Den portugisiske kolonikrigen
| Den portugisiske kolonikrigen | |||||
|---|---|---|---|---|---|
|
|
|||||
| Dato | 1961–1974 | ||||
| Sted | Angola, Guinea-Bissau og Mosambik | ||||
| Resultat | |||||
| Krigen førte til den portugisiske nellikrevolusjonen, som ledet til selvstendighet for alle afrikanske koloniene. | |||||
| Parter | |||||
FNLA FNLA |
|||||
| Styrker | |||||
| 70 000 i Angola 42 000 i Guinea-Bissau 57 000 i Mosambik |
6 500 i Angola 7 000 i Guinea-Bissau 6 500 i Mosambik Et ukjent antall cubanske ekspedisjonsstyrker |
||||
| Tap | |||||
| 8 290 døde | Flere tusener døde | ||||
Den portugisiske kolonikrigen (portugisisk: Guerra Colonial Portuguesa), også kjent som Den oversjøiske krigen (Guerra do Ultramar) i Portugal og Frigjøringskrigen (Guerra do Libertação) i de tidligere koloniene, ble utkjempa mellom Portugals militære og nasjonalistbevegelser i Portugals afrikanske kolonier mellom 1961 og 1975. Det portugisiske regimet ble styrta i et kupp i 1974, og den etterfølgende endringa av regjering fikk en slutt på konflikten.
I motsetning til andre europeiske kolonimakter forlot ikke det portugisiske Estado Novo-regimet sine afrikanske kolonier i løpet av 1950- og 60-tallet. På 1960-tallet kom det flere væpna uavhengighetsbevegelser i de portugisiskspråklige områdene Angola, Mosambik og Portugisisk Guinea.
Etter hvert som krigen utspant seg møtte Portugal større motstand fra det internasjonale fellesskapet i form av embargo mot skip lasta med våpen og andre sanksjoner. Innad i Portugal ble krigen stadig mer upopulær på grunn av dens langvarighet og kostnad, forverring av forhold til andre FN-land og krigens rolle som forlenger av Estado Novo-regimet og det udemokratiske status quo-et.
Mal:Den portugisiske kolonikrigen