Bernhard Ditlef von Staffeldt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Bernhard Ditlef von Staffeldt (født 23. oktober 1753 i svensk Pommern, død 11. januar 1818) var en dansk-norsk offiser.

Han var sønn av løytnant Bernt von Staffeldt, av adelig pommersk ætt, og Eleonore Cathrine von Platen. Tidlig foreldreløs kom han til Danmark, og ble oppdratt av en gift søster. Han ble page hos enkedronning Sophie Magdalene 1767, ved hennes død 1770 hoffjunker, 1771 sekondløytnant i Nordenfjældske gevorbne infanteriregiment i Norge, 1773 forflyttet til livgarden til fots, 1774 kammerjunker. 1776 ble han naturalisert dansk adelsmenn, ble 1782 premierløytnant og 1785 stabskaptein. 1787 kom han tilbake til Norge som sjef for Kongsvingers lette infanterikompagni.

Da hans kompani i 1788 inngikk i det nyopprettede Norske gevorbne jegerkorps, ble Staffeldt ansatt ved dette som major. Fra 1789 stod han i spissen for korpset, først som dets kommandør til 1803, og siden som sjef til 1814. Etter å ha deltatt i felttoget i Bohuslän 1788, ofret han seg i de følgende fredsårene for korpset sitt. Under opphold i Holsten 1790 og 1792 satte han seg fullstendig inn i datidens jegertjeneste. Han fikk den første underoffisersskole i Norge opprettet ved det norske jegerkorps; denne ble mønster for de skoler som senere ble opprettet ved regimentene.

Under krigstilstanden 1801 kommanderte Staffeldt den brigaden som var satt sammen for å dekke Fredriksvern mot engelsk landgang. Siden ble jegerkorpset forlagt til Kongsvinger, og Staffeldt ble midlertidig kommandant på festningen. Han fikk også kommandoen Ullensakerske lette infanteribataljon og Søndenfjeldske skiløperbataljon. 1803 ble han oberst og virkelig sjef for jegerkorpset.

Mens Staffeldt oppholdt seg ved troppesamlingen i Holsten 1807, inntraff fredsbruddet med England. Han ble da sendt til Altona for å konfiskere engelsk eiendom på stedet, og senere til Sjælland, hvor han fikk i oppdrag å reorganisere landvernet. Den følgende vinter kom han tilbake til Norge, og overtok kommandoen over brigaden samlet ved Larvik. Da krigen brøt ut også med Sverige våren 1808, fikk han kommandoen over venstre fløybrigade, som skulle forsvare grenseovergangene fra Elverum henimot Kongsvinger med omkring 1200 mann. Den svenske vestarméens ytterste høyre flanke under oberst Gahn, som hadde ordre om å rykke frem til Glomma fra det nordlige Värmland, støtte dermed på avdelinger av brigaden Staffeldt. Svenskene rykket over grensen 24. april, men ble omringet og tvunget til å overgi seg følgende dag i defileet ved Trangen. Etter dette kunne Staffeldt trekkes ned mot Kongsvinger med det meste av sine tropper. Her fikk han kommandoen, samtidig med at hans brigade ble forsterket til omkring 3000 mann. Svenskene hadde før Staffeldts ankomst fått god tid til å forskanse sine stillinger øst for Glomma, men Staffeldt forstyrret dem stadig i løpet av mai måned. Kampene førtes med vekslende hell, men svenskene trakk seg tilbake over grensen i begynnelsen av juni, da de var for svake til å vinne noen fordel overfor motstanderne. Staffeldt og hans brigade tiltrakk seg mye oppmerksomhet under denne krigen, og vant stor anerkjennelse. Dette fikk uttrykk i at Staffeldt ble utnevnt til generalmajor samme år, og 1809 til kommandør av Dannebrog.

Da freden med Sverige ble sluttet 1809, fikk Staffeldt kommandoen over de troppene som var dratt sammen ved Larvik til dekning mot engelsk landgang. 1811 ble han visekommandant i Fredrikstad, og 1812 dekorert med Dannebrogordenens storkors.

Etter at Christian Frederik var valgt til norsk konge i 1814, ble Staffeldt utnevnt til generalløytnant, og under det påfølgende felttoget mot svenskene kommanderte han en brigade på omkring 4000 mann øst for Glomma. Felttoget ble preget av forvirring og uklare ordrer fra hovedkvarteret, og etter dets skuffende forløp var Staffeldt en av dem som ble stilt for retten. Han ble frikjent av en overkrigskommisjon, men da det offentlige innanket frifinnelsesdommen for Norges Høyesterett, dømte denne ham 17. desember 1816 til døden. Denne dommen ble allerede da ansett som urettferdig, og Karl XIII lot den formilde ved at han ble satt i arrest i Fredriksten festning. Her satt han fra februar til mai 1817, men på grunn av sin helse fikk han tillatelse til å ta bolig på eiendommen sin ved Larvik, hvor han døde.

Han var 1797 blitt gift med Karen Birgitte Herfordt (17771860).

Kilde[rediger | rediger kilde]

  • Dansk biografisk Lexikon

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]