Kanonbåtkrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kanonbåtkrigen
Konflikt: Englandskrigene
Kanonbåtkrigen
Dato 18071814
Sted Danske og norske farvann
Resultat
Britisk seier
Parter
Danmark Danmark-Norge Storbritannia Det forente kongerike
Napoleon Bonaparte logo.png
Napoleon Bonaparte logo.png
Revolusjonskrigene og Napoleonskrigene
1792-1815
Blücher (nach Gebauer).jpg
Jacques-Louis David 008.jpg
1. koalisjon
Prince Joseph Poniatowski by Józef Grassi.jpg
HoratioNelson1.jpg
Johann Peter Krafft 003.jpg
Don Miguel Ricardo de Alava by William Salter cropped.jpg

2. koalisjon
3. koalisjon
Den pommerske krig
4. koalisjon
Den russisk-tyrkiske krig
Jean-Baptiste-Jules Bernadotte, Prince de Ponte-Corvo, roi de Suède, Maréchal de France (1763-1844).jpg
Kutuzov by Volkov.jpg
Napoleon French Lancer by Bellange.jpg
Napoleon Swiss Grenadier in 1812 by Bellange.jpg

Kanonbåtkrigen
Finskekrigen
Krigen med Sverige
Halvøyskrigen
5. koalisjon
Invasjonen av Russland
6. koalisjon
Den norsk-svenske krig
7. koalisjon

Kanonbåtkrigen (180714) var en periode med fiendtligheter av militær art mellom unionen Danmark-Norge og kongeriket Storbritannia. Navnet antyder at mange av de danske skipene som deltok i krigshandlingene var kanonbåter. Disse var oppfunnet i 1757 av den svenske skipsbyggeren Fredrik Henrik af Chapman (9. september 1721 – 19. august 1808) hvis far, Thomas Chapman(1679), opprinnelig var engelsk sjømann.

Bakgrunn og maktforhold[rediger | rediger kilde]

Etter utbruddet av krigen mellom England og Danmark-Norge i 1807 som følge av «flåteranet» høsten 1807 bestod «Den Norske Kystdefensjon» av linjeskipet «Prinds Christian Fredrik», orlogsbriggen «Lougen», et fåtall rokanonsjalupper, rokanonjoller og noen mindre, armerte båter. Denne flåten var i hovedsak stasjonert langs Skagerrakkysten for å sikre korntransportene mellom Danmark og Norge. Britisk blokade av korntransporten fra Danmark til norskekysten førte til enkelte konfrontasjoner, som er kjent fra diktet «Terje Vigen». Fartøyene på dansk-norsk side var små kanonfartøyer, som ga navne til den sjømilitære krigføringen i de siste årene av helstatens eksistens. Med en så begrenset marinestyrke kunne Norge gjøre lite mot de større britiske krigsskipene, og nordmennene måtte konsentrere seg om kystforsvar gjennom kaperfarten. Ved å legalisere sjørøveri mot fiendtlige skip langs norskekysten, kunne den norske staten både tjene penger (1 % av det kaperne tok av priser skulle gå til staten), og sikre en viss innsats mot britiske blokadeskip. Kaperne konsentrerte sine angrep mot handelsfartøyer som førte varer fra eller til de fiendtlige landene, men mange av kaperne hadde håpløse odds mot de større fartøyene, og mange norske sjøfolk havnet i fengsel i England.

Utover i krigsårene 1808-14 ble kystdefensjonen forsterket med i alt 8 orlogsbrigger og et stort antall rokanonfartøyer og andre armerte småbåter. På et par år ble det bygd over 40 kanonsjalupper og 50 kanonjoller. Disse ble fordelt langs kysten i grupper. Norge var svært fattig, og hadde ikke råd til de store utgiftene til flåtevesen, så man baserte sjøforsvaret på små men effektive kanonbåter.

Den 16. mai 1808 drev fire kanonjoller og en kanonsjalupp den britiske fregatten «Tartar» på flukt, under Slaget ved Alvøen. Fregatten var egentlig på vei inn til Bergen for å forsøke å ta noen kaperfartøyer der, men ble stanset på veien av de norske kanonbåtene. Sterkt skadet klarte Tartar å unnslippe ved å seile ut igjen samme vei som hun var kommet. Tilsvarende maktet danske kanonbåter å erobre den engelske orlogsbrigg «The Tickler» i Storebælt 3. juni. Men noen avgjørende betydning for maktbalansen fikk ikke slike begrensede dansk-norske seire.

Utvikling og sjømilitære slag[rediger | rediger kilde]

Etter flåteranet i 1807 ble kaperfarten og Kanonbåtkrigen utkjempet som en serie av trefninger mellom små, dansk-norske styrker og tyngre, britiske krigsskip. Da en større fransk-spansk hærstyrke i mars 1808 sendt gjennom Danmark for å invadere Sverige via Skåne, mistet Danmark sitt siste større krigsskip - linjeskipet «Prins Christian Frederik», i kamp ved Storebælt. Dermed var Danmark ute av stand til å etterkomme Napoleons krav om å stenge av stredene for britisk marinetrafikk. I september inngikk Russland fred med svenskene, og ga med avtalen i Frederikshamn 17. september 1807 i praksis opp alliansen med Danmark og garantien for dansk kontroll med stredene og Østersjøhandelen. Svenskene sikret samtidig både britisk og russisk støtte til kravet på Norge.[1]

Den 3. september 1807 seilte kaptein Stopford med tre engelske krigsskip mot Norge for å ta de få gjenværende norske og dansk-norske skipene som ikke lå i København, blant annet linjeskipet «Prinds Christian Frederik» (som hadde 66 kanoner[2]) og briggen «Lougen». Disse hadde ankommet Kristiansand 10. august etter endt tokt. «Lougen» hadde noen dager senere seilt til Fredriksvern, mens linjeskipet «Prinds Christian Frederik» lå i Vestre havn. Her hadde skipet beskyttelse fra batterier både på Lagmannsholmen og i Sandviken. I tillegg var det noen flåtebatterier i Kristiansands havneområde. Omkring 20. september ankom seks kanonbåter fra Stavern som forsterkning. Samme dag trykte lokalavisen Bellona i Kristiansand nyheten om flåteranet i København. Den 27. september krevde Stopford at generalmajor Peter Tobiesen overgav «Prinds Christian Fredrik». Dette ble blankt avvist, og de engelske skipene seilte bort. Da man fryktet at «Prinds Christian Fredrik» skulle tiltrekke seg en enda større styrke i neste omgang, ble skipet derfor seilt til flåtebasen i Fredriksvern.

Slaget ved Sjælland, hvor «Prins Christian Fredrik» ble senket.
Dansk-norsk kanonbåt

I slutten av mars 1808 ble «Prinds Christian Fredrik» under kommando av kaptein C. W. Jessen, oppbragt og senket 22. mars av tre engelske linjeskip ved Sjællands Odde, da skipet var i ferd med å dekke den fransk-spanske hærstyrkens marsj mot Skåne.[3] De av mannskapet som overlevde kampen, ble tatt til fange og ført til «prisonen» i England (engelsk krigsfangenskap).

Den 27. februar 1811 seilte to danske kanonbåter med ca. 1 000 mot Anholt, men måtte søke ly i Jylland under stor fare.

Det siste større sjøslaget mellom Storbritannia og Danmark-Norge fant sted 6. juli 1812 ved Lyngør, der den nybygde fregatten «Najaden» ble senket av det britiske linjeskipet «Dictator» og tre kanonbrigger. «Najaden» var blitt sjøsatt 26. oktober 1811 og ble sendt til Norge i februar 1812 for å sikre proviantforsyningene mellom Danmark og Norge under engelskmennenes blokade. «Najaden», som var planlagt med 36 kanoner, fikk økt bestykningen til 42, men ble utsatt for en rekke uhell og måtte ligge til reparasjoner i lang tid. Som følge av dette fikk besetningen liten tid til trening og opplæring ombord, noe som kanskje var medvirkende til nederlaget. Najaden ble overrumplet av en større britisk marinestyrke, forsøkte å flykte, men ble sammen med flere andre mindre skip til slutt overmannet, og «Najaden» sank brennende inne i Lyngør.

Arendal kystforsvarsdivisjon var involvert i forspillet til slaget ved Lyngør, i det som kalles trefningen ved Buskjærsteinen. Risør kystforsvarsdivisjon kom fram til Lyngør da slaget nærmet seg slutten og reddet trolig to orlogsbrigger for det dansk-norske forsvaret.

Konstruksjon og bruk[rediger | rediger kilde]

Båtene ble konstruert som erstatning for den danske orlogsflåten og til kaperfart med kongelig autorisasjon i perioden som fulgte flåteranet høsten 1807. Kanonbåtene var rofartøyer som ble bygget i to utgaver; Kanonsjaluppen med en besetning på 76 sjømenn, bevæpnet med én kanon i baugen og én i akterstavnen; og den mindre kanonjollen med en besetning på 24 og én enkelt kanon. Båtene var avhengige av stille vær og støtte fra landsiden, og bevegelsesfriheten var begrenset av at de sjelden kunne ferdes på åpent hav, og av fremdriften med årer.

Fartøyenes foretrukne operasjonsfelt var i smult farvanne innen rekkevidde for de danske og norske kystfortene, som kunne gi en kjærkommen håndsrekning under jakten på eller flukten fra fiendtlige skip. Kanonbåtene hadde likevel flere seire i kamp med britiske orlogsskip og kunne til en viss grad beskytte sivil skipsfart til og fra landene i de syv årene konflikten varte.

Følger[rediger | rediger kilde]

Krigen sluttet med Kielfreden 14. januar 1814. Danmark måtte avstå Helgoland til Storbritannia, og kongeriket Norge ble avstått til kongen av Sverige. Danmark fikk Svensk Pommern med Rügen, som siden ble overlatt til Preussen i bytte mot Lauenburg. En ytterligere følge var Norges selvstendighet i personalunion med Sverige etter avvisning av Kielfreden og den kortvarige krigen som førte til Mossekonvensjonen 14. august 1814.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger, Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 136.
  2. ^ http://www.milhist.dk/englandskrigene/prinds/prinds.html
  3. ^ Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger, Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 136.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Danmarks historiestubbDenne Danmarks historierelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.