Portvin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Et glass rød tawny portvin.

Portvin er produsert i Douro-regionen i Portugal. Vinen som blir produsert blir «forsterket»; det vil si tilsatt en druebrennevin, for å avbryte gjæringsprosessen. Ved å gjøre dette økes alkoholgraden uten at all druesukker forgjæres. Den blir da søtere og mer alkoholsterk (ca. 15-19%), derav betegnelsen «sterkvin». Vinen blir så lagret og modnet, ofte i lengre tid på fat. Portvin er blant de mest lagringsdyktiges vintypene som finnes.

Historie[rediger | rediger kilde]

Vindyrking har foregått i den trange og bratte Douro-dalen i hvert fall siden Romertiden, kanskje lenger. Vinen ble transportert ned Douro-elven (Rio Douro – også kalt Gullelven) som munner i Atlanterhavet ved byen Porto, derav navnet. Havnebyen ble et utgangspunkt hvor produktet kunne nå ut til markedet, og eksportert til andre land i Europa fra Leixões kai.

Etter at Portugal ble uavhengig fra Spania i 1668 ble de tradisjonelle båndene mellom England og Portugal igjen forsterket, i tillegg ble det i 1678 handelsboikott mot Frankrike i Storbritannia, og dermed falt landets tradisjonelle vinleverandør bort. Engelske handelsmenn begynte å engasjere seg sterkt i portvinshandelen, de importerte engelske ullstoffer og eksporterte vinen. Den dag i dag bærer mange av de viktigste portvinshusene engelske navn.

Svakvin på denne tiden var vanligvis ikke særlig lagringsdyktig på grunn av dårlig hygiene under produksjonen. Sterkvin holdt seg mye bedre og var derfor lettere å transportere. I de neste hundre årene ble omtrent 90% av all vin som ble eksportert fra Portugal sendt til Storbritannia.[1] Store lagerbygg (lodges) for lagring av vinen før utskiping ble bygget i Vila Nova de Gaia, på andre siden av elven og litt lengre vest enn Porto. I denne tiden hadde de engelske handelsmennene nesten en monopolstilling.

I 1755 rammet datidens største katastrofe landet. Et jordskjelv la Lisboa i grus og drepte mellom 30- og 40.000 mennesker. I gjenreisningen ble en rekke handelsmonopol opprettet, deriblant et for all handel med Douro-vin. Engelskmennene var rasende, men måtte akseptere at prisene ble satt av det nyetablerte og portugisiskdominerte Douro Vinkompani.[2] Douro-dalen ble definert og etablert som en vernet region, eller appellasjon i 1756. Noe som gjør den til den tredje eldste vernede og definerte vinregion i verden, nest etter Tokaji og Chianti.

Viner i samme stil som portvin blir produsert mange andre steder i verden. De mest kjente er: Australia, Sør-Afrika, India, Canada, Argentina og Storbritannia. Innenfor den Europeiske Unions retningslinjer, er det kun vin fra Portugal som kan ha «Port» på etiketten. I Storbritannia har føderale lover gitt fullmakt til at de portugisisk-lagde produktene skal bli merket med «Porto» eller «Vinho do Porto».

Portvinhuset «Wiese & Krohn» har norsk opprinnelse. Huset ble etablerte i 1865 av Theodor Wiese (1841-1896) og Dankert Krohn (1842-1906). Virksomheten var basert på eksport til Skandinavia og Tyskland.[3]

Vitikultur- Arbeidet på vinmarken[rediger | rediger kilde]

Vinstokkene står i terrasserte skråninger av skifer og granitt med opp til ca. 60° helling. Skiferjordene gir de bedre vinene. Plukking av druene skjer på grunn av hellingen ennå med håndkraft, maskinell plukking er ikke mulig. Navnet for en vingård i Douro er vanligvis Quinta, men det kan være et vinslott eller en gård. Etter at vinen fra området ble en suksess tok man mer og mer av den utilgjengelige dalen i bruk. Terrassene som dominerer den i dag ble stort sett bygget på 1700-tallet, særlig etter 1755. Etterhvert, når man begynte å ta i bruk de høyerliggende delene av skråningene, skjønte man at det ga de beste vinene siden det var en høyere andel av skifer og noe kjøligere om nettene.

Over 100 forskjellige druesorter er tillatt for portvinsproduksjon, men kun fem er brukt i stor utstrekning: Tinta Barroca, Tinta Cão, Tinta Roriz (Tempranillo), Touriga Francesa, and Touriga Nacional.

Transport[rediger | rediger kilde]

Rabelo, den tradisjonelle båtstypen som ble brukt for å transportere vinfatene nedstrøms

Portvin er produsert av druer som er dyrket, og bearbeidet i Douro-dalen. Vinen ble deretter transportert ned Douro-elven og tatt imot av de store portvinshusene. I dag er elven oppdemmet for vannkraftproduksjon og båter kan derfor ikke lenger brukes til frakting av vin. Båtene har vært av en spesiell type, såkalte 'Rabelo'. De var flatbunnet og hadde roret på styrbord side. Begge ender var trukket opp og formen minner om gamle fønikiske båter. Fortsatt brukes båtene for regattaer i Porto og Vila Nova de Gaia.

Vinifikasjon- Fremstilling av Portvin[rediger | rediger kilde]

Når vinen er ankommet i Vila Nova de Gaia lages sterkvinen, eller egentlig en forsterket vin siden det tilsettes druebrennevin til den gjærende mosten omtrent midtveis i gjæringen når vinen har oppnådd en alkoholstyrke på 6–8 prosent. Brennevinet, som har en styrke på 77 prosent, tilsettes i en mengde som gir en en volumprosent alkohol i den ferdige portvinen på 16–20 prosent. Vinen blir så lagret og modnet i fat i lagringshusene, for noen typer i flere år. Deretter blir de på et senere tidspunkt tappet på flaske som igjen har et lagringspotensiale, for Vintage Port i flere tiår.

Portvinstyper[rediger | rediger kilde]

Portvin klassifiseres etter et spesielt graderings system. Graderingssystemet, går fra A til F , med A som beste kvalitet, og er basert på et poengsystem. Portvin er ofte en blanding av flere druesorter, i mange tilfeller så mange som fem til ti forskjellige. Vinen kan være både rød og hvit, og vinen har derfor stor variasjon i farge. Fargene har gitt navn på de ulike stilene i portvinverdenen. Her er de mest kjente stilene:

Navn Beskrivelse
White Portvin fra grønne druer. Gylden. Finnes i søte og tørre utgaver. De tørre utgavene brukes som aperitif, og er dessverre vanskelig å oppdrive i Norge.
Ruby Yngste type portvin, kun lagret to–tre år på fat. Laget av simplere druer, skiftende kvalitet.
Tawny Har vært lagret i mange år på fat, og er oftest en blanding av flere årganger. De vanligste kategoriene er 10, 20, 30 og 40 år gammel. Dette er riktignok kun et "gjennomsnittstall", og henviser mer til stilen enn nøyaktig lagringstid. Rødbrun farge, de eldste er brunere.
Colheita Årgangsmerket Tawny fra ett spesielt bra år. Lagret minst syv år på fat.
Late Bottled Vintage Også fra én årgang, men vinen lagres lengre på fat enn Vintage portvin. Den er derfor oftest drikkeklar når den kommer på markedet.
Vintage Portvin fra ett enkelt år, lagres i kort tid på fat. Modner videre på flaske og kan gjerne lagres i flere titalls år. Mørkere på farge enn tawny.
Vintage Character Finere Ruby, lagret fire–fem år på fat. Denne termen er nå forbudt å bruke.

Ruby[rediger | rediger kilde]

Ruby er en relativt ung portvin. Etter gjæringen lagres vinen i relativt kort tid (6 mnd-2år) i store (10000-30000 liter) fat. Disse store fatene gir en begrenset tilgang til oksygen, og gir en vin med relativt stor fruktighet. Vinen passer godt til frukt og ost. En ruby tåler ikke å være åpnet lenge.

Tawny[rediger | rediger kilde]

En Tawny er en Ruby som blir lagret på 500 liter eikefat i mellom 5 og 40 år. Disse relativt små eikefatene gir vinene en relativt stor tilgang til oksygen, og vil fort utvikle smaken i retning av tørket frukt, og så i retning av krydder. "Fiin gammel portvin" er en tawny, om enn ikke en av de mer smaksrike. En tawny passer godt til sterkere oster, nøtteaktige smaker, sjokolade. En tawny tappes relativt kort tid før den sendes ut på markedet, og korken er derfor aldri dårlig. En tawny er på en måte ferdig oksidert i flasken, og tåler å være åpnet lenger enn andre portviner – den vil tape smak, men ikke bli raskt dårlig hvis den blir behandlet godt.

En tawny er en blanding av viner fra forskjellige år, og vil ha tilnærmet samme profil fra år til år.

Colheita[rediger | rediger kilde]

En tawny fra et spesielt godt år, ikke blandet med andre årganger. Egenskapene til dette året kommer ekstra godt fram. Brukes som en tawny, koster mer.

Vintage Port[rediger | rediger kilde]

Begrepet «Vintage Port» har en bestemt mening i sammenheng med årgangsportvin. Mens en "vintage" er det året der en vin er lagd, vil de fleste produsenter av Vintage portvin begrenser produksjonen «Vintage» merkede flasker, til kun de beste årene som er kun noen per tiår.

Hvis en portvinhus vedtar at vinen har kvalitet nok for en «Vintage», blir prøvene sendt til IVDP for godkjenning og huset erklærer den som en «Vintage». I svært gode år, vil nesten alle portvinhus erklære sine viner Vintage.

I mellomliggende årene har produsentene av blandede «Vintage Ports» ikke villet erklære sin flaggskip-portvin, men kan heller bestemme seg for å erklære en «Vintage» av en enkelt Quinta, f.eks 1996 Dow's Quinta do Bomfim og Taylor's Quinta de Vargellas. Noen vinhus velger nå å erklære sine viner på alle årene , bortsett i de verste år; Quinta do Vesúvio, har erklært en vinhøst alle år med unntak av 1993 og 2002. Økt teknologi for vinmaking (vinifikasjon), og bedre værmeldinger under innhøstingen har økt antall år hvor en årgangvin kan erklæres. Selv om det har vært år når bare én eller to viner har erklært, er det over tretti år siden det var et år uten noen erklæring overhodet.

En vintage portvin er kostbar. Den vil ha mye bunnfall, og bør derfor dekanteres. Den vil ha utviklet seg fra den originale Rubyen som var utgangspunktet som en rødvin utvikler seg over tid. Syren blir avdempet, og smaken blir gjerne fyldigere og "bredere", og tåler derfor mer komplekse og fyldigere smaker enn en Ruby gjør. En riktig gammel vintage portvin vil ikke ha vært mye i kontakt med oksygen, og vil oppføre seg som en gammel flaske rødvin når den blir åpnet – den bør drikkes i løpet av kvelden.

Late bottled vintage[rediger | rediger kilde]

En late bottled vintage er en slags krysning mellom en tawny og en vintage portvin. Den blir "hurtiglagret" på 500l eikefat, som en tawny, i 3-5 år, for så å tappes på flaske og fortsette lagringen der. Smaken er som en mellomting mellom en tawny og en vintage uten en del av kompleksiteten, prisen er lavere på grunn av et redusert behov for lagring.

Lagring og servering[rediger | rediger kilde]

Portvin, som annen vin, lagres på et kjølig, men ikke kaldt, mørkt sted, med en jevn temperatur. Flasken skal ligge om den har kork eller stå om det er skru- eller annen kork. Med unntak av den hvite porten, som kan serveres kald, skal vinen bli servert på mellom 15 til 20 grader Celsius. Gulbrun port kan også serveres litt kjøligere. Åpnet portvin må konsumeres innen kort tid. Med det menes det; de med skrukork eller andre «stoppere» holder seg i et par måneder i et mørkt sted; har den naturkork, må den konsumeres raskere, vanligvis jo eldre årgang det er, desto raskere må den konsumeres. Portviner som er ufiltrerte (slik som Vintage portviner, Crusted og noen LBVs), danner et sediment (eller skorpe) i flasken og bør dekanteres. Denne prosessen er også for å lufte portvinen, men hvor lenge før servering den skal dekanteres er avhengig av alderen på portvinen (spesielt i tilfellet Vintage portviner, som en gang de er dekantert anbefales å være drikkes innen 3-4 dager.

En hvit portvin kan brukes som en aperitiff,gjerne til kaldmat, spekemat,desserter og er en klassiker til ost; eksempelvis en rød kraftig portvin til Stiltonost. Portvin er en alkoholsterk vin og det er derfor mest gunstig å servere portvinen i små glass, Glassene bør helst ha stett og glassklokken bør ha en tulipanform.

Portvinshus[rediger | rediger kilde]

De store oppkjøperne av vinen dominerer Portvinshandelen den dag i dag. Her en liste over de viktigste husene:

  • Cálem
  • Churchill's
  • Crofts
  • Delaforce
  • Ferreira
  • Fonseca
  • Offley
  • Ramos Pinto
  • Royal Oporto
  • Sandeman
  • The Symington Family Estates eier: Graham's, Warre's, Dow's, Smith Woodhouse og Cockburn's
  • Taylor, Fladgate, & Yeatman (Taylor's)
  • Quinta do Noval
  • Wiese & Krohn
  • Niepoort

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Godfrey Spence (2004). Portvin. Oslo: Schibsted. ISBN 82-516-1776-6. 
  2. ^ Hugh Johnson (1990). Vinens Historie (norsk) (første utg.). Oslo: Schibsteds Forlag A/S. s. 220-229. ISBN 82-516-1310-8. 
  3. ^ http://www.krohn.pt/en/?/history Wiese & Krohn - History