftig marginalisert. Hun unnkom fysiske repressalier men kort etter Arbeideropposisjonens nederlag forlot hun landet.[5]

Diplomat[rediger | rediger kilde]

Kollontaj portrettert av Albert Engström i 1923.

Aleksandra Kollontaj ble ministerråd for Sovjetunionens gesandtskap i Oslo i 1923 og ble dermed en av de første akkrediterte kvinnelige diplomater (den tredje, faktisk) med selve sendemannsoppdaget. Det var i stor grad hennes fortjeneste at Norge ikke bare anerkjent Sovjetunionen på et tidlig tidspunkt der aldre land holdt seg på distanse, men også inngikk en svært handelsavtale med hverandre.[4] Hun forble i embedet frem til 1930 bortsett fra et år som diplomat i Mexico i 1926/27.

I 1930 ble hun Sovjetunionens sendebud (minister) i Stockholm – fra 1943 med ambassadørs rang. Hun hadde stor betydning for forholdet mellom Sovjetunionen og Sverige under den kritiske tiden under andre verdenskrig og gjorde ved flere anledninger Sverige gode tjenester. Hennes relasjon til utenriksminister Christian Günther var omvitnet som god, noe som hadde en gunstig innvirkning på opprettholdelsen av den svenske nøytralitetspolitikken. Rett etter krigen fikk hun sin utenriksminister Vjatsjeslav Molotovs ros for at svenskene ikke støttet finnene.

Kollontaj førte ved flere anledninger viktige diplomatiske forhandlinger med representanter fra Finland. I året 1940 spilte hun en viktig rolle i forhandlingene som førte til Moskvafreden. Etter at fortsettelseskrigen brøt ut i 1941 fortsatte Kollontaj med å søke kontakt med finske politikere.[3] I slutten av april 1943 var hun muligens involveer i feilslåtte fredsforhandlinger med Hans Thomsen, hennes tyske motstykke i Stockholm.[8] Hun var også medlem av den sovjetiske delegasjon til Folkeforbundet.[a]

Hun traff i Stockholm de finske representantene Juho Kusti Paasikivi og Georg Achates Gripenberg, i forhandlingene som førte til våpenstillstanden mellom Sovjetunionen og Finland i september 1944.

I Sverige var Aleksandra Kollontaj allment kjent som Madame Kollontaj.[9] Under andre verdenskrig leide hun Villa Kassman på Storholmen nord for Lidingö som sommerbosted.[10]

De siste årene[rediger | rediger kilde]

Etter sin tid som diplomat i Sverige vendte Kollontaj tilbake til Sovjetunionen i 1945. Sine siste leveår viet Kollontaj seg intensivt til skrivingen av sine memoarer. Trass i sviktende helse og søvnproblemer arbeidet Kollontaj hardt for å forsøke å fullføre memoarene.[11] Våren 1949 skriver Kollontaj i et brev til den svenske venninnen Ada Nilsson at hennes memoarer omfatter hele 10 bind på hvert av dem 320 sider.[12] Memoarene ble aldri publisert i sin fullstendighet (men en første del utkom på svensk 1945 og på norsk i 1947) men ble arkivert på Marx-Engels-instituttet.[11] Trass i Sovjetunionens fall har memoarene ikke blitt publisert; de befinner seg i den russiske føderasjons kommunistiske parti lukkede arkiv i Moskva.[13]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Bibliografi, verker oversatt til nordiske språk[rediger | rediger kilde]

  • Udvalgte skrifter. Redaktion: Hanne Møller [et al.]. København: Tiderne skifter, 1977-1978. 3 bind.
  • Arbejdsbierne og den hvide fugl udvalgte skrifter. Tiderne Skifter, 1977. 2 bind.
  • Arbetsbiens kærlek. Stockholm, 1925.
  • Første etappe. Oslo, [1946]. også på svensk
  • Kvinnan och familjen. Stockholm : Gidlunds, 1976.
  • Kvinnans kamp för ekonomisk frigörelse. Stockholm, 1973
  • Kvinnans kamp för politiska rättigheter. Stockholm, 1977
  • Kvinnans ställning i den ekonomiska samhällsutvecklingen. Stockholm, 1971
  • Kæra kamrat! Allrakæraste væn! : brev i urval. Stockholm, 1977
  • Mit liv – kvinde og kommunist. København, 1974
  • Revolusjon og kjærlighet. Oslo, 1977
  • Veien til kjærlighet. Oslo, 1975

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «DigitaltMuseum: Den russiske legasjon, interiør, kontor,...». DigitaltMuseum. Besøkt 25. februar 2012. 
  2. ^ Svensk uppslagsbok, 2:a upplagan, bind 16 (trykt år 1956), artikkelen Kollontaj, spalte 490-491
  3. ^ a b Aschehougs konversasjonsleksikon bind 11 (år 1958), artikkelen Kollontaj
  4. ^ a b Joachim Schwelien:Nachruf auf Alexandra Kollontai Die Zeit, 20. mars 1952
  5. ^ a b c Encyclopedia of Women's Autobiography: K-Z. Greenwood Publishing Group. 2005. s. 326. 
  6. ^ "Alexandra Kollontay, kvinnofrigörelsen och realpolitiken i Sovjet". I Kollontay, Alexandra (1981), "Arbetsbiens kärlek" (s. 281-313). Stockholm: Litteraturfrämjandet. 1976. s. 300. ISBN 91-7448-131-2. 
  7. ^ "Alexandra Kollontay, kvinnofrigörelsen och realpolitiken i Sovjet". I Kollontay, Alexandra (1981), "Arbetsbiens kärlek" (s. 281-313). Stockholm: Litteraturfrämjandet. 1976. s. 293f. ISBN 91-7448-131-2. 
  8. ^ Mastny, Vojtech (1972). «Stalin and the Prospects of a Separate Peace in World War II». The American Historical Review. American Historical Association. 77: 1365–1388. 
  9. ^ Revolutionära socialistiska kvinnor (sid. 20)
  10. ^ Slottet kan vara bortom räddning/Inget som hindrar köparen från att riva Villa Kassman
  11. ^ a b "Alexandra Kollontay, kvinnofrigörelsen och realpolitiken i Sovjet". I Kollontay, Alexandra (1981), "Arbetsbiens kärlek" (s. 281-313). Stockholm: Litteraturfrämjandet. 1976. s. 311. ISBN 91-7448-131-2. 
  12. ^ "Alexandra Kollontay, kvinnofrigörelsen och realpolitiken i Sovjet". I Kollontay, Alexandra (1981), "Arbetsbiens kärlek" (s. 281-313). Stockholm: Litteraturfrämjandet. 1976. s. 312. ISBN 91-7448-131-2. 
  13. ^ Encyclopedia of Women's Autobiography: K-Z. Greenwood Publishing Group. 2005. s. 327. 
  14. ^ «Storkors til Kollontay», Verdens Gang, 9. juli 1946, s. 2.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Siteringsfeil: <ref>-merker finnes for gruppenavnet «lower-alpha», men ingen <references group="lower-alpha"/>-merking ble funnet, eller det mangler et avsluttende </ref>-merke.