Henrik Sjøfareren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Henrik Sjøfareren på en tegning fra 1840-årene
Henrik Sjøfarerens våpenskjold

Henrik Sjøfareren (portugisisk: Henrique o Navegador) (født 4. mars 1394, død 13. november 1460) var en portugisisk prins kjent for å ha støttet de første portugisiske oppdagelsesferdene langs Afrikas vestkyst.[1]

Prins Henrik var sønn av Johan I av Portugal, og deltok i 1415 i erobringen av Ceuta i Nord-Afrika, hvor han ble guvernør. I 1419 ble han også guvernør over provinsen Algarve i Portugal og i 1420 stormester i Kristusordenen. Som guvernør av Ceuta ble han i 1416 oppmerksom på de store handelskaravanene som kom fra sør over Saharaørkenen med gull, elfenben og slaver. Straks karavaneførerne innså at Ceuta var blitt okkupert av de kristne «hedningene», stoppet karavanetrafikken til byen opp. Men Henriks interesse for rikdommene sør for Sahara var vakt, og han drømte om å finne sjøveien dit for å opprette handel den veien. Da han i 1419 ble guvernør over Algarve, etablerte han et sjøfarts-senter i klosteret på Kapp St. Vincent ved Sagres i Vila do Bispo, den sørvestligste odden av Portugal, der han samlet landets mest erfarne kapteiner for å utforske kystene sørover langs Afrikas vestkyst med mål for øyet å nå rikdommene. Som stormester av Kristusordenen hadde han også som mål å finne det sagnomsuste kristne riket til den mytiske Prestekongen Johannes. Med en allianse med ham ville muslimene kunne beseires for godt. Prestekongen Johannes ble aldri funnet, men vestkysten av Afrika ble kartlagt skritt for skritt. All opparbeidet kunnskap ble grundig drøftet og tatt vare på i sjøfartssenteret i Sagres.

Utforskingsseilasene fikk en flying start allerede første året, da Madeira ble oppdaget. I de påfølgende årene ble vind og strømforhold i Atlanterhavet studert, noe som førte ekspedisjonene langt til havs og helt ut til Azorene, som ble grundig utforsket og kartlagt. Deler av øygruppen var kjent fra før, men nå ble de lagt under portugisisk kontroll. Kanariøyene var allerede oppdaget og tatt under kontroll av Spania i 1402. I 1432 ble Kapp Bojador litt sør for Marokko passert. Odden var det sørligste punktet noen kjent sjøfarer hadde seilt før, og strømmene og det farlige farvannet gjorde at odden ble sett på som umulig å passere. Når den nå endelig var passert og grunnene kartlagt, var ferden videre sørover enklere. I 1444 nådde de portugisiske kapteinene Senegal; de tørre kystene av Vest-Sahara og Mauritania var passert, og det fruktbare Afrika var nådd. I 1456 nådde de Gambia og Guinea-Bissau[1], og oppdaget Kapp Verde-øyene.[1] Handelen med afrikanerne kom i gang, med god fortjeneste for prins Henrik. Han deltok ikke på noen av ekspedisjonene, men stod for organiseringen og finansieringen.[1] På grunn av hans initiativ rundt sjøfarten sørover, fikk han tilnavnet Henrik Sjøfareren. Men han fikk bare kortvarig økonomisk gevinst av sitt arbeid, ettersom han døde i 1460. Det var først etter hans død at hans kapteiner oppdaget at kysten dreide mot øst, og ideen om å nå India ved å seile rundt Afrika tok feste.

Referanser[rediger | rediger kilde]