Estado Novo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Estado Novo (portugisisk for den nye staten) er også kjent som den andre portugisiske republikken. Den andre republikken ble opprettet i 1926 mens dens siste år var 1973. Året etter ble den styrtet i et militær-ledet statskupp som førte til den portugisiske nellikrevolusjonen og senere til PREC som gjorde at Portugal igjen ble regnet som en demokratisk stat igjen i 1975.

Før Estado Novo[rediger | rediger kilde]

Den første portugisiske republikken var i stor grad preget av mye politisk uro. Mellom 1910 og 1926 hadde Portugal hele ni forskjellige presidenter og 45 ulike regjeringer. En oppsplitting av partiene, en rekke mindretallsregjeringer og dessuten en konstitusjonelt svak president gjorde demokratiet veldig ustabilt og det la til rette for stadige angrep både fra den politiske høyresiden og fra venstresiden.

Kong Karl av Portugal bekreftet de koloniale avtalene for de portugisiske koloniene i Afrika tidlig i det 19. århundre. Disse avtalene stabiliserte situasjonen i den portugisiske delen av Afrika. Men disse avtalene ble imidlertid veldig upopulære hjemme i Portugal hvor de ble sett på som å være til større skade enn glede for landet.

I tillegg ble Portugal to ganger erklært konkurs – første gangen var den 14. juni 1892 og igjen den 10. mai 1902 – dette forårsaket både flere industrielle forstyrrelser, sosialistiske og republikanske motsetninger og mye og sterk kritikk av det portugisiske monarkiet. Kongen svarte med å utnevne João Franco som den ny statsministeren og deretter aksepterte kongen nasjonalforsamlingens oppløsning.

I 1908 ble kong Karl av Portugal drept i en kongemord i hovedstaden Lisboa. Det portugisiske monarkiet varte fram til 5. oktober 1910 da den nye kongen gjennom en revolusjon ble styrtet, og Portugal ble etter det proklamert som en republikk. Å styrte det portugisiske monarkiet i 1910 førte til en seksten år lang kamp for å opprettholde det parlamentariske demokratiet under republikanisme. I 1916 ble Portugals første republikk opprettet. Denne republikken ble opprettholdt mellom 1910 og 1926.

Under Estado Novo[rediger | rediger kilde]

Den 28. mai 1926 ble det utført nok et statskupp i Portugal. Dette statskuppet var en militær aksjon som satte en endelig stopper for den kaotiske perioden som kjennetegnet den portugisiske første republikken og det ble deretter tatt initiativ til Ditadura Nacional (Nasjonalt diktatur på norsk). Noen få år senere ble dette diktaturet omdøpt til Estado Novo (portugisisk for «den nye staten»).

Estado Novo er navnet på det portugisiske autoritære regimet som ble grunnlagt i Portugal på begynnelsen av 1930-tallet.

Estado Novo (den nye staten) var sterkt inspirert av diverse konservative og fascistiske ideologier og den ble utviklet av diktator António de Oliveira Salazar, som var hersker over Portugal fra 1932 til 1968. Han hadde vært finansminister fra 1926 før han ble utnevnt til statsminister. Han var offisielt sett den formelle statsministeren, men han var i realiteten diktatoren i Portugal i flere tiår.

Salazar var i stor grad pro-katolsk og han og diktaturet hans ble etterhvert voldsomt kritisert både fra Portugals egen befolkning og fra de fleste andre landene av det internasjonale samfunnet. Men dette skjedde først etter at Den andre verdenskrig var over og folk virkelig fikk øynene opp for hva som foregikk der.

Det portugisiske militær-regimet var imot den europeiske avkolonisering i Afrika, og de ville ikke oppgi noen av landets egne afrikanske kolonier. Regimet og dets hemmelige politi undertrykte elementære borgerrettigheter og de politiske frihetene for å unngå alt for mye kommunistisk innflytelse og oppløsning av det ettertraktede portugisiske imperiet. Portugal ble medlem av FN i 1955, og landet var en av grunnleggerne av flere internasjonale organisasjoner som f. eks. NATO (1949), OECD (1961) og EFTA i 1960.

António de Oliveira Salazar utviklet Estado Novo og var dens første leder. Grunnlaget for hans regime var ment å skulle være en plattform av stabilitet. Salazars tidlige reformer skulle knytte hele nasjonen tettere sammen, samtidig som de tillot mer finansiell stabilitet og dermed også mer økonomisk vekst.

Etter alle de kaotiske årene under den første portugisiske republikken (mellom 1910 og 1926) da ikke en gang den offentlige ro og orden ble ordentlig oppnådd så virket den andre portugisiske republikken til å begynne med som et imponerende gjennombrudd for de fleste samfunnslag av befolkningen. På dette tidspunktet oppnådde diktatoren Salazar sin høyde av popularitet. Men populariteten hans sank betraktelig i senere tid.

Den nye staten til det nye autoritære regimet skilte seg kraftig ut fra andre tidligere fascistiske regimer ved deres mangel på ekspansjonisme, mangel på en karismatisk leder, mangel på partiets struktur og på mer moderat bruk av statlig vold som ble utført av statens hemmelige politiet. Men regimet hadde likevel innarbeidet mange av de samme prinsippene som blant annet Benito Mussolini fra Italia hadde innarbeidet i sitt fascistiske system.

Portugals første leder Anito Salazar var en katolsk tradisjonalist som trodde på nødvendigheten av statens totale kontroll over den økonomiske moderniseringen for å kunne forsvare religiøse og rurale verdier i sitt eget land, som han oppfattet som truet. En av grunnpilarene i det militære regimet var PIDE som sto for det hemmelige politiet.

Mange av de politiske dissidentene som protesterte mot militær-regimet ble arrestert og tatt til fange og ble ofte satt i Tarrafal fengselet som lå på den afrikanske øygruppen Kapp Verde, som var hovedstaden på øya Santiago der de i enkelte tilfeller ble torturert. En streng statlig sensur var også på plass i Portugal.

Estado Novo var planlagt å skulle håndheve de nasjonalistiske og katolske verdiene i den portugisiske befolkningen. Hele utdanningssystemet deres var fokusert mot opphøyelse av den portugisiske nasjon og dens 5 århundrer gamle oversjøiske territorier i Afrika som fungerte som Portugals kolonier.

Mottoet til det portugisiske regimet var Deus, Pátria e Familia (som betyr Gud, fedrelandet og familie, og var åpenbart ment som et motstykke til den franske revolusjonen sitt ordtak "Liberté, égalité, fraternité"). Etter 1945 ble den viktigste motstanden mot regimet den bølgen av avkolonisering som feide over hele Europa etter at den andre verdenskrig var over.

Til tross for de mange likhetene i deres politiske strukturer, f. eks. eksisterte det i begge landene en gjensidig mistro til kommunismen, så hadde det tredje riket og Estado Novo liten tid til hverandre. Portugisiske myndigheter hadde bistått Nazi-Tyskland i all hemmelighet ved å støtte de nasjonalistiske kreftene under den spanske borgerkrigen på 1930-tallet, men både Salazar og dets portugisiske befolkning følte at de ikke kunne stole fullt og helt på Adolf Hitler, spesielt etter som Tyskland begynte å dominere sine naboer i årene frem mot den andre verdenskrig.

Under den andre verdenskrig forble Portugal nøytralt. Men landet var samtidig bundet av den 550 år gamle traktaten av Windsor, verdens eldste diplomatiske allianse, der de hadde lovet å gi bistand til Storbritannia ved en eventuell krig. Portugal nektet å erklære krig mot aksemaktene, men de skal ha gitt de allierte landene adgang til å etablere flere militære baser på Azorene.

Den 23. januar 1961 ledet den militære offiseren og politikeren Henrique Galvão en kapring av det portugisiske passasjerskipet «Santa Maria» som da var på vei fra Curaçao til HavannaCuba. Hans hensikt var å seile til den portugisiske kolonien Angola, for å sette opp en ny regjering der som kunne fungere som en overløper til den portugisiske regjeringen og som kunne sitte i opposisjon til Salazar som var leder i Portugal. Imidlertid ga de opp å komme seg til koloniene med båten «Santa Maria» hovedsakelig på grunn av en ødelagt motor som ikke lot seg reparere til havs og de hadde vedvarende problemer med de cirka 900 fangede passasjerene som var ombord på Santa Maria da båten ble kapret.

Kaprerne kom derfor i harde forhandlinger med de brasilianske myndighetene. De ble til slutt enige om å slippe fri de kaprede passasjerene i bytte mot å få et livslangt politisk asyl i Brasil og dermed slippe å bli utlevert til hjemlandet Portugal der de garantert ville blitt arrestert og fått svært strenge straffer på grunn av kapringen av skipet Santa Maria.

I 1964 ble det portugisiske National Liberation Front grunnlagt i Roma, Italia. Gruppens hovedmål var å av slutte det portugisiske militær-regimet med deres egne militære midler fordi de ikke fant noen annen løsning på å få avsluttet den nye staten Estado Novo. Enkelte medlemmer av denne grupperingen prøvde seg blant annet på et militært kupp mot myndighetene, mens andre medlemmer prøvde å få i gang et nasjonalt opprør blant den portugisiske befolkningen, men begge metodene var mislykkes.

Lederen av den portugisiske National Liberation Front og dens brasilianske sekretær, Arajaryr Moreira de Campos, ble myrdet den 13. februar 1965 mens de var i Spania etter at de ha blitt lurt ut i et bakholdsangrep av det hemmelige portugisiske politiet PIDE.

Økonomisk vekst under Salazar[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1940-tallet og 1950-tallet opplevde Portugal en økonomisk vekst som følge av den økte eksporten av friske råvarer til de andre krigsherjede og utslitte nasjonene i Europa, der flere av de største byene var bombet sønder og sammen og infrastrukturen for det meste var brutt sammen som følge av den andre verdenskrigen.

Antonio Salazar klarte å disiplinere den portugisiske økonomien, etter den noe kaotiske første portugisiske republikken som hadde funnet sted mellom 1910 og 1926. En helt ny infrastruktur ble bygd opp med flere nye broer, mer ny jernbane og mer vei ble bygd ut. Som følge av det pedagogiske opplegget ble det også bygd minst en ny barneskole i hver av de største portugisiske byene. Skolene var opprinnelig en idé som var blitt utviklet og påbegynt under den første og demokratiske republikken som tok slutt i 1926.

Noen av de mer liberale økonomiske reformene som ble fremmet av personer fra regjeringspartiet etter den andre verdenskrig, som ble implementert under lignende forhold i nabolandet Spania, ble raskt avvist av regimets partitopper av frykt for at industrialiseringen ville destabilisere militær-regimet samt dets ideologiske basis. Noe som muligens ville styrke blant annet kommunistene og de andre venstreorienterte bevegelsene.

Mange av studentene fra de største universitetene og høyskolene i Portugal gjorde med støtte fra det portugisiske kommunistpartiet som ikke lenger var et lovlig parti under diktaturet, flere store demonstrasjoner som kulminerte den 24. mars 1964 med en storslagen student-demonstrasjon i hovedstaden Lisboa som raskt og brutalt slått ned av det hemmelige politiet PIDE, noe som førte til at flere hundre av studentene ble skadet, men ingen skal ha blitt drept. Umiddelbart etterpå, begynte studentene med flere streiker som heller ikke førte noe særlig frem.

Slutten på Estado Novo-regimet begynte med et opprør i Portugals afrikanske kolonier på begynnelsen av 1960-tallet. Afrikanske bevegelser som søkte uavhengighet var aktive i de portugisiske koloniene Angola, Mosambik og i den portugisiske delen av Guinea.

De afrikanske geriljagrupperingene ble støttet fra andre land som fra erkefiendene USA og Sovjetunionen, som begge ønsket å avslutte alle koloni-landene for isteden utvide sin egen innflytelsessfære. For den portugisiske militær-regimet, ble landets oversjøiske imperium et spørsmål om nasjonal interesse.

Kolonikrigene hadde samme effekt for befolkningen Portugal som f. eks. Vietnam-krigen hadde for befolkningen i USA, eller som Afghanistan-krigen hadde for befolkningen i det tidligere Sovjetunionen. Alle krigene var både meget upopulære blant befolkningen, de var svært kostbare og ble svært langvarige kriger som i dette tilfellet var med på å isolere Portugals diplomati, og den førte til at mange begynte å stille spørsmål angående vitsen med å fortsette kolonialkrigene.

Selv om Portugal i det store og hele var i stand til å opprettholde deres overlegenhet i de fleste koloniene ved hjelp fra sine godt trente elite-fallskjermjegere og spesielle operasjonsstyrker, så gjorde den utenlandske støtten til geriljaen fra land som Sovjetunionen og USA at geriljakrigerne klarte å påføre store tap på den portugisiske hæren som for det meste bestod av vernepliktige soldater i begynnelsen av 20-årene. De vernepliktige soldatene fikk med egne øyne se hvordan det portugisiske styresettet tæret på befolkningen i de afrikanske koloniene og soldatene sympatiserte ofte med de innfødte, noe som selvsagt gjorde krigen vanskeligere å vinne for Portugal.

Det internasjonale samfunnet isolerte Portugal på grunn av den langvarige krigen i deres afrikanske kolonier. Situasjonen ble forverret da den portugisiske diktatoren Salazar døde etter få års sykeleie etter et hjerneslag, i 1970. Da ble en av hans nærmeste rådgivere, Marcelo Caetano, utpekt som Salazars etterfølger som Portugals nye statsminister.

På begynnelsen av 1970-tallet fortsatte den portugisiske kolonikrigen å rase for fullt, og den krevde en stadig et større budsjett fra Portugal sin side. Det portugisiske militæret handlet ofte over evne av hva de egentlig klarte, og det det så ikke ut til å finnes noen politisk løsning på krigen. Tusenvis av unge portugisiske ungdommer og unge menn nektet å dra til krigen og unndro seg den allmenne verneplikt ved at de emigrerte fra landet ulovlig, i hovedsak reiste de til Frankrike og USA, men noen av dem kom tilbake igjen etter at militær-diktaturet i Portugal var ferdig i 1974.

Etter kolonikrigen[rediger | rediger kilde]

Krigen i koloniene ble stadig mer upopulær både i Portugal og i utlandet og den portugisiske befolkningen hadde omsider sett seg lei av krigen og de steilet på de stadig økende kostnadene som krigen førte med seg. Mange etniske portugisere av de afrikanske oversjøiske territoriene ble også i økende grad villige til å akseptere en uavhengighet dersom deres økonomiske status kunne bli bevart. I 1974, da nellikrevolusjonen i Lisboa var i gang så organiserte flere venstreorienterte portugisiske militære offiserer med bakgrunn fra kolonikrigen et statskupp som etter nesten 50 år satte en endelig stopper for Estado Novo-regimet.

Den militær-ledede kuppet ble beskrevet som et absolutt nødvendig middel for å bringe tilbake demokratiet til Portugal. Etter en periode med mye sosial uro og usikkerhet innen portugisiske politikk som senere ble kjent som Processo Revolucionário em Curso og varte mellom 1974 og 1976 så ble Portugal betegnet som et demokratisk land igjen. Allerede innen slutten av 1975 var alle de tidligere portugisiske koloniene på afrikansk territorium blitt mer eller mindre uavhengige fra Portugal som holdt sitt første demokratiske og frie valg på cirka 50 år.

Nellikrevolusjonen som kom som følge det militære statskuppet i aprildagene 1974 i Lisboa resulterte i at godt over en million portugisiske sivile borgere som hadde bodd i de afrikanske koloniene flyktet fra disse territoriene som nødlidende flyktninger.

Dette på grunn av deres frykt for at den nå frie og uavhengige befolkningen i de tidligere afrikanske koloniene kanskje kunne komme til å ville ta hevn over portugiserne og deres kolonisering og at de kanskje ville utføre terroraksjoner mot portugisiske sivile som av forskjellige grunner hadde bodd i de afrikanske koloniene da Portugal hadde okkupert disse områdene.