Den første portugisiske republikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Primeira República Portuguesa
Den første portugisiske republikk

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Status Tidligere land/nasjon
Hovedstad Lisboa
Areal 92 391 km²
Befolkning 5 969 056 (1 911)
6 032 991 (1 920)
Styreform Republikk
Statsoverhode Teófilo Braga (1910-1911)
Bernardino Machado (1925-1926)
Offisielle språk Portugisisk
Eksisterte 5. oktober 1910 - 29. mai 1926
Valuta Portugisisk real (1910-1911)
Portugisisk escudo (1911-1926)
Kart over Den første portugisiske republikk
Kart over Den første portugisiske republikk

Den første portugisiske republikk (Portugisisk: Primeira República Portuguesa) strakte seg over 16 år av Portugals historie, mellom slutten av det konstitusjonelle monarkiet, markert av oktoberrevolusjonen i Portugal den 5. oktober 1910, og statskuppet i Portugal 1926. Sistnevnte innførte et militærdiktatur kjent som Ditadura Nacional (Nasjonalt Diktatur), som ble fulgt av det korporatistiske Estado Novo (Ny Stat), styrt av António de Oliveira Salazar.

Republikken[rediger | rediger kilde]

Den første portugisiske republikk har, over nyere tid, mistet flere historikere til Estado Novo. Resultatet av dette er at det er vanskelig å få et globalt synspunkt på den republikanske perioden, og de store hullene i vår viten om den politiske historien. I forhold til oktoberrevolusjonen i 1910, har man utført flere viktige studier[1], blant annet over Vasco Pulido Valentes teser. Historikeren påpekte jakobiner- og den urbane naturen av revolusjonen utført av Partido Republicano Português, og påstod at PRP hadde gjort det republikanske regimet om til et fungerende diktatur.[2] Dette synet kolliderte med en eldre tolkning av den første republikken som et progressivt og demokratisk regime, med sterk kontrast til Salazars kommende diktatur.[3]

En republikansk grunnlov ble godkjent i 1911, som innførte et parlamentarisk styre med mindre makt til presidenten, og to kammer i parlamentet. Republikken stresset viktige feil innen det portugisiske samfunnet, spesielt blant den stort sett monarkistiske befolkningen, i handelsunionene, og i kirken. Selv PRP måtte tåle en gjennomgang av de mer moderate elementene, som forlot partiet og startet opp mer konservative republikanske partier, som Evolutionst Party og Republican Union. Til tross for disse splittelsene innen PRP, da ledet av Afonso Costa, beholdt partiet sin dominans, hovedsakelig på grunn av at de videreførte noe av politikken fra monarkiet.[4] På grunn av nettopp dette tydde flere opposisjonskrefter til vold for å nyte maktens frukter.

PRP så utbruddet av første verdenskrig som en unik mulighet til å oppnå flere mål: sette en stopper for trusselen av en spansk invasjon av Portugal og landets kolonier, og, på et mer nasjonalt nivå, skape en nasjonal census rundt regimet og partiet.[5] Disse målene ble aldri nådd, da størsteparten av landet var mot krigføringen, og befolkningen ikke ville la seg mobiliseres. Istedenfor skjedde snarere det motsatte: politikken som ble drevet i Portugal led et slag på grunn av deres innblanding i den første verdenskrigen. Mangelen på oppslutning rundt Portugals innblandinggjorde det mulig for to diktaturer å oppstå, ledet av Pimenta de Castro (januar – mai 1915) og Sidónio Pais (desember 1917 – desember 1918).

Sidonismo, også kjent som Dezembrismo, tiltrakte seg historikerens interesse på grunn av hans moderne føring.[6][7][8][9][10][11] António José Telo gjorde det klart at måten dette regimet ble styrt på kan sammenlignes med totalitaristiske og fascistiske diktatur på 20- og 30-tallet.[12] Sidónio Pais tok på se å redde gamle tradisjonelle verdier, spesielt Pátria, og prøvde å styre som en karismatisk leder. Et forsøk på å avskaffe tradisjonelle politiske partier, og endre den eksisterende representasjonen i parlamentet (som det ble påstått at forverret divisjoner innen Pátria) ved å skape et korporativistisk senat, opprettelsen av en ettpartistat (det Nasjonale Republikanerparti), og å gi lederen muligheten til å mobilisere. Staten gav seg selv en viktigere økonomisk rolle, samtidig som de undertrykte arbeiderbevegelser og venstrevridde republikanere. Sidónio Pais prøvde også å gjeninnføre ro i samfunnet, og å komme over noen av de gamle stridene, og dermed få monarkisters og katolikkers støtte til republikken.

Etter mordet på Sidónio Pais[13] den 14. desember 1918, ble landet etterlatt uten noen lederskikkelse, som førte til en kort borgerkrig. Monarkiets gjeninnførelse ble annonsert nord i Portugal den 19. januar 1919, og fire dager senere brøt det ut et monarki i Lisboa. En republikansk koalisjonsregjering, under José Relvas' ledelse, koordinerte kampen mot monarkiet, med lojale enheter fra hæren og væpnede sivile. Etter en serie kamper ble monarkistene jaget fra Porto den 13. februar 1919. Denne militære seieren lot PRP ta regjeringen, og seire i valget som ble avholdt senere samme år, med en absolutt majoritet.

Det var i løpet av gjeninnføringen av den «gamle» republikken at man prøvde å skaffe regimet bedre stabilitet ved å utføre en reform. I august 1919 ble det valgt en konservativ president – António José de Almeida – og han fikk makten til å oppløse parlamentet. Relasjoner med den hellige stol, fikset av Sidónio Pais, ble vedlikeholdt. Presidente brukte sin makt til å løse en krise i regjeringen i mai 1921, og oppnevnte en liberal regjering for å klargjøre det kommende valget. Valget ble avholdt den 10. juli 1921, og seieren gikk, som vanlig, til det partiet som hold makten. Den liberale regjeringen varte derimot ikke lenge. Den 19. oktober ble det utført et militært kupp – som vistnok var mot kuppets leders ønske – og flere kjente, konservative personer, inkludert statsministeren António Granjo. Denne hendelsen, kjent som «blodnatten»[14], etterlot seg et dypt sår blant den politiske elite og befolkningens meninger.

Et nytt valg ble avholdt den 29. januar 1922, som førte til en ny runde med stabilitet da PRP igjen vant en absolutt majoritet. Dette betydde ikke at alle var fornøyde. Flere anklager angående korrupsjon, og at partiet ikke klarte å løse de sosiale problemen, førte til at PRPs ledere ble tydelig svakere, mens opposisjonens angrep rammet hardere. Samtidig led alle de politiske partiene av indre krangler, mens PRP hadde de største problemene. Partisystemet slo sprekker, og folk mistet troen på det[4].[15] Dette vises i det faktum at selv om PRP vant under valgene, ble ikke regjeringen videre stabil. Mellom 1910 og 1926 var det 45 forskjellige regjeringer. Presidentenes opposisjon mot en ettpartistat, interne krangler i PRP, partiets ikke-eksisterende interne disiplin, og deres konstante og irrasjonelle trang til å gruppere seg sammen og lede alle republikanske krefter førte til at regjeringens oppgaver fremstod som umulige. Flere løsninger ble utprøvd, inkludert en etpartistat, koalisjoner, og mer makt til presidenten, men alle feilet. Makt var tydeligvis den eneste måten opposisjonen kunne bruke for å komme til makten.[16][17]

På midten av 20-tallet hadde de domestiske og internasjonale scene begynt å lene mot en autoritær løsning, hvor en sterk leder kunne gjeninnføre orden i politikken og samfunnet. Siden opposisjonens konstitusjonelle vei til makt ble blokkert av forskjellige handlinger PRP utførte for å forsvare sin stilling, gikk opposisjonen til hæren for støtte. Hæren, hvis politiske støtte hadde vokst i løpet av krigen, og hvis ledere som ikke hadde tilgitt PRP for å sende dem til krig når de ikke ville sloss, virket som den siste skanse for «orden» i kampen mot «kaoset» som tok over landet. Det ble etablert koblinger mellom konservative personer og militæroffiserer, som la sine egne politiske og korporative krav til den allerede kompliserte ligningen. Under statskuppet den 28. mai 1926 fikk opprørerne støtte fra stort sett hele hæren og mesteparten av de politiske partiet. Akkurat som i desember 1917 nektet befolkningen i Lisboa å forsvare republikken, og lot hæren ta over.[18] Det finnes få studier om den tredje fasen eg republikkens eksistens.[19][20] Allikevel har mye blitt skrevet om krisen og fallet av regimet.[21][22][23];[17].[24]

Statsoverhoder og regjeringer[rediger | rediger kilde]

Den første portugisiske republikk var en ustabil periode i Portugals historie. I løpet av en periode på 16 år (1910 – 1926) hadde Portugal åtte presidenter, 38 statsministre og én konstitusjonell Junta:

Presidenter[rediger | rediger kilde]

Statsministre[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Wheeler, Douglas L. (1972), «The Portuguese revolution of 1910», Journal of Modern History, Vol. XLIV, no. 2, June. s. 172-194.
  2. ^ Valente, Vasco Pulido (1982), O poder e o povo: A revolução de 1910, 2. utgave, Lisboa, Moraes Editores.
  3. ^ (ed.) (1991), Portugal da Monarquia para a República, Vol. XI of Joel Serrão og A.H. de Oliveira Marques (eds), Nova História de Portugal, Lisboa, Editorial Presença.
  4. ^ a b Lopes, Fernando Farelo (1994), Poder político e caciquismo na 1.ª República Portuguesa, Lisboa, Editorial Estampa
  5. ^ Teixeira, Nuno Severiano (1996a), O poder e a guerra (1914–1918), Editorial Estampa, Lisboa.
  6. ^ Brandão, José (1990), Sidónio: Ele tornará feito qualquer outro, Lisba, Alfa
  7. ^ Ramalho, Miguel Nunes (1998), Sidónio Pais: Diplomata e conspirador (1912–1917), Lisboa, Ed. Cosmos
  8. ^ Meneses, Filipe Ribeiro de (1998) ‘Sidónio Pais, the Portuguese “New Republic” and the challenge to liberalism in southern Europe’, European History Quarterly, Vol. 28, no. 1 (January), s. 109-130
  9. ^ Silva, Armando B. Malheiro da (1999), Sidónio e Sidonismo: História e Mito, Doctoral dissertation, University of Minho
  10. ^ Samara, Maria Alice, (2003), Verdes e Vermelhos. Portugal e a Guerra no ano de Sidónio Pais, Lisboa, Editorial Notícias
  11. ^ Santos, Miguel Dias (2003), Os Monárquicos e a República Nova, Coimbra, Quarteto
  12. ^ Teixeira, Nuno Severiano; Pinto, António Costa (eds), (2000), A Primeira República portuguesa: Entre o liberalismo e o autoritarismo, Lisbon, Edições Colibri
  13. ^ Medina, João (1994), Morte e transfiguração de Sidónio Pais, Lisboa, Cosmos
  14. ^ Brandão, José (1991), A Noite Sangrenta, Lisbon, Publicações Alfa
  15. ^ Silva, João Manuel Garcia Salazar Gonçalves da (1997), ‘O clientelismo partidário durante a I República: O caso do partido reconstituinte (1920–1923)”, Análise Social, Vol. XXXII, n. 140, s. 31-74. Sousa, Marcelo Rebelo de (1983), Os partidos políticos
  16. ^ Schwartzman, Kathleen C. (1989), The Social Origins of Democratic Collapse: The First Portuguese Republic in the Global Economy, Lawrence, Kansas
  17. ^ a b Teixeira, Nuno Severiano; Pinto, António Costa (eds), (2000), A Primeira República portuguesa: Entre o liberalismo e o autoritarismo, Lisboa, Edições Colibri
  18. ^ Ferreira, José Medeiros (1992a), O comportamento político dos militares: Forças armadas e regimes políticos em Portugal, Lisboa, Ed. Estampa
  19. ^ Marques, A.H. de Oliveira (1973), ‘The Portuguese 1920s: A general survey’, Iberian Studies, Vol. II, no. 1, Vår, s. 32-40.
  20. ^ Telo, António José (1980 and 1984), Decadência e queda da I República Portuguesa, 2 vols, Lisboa, A Regra do Jogo.
  21. ^ Cruz, Manuel Braga da (1986), Monárquicos e Republicanos no Estado Novo, Lisboa, Publicações D. Quixote
  22. ^ Cabral, Manuel Villaverde (1993), The demise of liberalism and the rise of authoritarianism in Portugal, 1880- 1930: An inaugural lecture from the Professor of Portuguese History, King’s College London
  23. ^ Martins, Hermínio (1998), Classe, status e poder, Lisbon, Instituto de Ciências Sociais da Universidade de Lisbon
  24. ^ Afonso, Aniceto (2001), História de uma conspiração: Sinel de Cordes e o 28 de Maio, Lisboa, Editorial Notícias