Seaborgium

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Seaborgium
Sg-TableImage.png
Basisdata
Navn Seaborgium
Symbol Sg
Atomnummer 106
Utseende ukjent
Plass i periodesystemet
Gruppe VI(6)
Periode 7
Blokk d
Kjemisk serie transisjonsmetall
Atomegenskaper
Atomvekt 263,1182 u
Kalkulert atomradius 132  pm
Kovalent atomradius 63 (beregnet)
Elektronkonfigurasjon [Rn] 5f14 6d4 7s2
Elektroner per energinivå 2, 8, 18, 32, 32, 12, 2
Oksidasjonstilstander 6, 5, 4, 3, 2, 1, −1
Krystallstruktur kubisk
Fysiske egenskaper
Stofftilstand fast stoff (antatt)
Diverse

SI-enheter & STP er brukt, hvis ikke annet er nevnt. MV = Manglende verdi – legg gjerne inn.

Seaborgium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Sg og atomnummer 106.

Historie[rediger | rediger kilde]

Seaborgium ble offisielt oppdaget i juni 1974 av en amerikansk forskergruppe ledet av Albert Ghiorso i Lawrence Radiation Laboratory ved Berkeley-universitetet i California, USA. De rapporterte fremstillingen av isotopen 263Sg (med en halveringstid på ett sekund) ved å bombardere 249Cf (californium) med 18O (oksygen):

\, ^{249}_{98}\mathrm{Cf} + \, ^{18}_{8}\mathrm{O} \, \to\ \, ^{263}_{106}\mathrm{Sg} + 4\, ^{1}_{0}\mathrm{n}

En annen forskergruppe ledet av Ken Gregorich bekreftet fremstillingsmetoden i 1994.

Forskerne bak oppdagelsen foreslo å oppkalle det nye grunnstoffet etter Glenn T. Seaborg, en av oppdagerne til flere av grunnstoffene i aktinoide-serien. Forslaget møtte motstand, og i den påfølgende debatten ga IUPAC stoffet det midlertidige navnet unnilhexium (kvasi-latinisering av tallene en-null-seks) med kjemisk symbol Unh. Uenigheten om navnevalg fortsatte for flere av de nyoppdagede grunnstoffene og ble ikke løst før i 1997 da et kompromiss ble inngått, og navnet seaborgium offisielt ble godkjent.

Seaborgium har også vært kalt eka-wolfram.

Seaborgiumatomets elektronskall

Egenskaper[rediger | rediger kilde]

Seaborgium er et kunstig fremstilt transisjonsmetall. Svært lite er fremstilt, noe som gjør at de kjemiske og fysiske egenskapene for en stor del er ukjente. Basert på dets plass i periodesystemet antas det at det er et fast stoff med egenskaper som minner om wolframs.

Isotoper[rediger | rediger kilde]

Seaborgium har ingen stabile isotoper. Hittil er 11 isotoper kjent, og de mest stabile er 271Sg med halveringstid 1,9 minutter, 269Sg med halveringstid 22 sekunder, og 266Sg med halveringstid 21 sekunder. De fleste av isotopene kan nedbrytes ved spontan kjernespalting (fisjon).[1]

CAS-nummer 54038-81-2.

Forekomst[rediger | rediger kilde]

Seaborgium forekommer ikke naturlig, men blir fremstilt i laboratorier.

Anvendelse[rediger | rediger kilde]

Det finnes pr. dags dato ingen bruksområder for seaborgium, bortsett fra forskningsformål.

Referanser[rediger | rediger kilde]