Kanonsjalupp

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tegning av en typisk kanonsjalupp, hentet fra «Norges Sjøforsvar 1814-1914». En legger merke til at kanonene var plassert forut og akter; på tegningen ser en plasseringen som «skinner» forut og akterut, hvor kanonen stod. Skinnene var vinklet oppover for å redusere rekylen til kanonen. Legg også merke til at baugen kan «åpnes» for å gjøre plass til kanonmunningen.
En tegning av en dansk kanonsjalupp - at alle slajupper så slik ut, er nok lite sannsynlig, men det gir en god indikasjon på hvor mange mann som var ombord i et så lite fartøy for å bemanne det.

Kanonsjalupp var et dekket orlogsfartøy som var i bruk i Skandinavia fra 1600-tallet, og senere, i sterkt modifisert utgave, som 3. klasse kanonbåter (i Norge) på slutten av 1800-tallet. Sjaluppene var ca. 65’ (21 meter) lange og hadde to 24 eller 18 punds kanoner, en forut og en akter. Fartøyene var også utstyrt med 4 mindre haubitser langs rekken, en slags små kanoner. Besetningen var på 63 mann. Hovedkanonene kunne ikke siderettes, så sikting i horisontalplanet måtte gjøres ved å dreie hele sjaluppen. Dette ble gjort ved hjelp av årer – under kamp var mastene lagt ned, og man manøvrerte med årene.

Kanonsjalupper ble blant annet bygd ved Fredriksvern Verft hvor sjaluppskuret fra 1750-tallet er bevart.

Bombesjalupp[rediger | rediger kilde]

Bombesjaluppene, også kalt mortérsjalupp, var nokså like kanonsjaluppene, men var vesentlig kortere, og armert med én stor morter i stedet for de to kanonene. De var omtrent 16 meter lange, og hadde et mannskap på 50 mann.

Kanonbåt av 3. klasse[rediger | rediger kilde]

Tegning av kanonbåt av 3. klasse.

I årene 1840-45 ble det bygget ikke mindre enn 47 kanonsjalupper i Norge, og en hel del eldre ble reparert. De var temmelig like de man kjente fra Napoleonskrigene, og konstruksjonen hadde røtter langt tilbake i tid. Da man etter hvert skjønte at de hadde stadig mindre militær verdi ettersom utviklingen skred fram, ble 18 av disse bygget om til «kanonbåt av 3. klasse». Resten av kanonsjaluppene ble skrapet. Ombyggingen foregikk i tiden 1872-1883.

De ombygde sjaluppene fikk satt inn 2 dampmaskiner på til sammen 70 indikerte hestekrefter, som gav dem en fart på maksimalt 6-8 knop. De fikk, i stedet for to kanoner, én 17 cm riflet forladekanon, som økte deres militære verdi ganske drastisk. Hastigheten var ennå beskjeden, omtrent den samme som sjaluppene hadde gjort under seil. Manøvreringsevnen økte betraktelig, samtidig som behovet for besetning falt til 19 mann. Båtene fikk en stor vekt forut av den svære kanonen, som for et skip normalt sett er et stort minus. Båtene viste seg likevel å ha gode sjøegenskaper, de var bygget i eik og tålte forbausende mye. De ble benyttet som øvelsesmateriell for yngre offiserer, som om bord på disse båtene fikk sin første kommando. Ombyggingen fra kanonsjalupp til kanonbåt kostet den gang ca. 40 000 kroner (inkludert dampmaskin).

Navnene på sjaluppene som ble ombygget til 3. klasse kanonbåter var: «Dverg», «Nøk», «Aasgaardstrand», «Kongsberg», «Kristiansand», «Skudesnes», «Karmøe», «Skien», «Tønsberg», «Horten», «Langesund», «Porsgrund», «Laurvig», «Arendal», «Lillesand», «Brevig» og «Trold».[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Marius Thomassen: 90 år under rent norsk orlogsflagg, Eide forlag, 1995 – side 182

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Viceadmiral C. Sparre (red.) (opplysninger hentet fra Fartøier, av kommandørkapt. Chr. Blom, underdirektør ved marinens hovedverfts skibsbyggeri): Norges Sjøforsvar 1814-1914 Aschehoug 1914.