Den portugisiske kolonikrigen

Den portugisiske kolonikrigen
Dato	1961–1974
Sted	Angola, Guinea-Bissau og Mosambik
Resultat
Krigen førte til den portugisiske Nellikrevolusjonen, som ledet til selvstendighet for alle afrikanske koloniene.
Parter
Portugal Sør-Afrika Rhodesia		MPLA UNITA FNLA PAIGC FRELIMO MLSTP Cuba
Styrker
70 000 i Angola 42 000 i Guinea-Bissau 57 000 i Mosambik		6 500 i Angola 7 000 i Guinea-Bissau 6 500 i Mosambik Et ukjent antall cubanske ekspedisjonsstyrker
Tap
8 290 døde		Flere tusener døde

Den portugisiske kolonikrigen 1961-1974
Angola Guinea Bissau Mosambik

Den portugisiske kolonikrigen (portugisisk: Guerra Colonial eller Guerra do Ultramar, «Den oversjøiske krigen», eller i de tidlige koloniene som frigjøringskrig (portugisisk: Guerra de Libertaçao), ble utkjempet mellom Portugal og de gryende nasjonalistbevegelsene i de afrikanske koloniene til landet mellom 1961 og 1974. Det var dessuten en avgjørende ideologisk strid under den kalde krigen i de afrikanske (Portugisisk Afrika og nabostatene) og de europeiske omgivelsene.

I motsetning til de andre europeiske nasjonene, nektet det portugisiske regimet under Salazar å forlate sine afrikanske kolonier eller de oversjøiske provinser (províncias ultramarinas) i 1950-årene og 1960-årene. Selvstendighetsbevegelsene med de kommunistiske partiene i spissen i ulike land, særlig i Angola, Mosambik og Portugisisk Guinea, samlet seg i løpet av 1960-årene under paraplyorganisasjonen CONCP. Under krigen var flere alvorlige grusomme handlinger begått av alle partene i konflikten(e).

Folkelige misnøye i Portugal med de militære utgiftene spesielt og militærdiktaturet generelt førte til den såkalte Nellikrevolusjonen i Lisboa i april 1974, der regimet falt etter et militærkupp anført av hjemvendte offiserer. Krigen sluttet med selvstendighet for alle koloniene, men også utløst en utvandring med flere hundretusener portugisiske statsborgerer, inkludert militær personell av europeiske, afrikanske og blandede etnisitet til Portugal.

Opptil 1 million hadde flyktet fra de tidlige koloniene som ble kastet ut i destruktive borgerkriger i Angola og Mosambik. De tidlige koloniene kom ut i dårligere fatning enn før med økonomisk og sosial tilbakeslag, korrupsjon, fattigdom, ujevnhet og politisk vanstyre som deretter ledet til konstant uro og borgerkrig.

Portugal hadde vært den første europeiske maktfaktoren som etablerte en koloni i Afrika etter byen Ceuta om omegn var erobret i 1415, den ble også den siste som forlot sine koloniene i Afrika. De tidligere portugisiske territoriene i Afrika ble suverene stater med Agostinho Neto i Angola, Samora Machel i Mosambik og Luis Cabral i Guina-Bissau som statsjefer.