Europeisk kolonisering av Afrika

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Europeisk kolonisering av Afrika ble innledet den portugisisk erobringen av Ceuta i 1415 og fikk sitt største omfang omkring 1900. Det europeiske kolonistyret i Afrika ble raskt avviklet fra 1956. I 1959 var det bare fire selvstendig stater i Afrika, i 1960 var det 27 stater.[1]

På 1400-tallet var det Portugal som var den mest aktive sjøfartsnasjonen på Den iberiske halvøy. I 1415 erobret portugiserne Ceuta i Marokko og fikk sitt første afrikanske støttepunkt. Få år senere, i 1424 etablerte de seg på Kanariøyene, og senere i 1471 øvre Guinea, i 1485 Kongos munning og i 1486 Kapp det gode håp. Koloniseringen av Afrika var da et faktum. Portugisiske handelsmenn og oppdagelsesreisende begynte å seile langs Afrikaskysten for ta kontroll over handelen som foregikk i Det indiske hav.

Portugal var Europas første kolonimakt og den siste som ga koloniene uavhengighet, med unntak av Brasil ble uavhengig i 1822.[2]

Før 1870 var europeisk kolonisering stort sett begrenset til kystområdene. Det indre av Afrika var helt ukjent for europeere inntil midten av 1800-tallet. Den britiske misjonæren David Livingstone medvirket til kartlegging av de indre områdene. Journalisten Henry Morton Stanley, som senere gikk i tjeneste hos Leopold II av Belgia, medvirket også til åpning av Afrikas indre. I 1875 hadde Frankrike, Storbritannia, Portugal og Spania kolonier i Afrika. Viktigst av disse var den britiske Kappkolonien og fransk Algerie. Etiopia (unntatt italiensk okkupasjon etter Den andre italiensk-abessinske krig) og Liberia forble selvstendige stater. Libya og Sudan fikk selvstendighet i 1956.[1]

Portugals kolonirike[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Johan I (portugisisk: João) ble den første kongen av Portugal i Avis-dynastiet. Den fremvoksende kjøpmannsstanden i Lisboa og Porto støttet kongens planer om å utvide Reconquista til Nord-Afrika for tilgang til ressurser og handelsruter. Ekspansjonen til Afrika begynte med erobringen av Ceuta i 1415 der blant andre Henrik Sjøfareren (da 21 år gammel) deltok.[3]1400-tallet begynte en ekspansiv periode da Portugal organiserte flere oppdagelsesferder. Portugal ble Europas første kolonimakt. Den oversjøiske ekspansjonen begynte da Portugal i 1415 erobret Ceuta i Marokko. Madeira (Ilha da Madeira) ble oppdaget i 1419 og Asorene ble påvist i 1427. De første slavene fra Vest-Afrika ankom Portugal i 1441.[4]

Henrik Sjøfareren medvirket til Portugals oversjøiske ekspansjon. Han etablert blant annet en sjømannsskole i Sagres der ekspedisjoner ble forberedt og planlagt.[5] En bakgrunn for ekspansjon og ekspedisjoner langs Afrika var at det osmanske riket hadde gjort handel med østen til et monopol for arabere.[6] Portugisiske skip beveget seg gradvis lenger sørover langs Afrikas vestkyst og skaffet seg handelsstøttepunkter der, og i 1488 rundet et skip ledet av Bartolomeu Dias for første gang Kapp det gode håp. Disse ekspedisjonene gjorde at Portugal kunne sikre seg kolonier i Brasil og i Det indiske hav.[trenger referanse]

Midt på 1400-tallet var Den iberiske halvøy politisk inndelt i kongerikene Castilla, Aragón, Navarra, Granada og Portugal. Halvøyen hadde da omkring 7 millioner innbyggere, sammenlignet med Englands anslagsvis 3 millioner og Frankrikes befolkning som kan ha vært over 20 millioner. Etter slaget ved Toro i 1476 presset Castilla og Aragon Portugal til å avstå Kanariøyene som viste seg å være strategisk mellomstasjon for trafikken til Amerika. Castilla koloniserte Kanariøyene fra 1480-årene. De katolske monarker hadde opprinnelige ambisjoner om å samle hele Den iberiske halvøy (Portugal, Castilla og Aragon samt Navarra) under en hersker. Granada ble erobret i 1492 og Granada-emiratet ble oppløst og lagt under Castilla som Reino de Granada. Erobringen av Granada innledet også den spanske erobringen av Amerika og fordrivelsen av jødene. Navarra ble annektert av Castilla i 1512.[7]

Ekspansjon[rediger | rediger kilde]

Martin Behaim laget i 1492 verdens første globus basert på kunnskaper fra Portugal. Samme år krysset Christofer Columbus og seilte innom Asorene og Portugals fastland på tilbaketuren. Pedro Alvares Cabrals ekspedisjon krysset Atlanterhavet i 1500 og kom til det som ble Brasil og gjorde krav på området på vegne av Portugal. Vasco da Gamas ekspedisjon i årene 1497-1499 gikk rundt Kapp det god håp, langs Øst-Afrika (til det som er Tanzania) og til Goa i India. Goa blir kolonisert i 1510, Afonso de Albuquerque erobret Malakka i 1511. Ferdinand Magellan la ut for å seile jorden rundt i 1519. Portugisiske handelsfolk nådde Japan i 1543 og fikk i 1557 etablere seg på Macao.[8][9] Rikdommene som disse reisene innbragte gjorde de portugisiske kongene til de rikeste i verden.[10]

Da Vasco da Gama møtte arabere på østkysten av Afrika i 1498 var kystlinjen til Afrika noenlunde kjent for europeerne. På denne tiden var også europeisk handelsvirksomhet i Afrika dominert av slavehandel. Denne form for handel ble på Afrikansk side styrt av afrikanske riksmyndigheter og handelsmenn.

Den mosambikiske kongen Gungunhana gjorde opprør mot kolonimakten og ble sendt i eksil. Her sammen med konene sine, som også ble sendt i eksil, i 1899.

Den spanske kongen var bekymret for Portugals oversjøiske ekspansjon og suksess på havet, og støttet utrustning av spanske ekspedisjoner. Koloniseringen av Amerika ble fulgt av slavehandel fra Afrika. Portugal hadde allerede drevet salg av afrikanske slaver i hjemlandet. Ved en avtale inngått i 1494, Tordesillastraktaten, delte Spania og Portugal, med pavens støtte, verden mellom seg: Alt øst for en delelinje tilhørte Portugal og det viste seg at området som ble Brasil lå øst for denne linjen og det ble Portugals store koloni i Amerika. Brasil var tynt befolket og mye av urbefolkningen rømte inn i jungelen for å unnslippe koloniherrene. Mangel på lokal arbeidskraft i Brasil gjorde at portugiserne hentet slaver fra Afrika i langt større antall enn spanjolene i sine kolonier.[6]

Portugals kolonier på 1900-tallet til avviklingen i 1974

Portugals kolonier i det tropiske Afrika ble utvidet fra 1870. I 1890 presset Storbritannia Portugal til å trekke tilbake sine styrker fra det som senere ble Malawi og Zimbabwe.[11] I 1914 hadde Portugal åtte kolonier med samlet areal på over 2 millioner kvadratkilometer og en befolkning på 10 millioner (sammenlignet med Storbritannias 55 kolonier med nær 400 millioner innbyggere og Frankrikes 29 kolonier med 63 millioner).[12] Tyskland erklærte krig mot Portugal 9. mars 1916 etter at tyske skip i portugisiske havner ble beslaglagt og det var trefninger mellom portugisiske og tyske styrker i Mosambik.[13][14]

Frigjøring[rediger | rediger kilde]

Opprettholdelse av koloniimperiet var et avgjørende punkt i Portugals politikk under Salazar og Estado Novo-regimet. Samtidig søkte regimet å holde Portugal utenfor andre verdenskrig.[15]:192 Den portugisiske kolonikrigen ble utkjempet mellom Portugals militære og nasjonalistbevegelser i Portugals afrikanske kolonier mellom 1961 og 1975. Det portugisiske regimet ble styrtet i et kupp i 1974 («nellikrevolusjonen»), og det etterfølgende regimeskiftet fikk en slutt på konflikten. Sterk misnøye med kolonikrigen var viktig bakgrunn for at restene av Salazar-regimet ble felt. Nellikrevolusjonen innebar slutten på Portugal som kolonimakt.[16] I mai 1974 innledet den nye regjeringen forhandlinger med frigjøringsbevegelsene i Guinea-Bissau og Kapp Verde, deretter kom en avtale med Mosambik. I Angola ble kolonistyret avviklet i 1975.[17]

Det franske koloniriket[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Det franske koloniriket

Frankrikes besittelser mot slutten av kolonitiden (1953).

Frankrike begynte oppbyggingen av Det franske koloniriket på begynnelsen av 1600-tallet, og på 1800- og 1900-tallet var dette blitt verdens nest største (etter Det britiske imperiet). I perioden 1919-39 var riket på sitt største, og omfattet da et landareal på 12 347 000 kvadratkilometer.[trenger referanse] Sammen med den europeiske delen av Frankrike omfattet riket på denne tiden 8,6% av verdens landareal. Etter andre verdenskrig begynte anti-koloniopprør å utfordre de franske styresmaktene. Frankrike kjempet bitre kriger i 1950- og 1960-årene i Algerie for å holde på koloniene. Mot slutten av 1960-årene hadde de franske koloniene i Afrika fått selvstendighet.[trenger referanse] Etter andre verdenskrig fikk kolonien større selvstendighet innenfor det franske samveldet.[1]

Frankrike tok kontroll over Tunis i 1881 der det fra før var italienske kolonister. Italia gikk etter dette i allianse med Tyskland og Østerrike-Ungarn. I Nord-Afrika hadde Frankrike også kontroll over Marokko (selvstendig kongedømme fra 1956) og Algérie. Tunis ble selvstendig republikk i 1956. Algérie var under fransk styre fra 1830 og innvandring hadde ført til at omkring 10 % av befolkningen var av fransk opphav. I 1954 begynte en langvarig og blod krig i Algerie. Etter den franske grunnloven av 1958 fikk koloniene sør før Sahara valget mellom indre selvstyre innenfor det franske samveldet og full selvstendighet. Guinea gikk da raskt ut av samveldet. I 1960 hadde 11 tidligere kolonier blitt selvstendige stater. De franske tilsynsområdene Togo og Kamerun ble også selvstendige.[1]

Storbritannia[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Det britiske imperiet

Avvikling av britisk kolonistyre i Afrika på 1900-tallet

Storbritannia okkuperte Kappkolonien i 1795.[trenger referanse] Cecil Rhodes utvidet de britiske besittelse i det sørlige Afrika på siste del av 1800-tallet. Fra 1870 ble det funnet diamanter og rike gullforekomster i boer-republikkene Oranjefristaten og Transvaal. Rhodes ble selv rik på gruvedrift. Etter Boerkrigen måtte boerne, som hadde hatt selvstyre i etter Transvaalkrigen (den første boerkrigen), akseptere britiske styre fra 1902. Nord for boerne hadde Rhodes fra 1880 sikret store landområder til et privat britisk selskap. Rhodes så for seg en britisk koloni «fra Kapp til Kairo». Rhodesia fikk navn etter Rhodes.[1]

Storbritannias militære okkupasjon av Egypt i 1882, utløst av usikkerheten rundt Suezkanalen, førte til britisk kontroll over Egypt og Nildalen[1] og til invasjonen av nabostaten Sudan konfrontasjon med den franske militære ekspedisjonen ved Fashoda i september 1899.[trenger referanse]

Tyskland[rediger | rediger kilde]

Tyskland deltok sent i kolonisering av oversjøiske områder. Bismarck gikk rundt 1880 motvillig med på å annektere land i Afrika og danne tyske kolonier der: Tysk Øst-Afrika og Tysk Sydvest-Afrika (Namibia). Til Namibia utvandret en del fra Tyskland. Under første verdenskrig ble Tysklands kolonier i Afrika inntatt av de allierte.[1]

Slavehandelen[rediger | rediger kilde]

Den transatlantiske slavehandelen varte i 300 år og det er blitt anslått at 10 millioner afrikanere ble fraktet over Atlanteren. Slavehandelen bidro trolig ikke til generell avfolking av Afrika. I noen områder ble befolkningen merkbart redusert, men i de fleste områder var virkningene på folketallet knapt merkbar.[trenger referanse]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g Stang, Nic. (1961). 90 år verdenshistorie 1870-1960: for handelsgymnaset. Oslo: Tanum. 
  2. ^ Wheeler (2010), s. 1
  3. ^ Wheeler (2010), s. 8
  4. ^ Wheeler (2010), s. xx
  5. ^ Champion (1998), s. 12
  6. ^ a b Verdshistorie før 1850. Oslo: Gyldendal. 1993. ISBN 8205200793. 
  7. ^ Egge, Åsmund (1990). Spansk historie: et riss. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200022836 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  8. ^ Champion (1998), s. 12
  9. ^ Wheeler (2010), s. xx-xxi
  10. ^ Champion (1998), s. 13
  11. ^ Wheeler (2010), s. xxiv
  12. ^ Karlsen, Willy (1970). Historisk verdensatlas. Oslo: Fabritius. 
  13. ^ Århundrets krønike. Oslo: Cappelen. 1988. ISBN 8202091683. 
  14. ^ Wheeler (2010), s. xxv
  15. ^ Det Latinske Europa. Europa-programmet. 1999. ISBN 8291165203. 
  16. ^ Brekke, Bo (1988). Knus apartheid: et studiehefte om det sørlige Afrika. Oslo: Fellesrådet for det sørlige Afrika. 
  17. ^ Bjøl, Erling (1979). Revolusjonens verden og sultens verden: internasjonal politikk etter 1945. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202041090.