Processo Revolucionário em Curso

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Processo Revolucionário em Curso (PREC) er navnet på en demokratisk prosess som fant sted i Portugal etter Estado Novo-perioden var over. Etter at kolonikrigen som begynte på 1950-tallet endelig tok slutt i 1974 utførte flere av de hjemvendte offiserene fra krigen et statskupp mot det portugisiske militær-regimet den 25. april 1974.

Nellikrevolusjonen ble navnet på statskuppet fordi befolkningen i Portugal satte røde nelliker i soldatenes geværløp i det som senere nesten er blitt betegnet som et folkefest og som var nesten uten vold. Det var bare 4 mennesker som ble drept av soldater som var lojale mot regjeringen som følge av denne revolusjonen mot militær-regimet.

Etter de første dagene etter statskuppet der nesten hele befolkningen feiret at militærdiktaturet var over, så startet arbeidet med lage en ny demokratisk ordning i Portugal. Dette var en overgangsperiode som tok cirka to år og har i ettertid fått navnet Processo Revolucionário em Curso. Overgangsperioden var mye preget av sosial uro og maktkamp mellom den politiske høyresiden mot den litt mer liberale venstresiden som begge ville ha mest mulig makt.

Flere tidligere politikere som hadde søkt eksil i andre land på grunn av forfølgelser og trusler om drap og mye uro i hjemlandet kom tilbake igjen og de ulike politiske strømmningene prøvde å få mest mulig innflytelse i den nye demokratiske omveltningen. Tre hovedgrupperinger ble etter hvert svært viktig underveis i denne prosessen. Det var:

  • De konservative politikerne som ofte hadde bakgrunn fra hæren før militærregimet, men hadde falt i unåde under diktaturet, som f. eks. General António de Spínola som senere ble president, eller som var reformvillige medlemmer av den gamle enhetspartiet. Målet deres var en borgerlig konservativ stat.
  • Sosialdemokrater som samlet seg rundt den fremtidige presidenten Maria Soares og det politiske partiet Partido Sosialista.
  • Venstreradikale politikere innen det portugisiske kommunistpartiet som ville ha en sosialistisk stat i Portugal.


Forløpet til demokrati[rediger | rediger kilde]

På politikkens høyreside i Portugal hadde et autoritært diktatur slått rot da António de Oliveira Salazar overtok rollen som den nye statsministeren etter å ha vært finansminister siden 1926. Regimet utviklet seg raskt til et klassisk fascistisk diktatur som var sterkt påvirket av de radikale ideene til diktatoren Benito Mussolini fra Italia. Disse ideene kom klart og tydelig frem under dannelsen av Estado Novo (den nye staten).

Noen av ideene til Antonio Salazar og hans regjeringsparti var at alle de portugisiske Fagforeningene skulle være vertikalt integrert i statsapparatet. Antonio Salazar sin personlige ideologier bar preg av å være både pro-katolske, anti-kommunistiske samtidig som de hadde flere innlegg av nasjonalisme.

I 1974 kom denne totale mangelen på demokrati i et vestlig europeisk land under økende kritikk både fra befolkningen i Portugal og fra andre land. Amnesty International ble dannet etter opplevelsen som grunnleggeren Peter Benenson hadde i møte med flere eksempler på tortur av politiske fanger i fengslene i Portugal.

Den portugisiske revolusjonen førte til en eksplosjon av politisk aktivitet med mer enn seksti politiske partier som plutselig ble aktive igjen etter at militærdiktaturet ble lagt dødt. Blant dem var det portugisiske kommunistpartiet som lenge hadde drevet sin virksomhet delvis under jorden under ledelse av kommunisten Alvaro Cunhal.

Selv om kommunistenes valgstøtte var noe begrenset ga deres posisjon både i fagforeningene så vel som i andre partier meget stor innflytelse. En kombinasjon av dette og Portugals fattigdom, sammen med stor mangel på både sosial og økonomisk utvikling satte voldsom fart på nasjonaliseringen i landet.


Kolonikrigen[rediger | rediger kilde]

I 1974, like før nellikrevolusjonen brøt ut så var cirka halvparten av Portugals samlede BNP og de aller fleste av deres væpnede styrker for det meste engasjert i de mange krigene som oppstod i flere av de portugisiske koloniene som lå i Afrika.

Mens andre europeiske stormakter forlengst hadde avstått uavhengighet til sine tidligere afrikanske kolonier allerede på slutten av 1950-tallet og 1960-tallet så hadde den portugisiske diktatoren Antonio Salazar nektet å i det hele tatt vurdere muligheten for å gi uavhengighet til de afrikanske koloniene som var okkupert av Portugal.

På toppen av alle de andre problemene som diktator Antonio Salazar sto ovenfor når det gjaldt de afrikanske koloniene så ble i tillegg noen av disse koloniene som hadde blitt okkupert av portugiserne i løpet av det 16. århundre noen ganger innvandert av andre land.

Mest maktesløs var Portugal da den indiske hæren marsjerte rett inn og inkorporerte noen av deres kolonier i 1961. Portugal klarte overhodet ikke å hindre de indiske soldatens fremferd i de afrikanske koloniene.

Salazar tok det uvanlige skrittet med å appellere til forskjellige internasjonale organisasjoner som for eksempel FN for at de skulle igangsette diverse sanksjoner mot den indiske militære handlingen som Portugal ikke klarte å ordrne opp i på egen hånd.

Men Antonio Salazar fikk et alvorlig hjerneslag i 1968. Han overlevde slaget men det ble snart klart at han ikke kunne fortsette å lede landet. Så derfor oppnevnte han da sin etterfølger Marcello Caetano til å være den neste lederen og diktatoren i Portugal.

Caetano fikk i oppgave både fra den forrige presidenten som døde få år senere og fra den portugisiske regjeringen at han skulle fortsette med den svært kostbare krigen i de afrikanske koloniene. Det var helt uaktuelt for Portugal at de afrikanske koloniene som var under portugisisk styre skulle få sin etterlengtede uavhengighet.

På midten av 1970-tallet begynte den portugisiske kontrollen av den afrikanske kolonien Guinea-Bissau å slippe taket og da kollapset den raskt. I andre kolonier som f. eks. Angola og Mosambik møtte de portugisiske vernepliktige soldatene flere voldelige geriljagrupper. Det ble stadig utført nye og blodige angrep på den portugisiske hæren som ble ledet av general António de Spinola som åpent kritiserte den portugisiske regjeringens politikk i de afrikanske koloniene som de hadde kontroll over. Dette ga uttrykk til en stadig voksende rumlende misnøye i den portugisiske hæren.

Da kolonikrigen endelig var over i 1974 og de portugisiske soldatene kunne vende hjem fra Afrika så var de i likhet med store deler av den portugisiske befolkningen svært misfornøyde med militærdiktaturet og de igangsatte et revolusjonært kupp mot regimet den 25. april 1974 og dette førte til nellikrevolusjonen og senere til den toårige Processo Revolucionário em Curso. Når denne proessen var over var Portugal i stor grad blitt til et demokratisk land med et mer demokratisk styresett som ikke var så ulikt det andre europeiske land hadde.

En av de mest relevante politiske figurene under overgangen fra militærdiktatur til demokrati som også hadde slåss i Afrika under kolonikrigen var den tidligere generalen og feltmarskalken António de Spinola. Han var en konservativ politiker og han ble utnevnt til den første presidenten i Portugal etter at nellikrevolusjonen var over.