Neodym

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Neodym
Nd-TableImage.png
Basisdata
Navn Neodym
Symbol Nd
Atomnummer 60
Utseende gulaktig sølvhvit
Plass i periodesystemet
Periode 6
Blokk f
Kjemisk serie lantanoider
Atomegenskaper
Atomvekt 144,24 u
Empirisk atomradius 185 pm
Kalkulert atomradius 206 pm
Kovalent atomradius 164 pm
Elektronkonfigurasjon [Xe] 4f4 6s2
Elektroner per energinivå 2, 8, 18, 22, 8, 2
Oksidasjonstilstander 3
Krystallstruktur heksagonal
Fysiske egenskaper
Stofftilstand fast stoff
Smeltepunkt 1 024 °C
Kokepunkt 3 100 °C
Molart volum 20,59 · 10-6 /mol
Tetthet 6 800 kg/m³
Hardhet 3 (Mohs skala)
Fordampningsvarme 273 kJ/mol
Smeltevarme 7,14 kJ/mol
Damptrykk 6,03 Pa ved 2 239 K
Lydfart 2 330 m/s
Diverse
Elektronegativitet etter Pauling-skalaen 1,14
Spesifikk varmekapasitet 190 J/(kg · K)
Elektrisk ledningsevne 1,57 · 106 S/m
Termisk ledningsevne 16,5 W/(m · K)
Første ionisasjonspotensiale    533,1 kJ/mol
Andre ionisasjonspotensiale 1 040 kJ/mol
Tredje ionisasjonspotensiale 2 130 kJ/mol

SI-enheter & STP er brukt, hvis ikke annet er nevnt. MV = Manglende verdi – legg gjerne inn.


Neodym er et grunnstoff med kjemisk symbol Nd og atomnummer 60.

Historie[rediger | rediger kilde]

I 1841 ble stoffet didymium utskilt fra lantan av den svenske kjemikeren Carl Gustav Mosander. I 1874 konkluderte Per Teodor Cleve at didymium i virkeligheten besto av flere forskjellige grunnstoff, og i 1879 ble samarium isolert fra didymium av Lecoq de Boisbaudran. Den østerrikske kjemikeren baron Carl Auer von Welsbach separerte i 1885 didymium til 2 grunnstoffer, praseodym og neodym ved hjelp av spektroskopiske undersøkelser. Neodym i ren form ble fremstilt første gang i 1925.

Navnet kommer fra de greske ordene neos (ny) og didymos (tvilling).

Neodymatomets elektronskall

Egenskaper[rediger | rediger kilde]

Neodym er et sølvfarget glinsende metall som tilhører gruppene lantanoidene og sjeldne jordmetaller. Det er mykt og formbart og kan bankes til tynne plater. Neodym er blant de mer reaktive av de sjeldne jordmetallene, og oksiderer lett i luft. Oksidsjiktet som dannes, skaller av og blottlegger mer metall for oksidasjon. Metallet oppbevares derfor i mineralolje eller beskyttende atmosfære. Neodym finnes i to allotropiske former, og går over fra dobbel heksagonal til kubisk romsentrert krystallstruktur ved 863°C.

Metallisk neodymstøv er brann- og eksplosjonsfarlig. Neodym-forbindelser er lett til moderat giftige. Neodym-støv og -salter er irriterende for øyne og slimhinner, og lett irriterende ved hudkontakt.

Isotoper[rediger | rediger kilde]

Naturlig forekommende neodym består av 7 isotoper. Av disse er 5 stabile: 142Nd (27,2%), 143Nd (12,2%), 145Nd (8,3%), 146Nd (17,2%) og 148Nd (5,7%), og 2 ustabile (og dermed radioaktive) isotoper: 144Nd (23,8%) med halveringstid 2,29 × 1015 år og 150Nd (5,6%) med halveringstid 6,6 × 1018 år. I i tillegg er 31 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse er 147Nd med halveringstid 10,98 døgn og 140Nd med halveringstid 3,37 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time.[1]

CAS-nummer: 7440-00-8

Forekomst[rediger | rediger kilde]

Neodym i argongass

Etter cerium og lantan er neodym det vanligste av de sjeldne jordmetallene med 24 ppm i jordskorpen.I likhet med de andre sjeldne jordmetallene forekommer det ikke i ren form naturlig, men i mineralene monazitt, bastnäsitt og allanitt. Metallisk neodym produseres det lite av, mens det årlig fremstilles omkring 7 000 tonn neodymoksid på verdensbasis. Verdens største produsent av neodym er Kina. Det finnes også kommersielt drivverdige forekomster i Australia.

Anvendelse[rediger | rediger kilde]

Neodym legert med jern og bor (Nd2Fe14B) brukes for å lage kraftige permanentmagneter. Neodymoksid brukes som tilsetningsstoff i spesialglass og gir skarpe absorpsjonslinjer i spekteret. Slikt glass brukes for å kalibrere astronomiske spektrallinje-instrumenter. Neodymsalter brukes som blått fargepigment i porselen og emalje.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]