Seaborgium

Seaborgium
Seaborgiums plass i periodesystemet
Basisdata
Navn	Seaborgium
Symbol	Sg
Atomnummer	106
Utseende	ukjent
Plass i periodesystemet
Gruppe	VI(6)
Periode	7
Blokk	d
Kjemisk serie	transisjonsmetall
Atomegenskaper
Atomvekt	263,1182 u
Empirisk atomradius
Kalkulert atomradius	132  pm
Kovalent atomradius	63 (beregnet)
van der Waal-radius
Elektronkonfigurasjon	[Rn] 5f14 6d4 7s2
Elektroner per energinivå	2, 8, 18, 32, 32, 12, 2
Oksidasjonstilstander	6, 5, 4, 3, 2, 1, −1
Krystallstruktur	kubisk
Fysiske egenskaper
Stofftilstand	fast stoff (antatt)
Smeltepunkt
Kokepunkt
Molart volum
Tetthet
Hardhet
Kritisk temperatur
Kritisk trykk
Kritisk tetthet
Fordampningsvarme
Smeltevarme
Damptrykk
Lydfart
Diverse
Elektronegativitet etter Pauling-skalaen
Spesifikk varmekapasitet
Elektrisk ledningsevne
Termisk ledningsevne
Første ionisasjonspotensiale
Andre ionisasjonspotensiale
Tredje ionisasjonspotensiale
SI-enheter & STP er brukt, hvis ikke annet er nevnt. MV = Manglende verdi – legg gjerne inn.

Seaborgium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Sg og atomnummer 106.

Historie

Seaborgium ble offisielt oppdaget i juni 1974 av en amerikansk forskergruppe ledet av Albert Ghiorso i Lawrence Radiation Laboratory ved Berkeley-universitetet i California, USA. De rapporterte fremstillingen av isotopen ²⁶³Sg (med en halveringstid på ett sekund) ved å bombardere ²⁴⁹Cf (californium) med ¹⁸O (oksygen):

$\, ^{249}_{98}\mathrm{Cf} + \, ^{18}_{8}\mathrm{O} \, \to\ \, ^{263}_{106}\mathrm{Sg} + 4\, ^{1}_{0}\mathrm{n}$

En annen forskergruppe ledet av Ken Gregorich bekreftet fremstillingsmetoden i 1994.

Forskerne bak oppdagelsen foreslo å oppkalle det nye grunnstoffet etter Glenn T. Seaborg, en av oppdagerne til flere av grunnstoffene i aktinoide-serien. Forslaget møtte motstand, og i den påfølgende debatten ga IUPAC stoffet det midlertidige navnet unnilhexium (kvasi-latinisering av tallene en-null-seks) med kjemisk symbol Unh. Uenigheten om navnevalg fortsatte for flere av de nyoppdagede grunnstoffene og ble ikke løst før i 1997 da et kompromiss ble inngått, og navnet seaborgium offisielt ble godkjent.

Seaborgium har også vært kalt eka-wolfram.

Seaborgiumatomets elektronskall

Egenskaper

Seaborgium er et kunstig fremstilt transisjonsmetall. Svært lite er fremstilt, noe som gjør at de kjemiske og fysiske egenskapene for en stor del er ukjente. Basert på dets plass i periodesystemet antas det at det er et fast stoff med egenskaper som minner om wolframs.

Isotoper

Seaborgium har ingen stabile isotoper. Hittil er 11 isotoper kjent, og de mest stabile er ²⁷¹Sg med halveringstid 1,9 minutter, ²⁶⁹Sg med halveringstid 22 sekunder, og ²⁶⁶Sg med halveringstid 21 sekunder. De fleste av isotopene kan nedbrytes ved spontan kjernespalting (fisjon).

CAS-nummer 54038-81-2.

Forekomst

Seaborgium forekommer ikke naturlig, men blir fremstilt i laboratorier.

Anvendelse

Det finnes pr. dags dato ingen bruksområder for seaborgium, bortsett fra forskningsformål.