Benjamin Wegner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Benjamin Wegner
Frogner Hovedgård i 1842, malt av I.C. Dahl for Wegner
Benjamin Wegner utnevnes av Lübecks senat til konsul i Norge

Jacob Benjamin Wegner (født 21. februar 1795 i Königsberg, død 22. mai 1864Ladegårdsøen ved Christiania) var en norsk industrimann, godseier, verkseier og trelasthandler, opprinnelig fra Øst-Preussen. Han flyttet til Norge fra Berlin i 1822 og etablerte seg i løpet av få år som en av Norges fremste industrimagnater. Han er mest kjent som mangeårig leder for, og en av de to eierne av, Blaafarveværket, Norges største industribedrift i første halvdel av 1800-tallet. Han var også eier av Frogner Hovedgård 1836–1848 (og av Frognerseteren 1836–1864), den etterhvert største medeieren i Hafslund hovedgård (1835–1864) med store skoger, trelasteksport, sagbruksvirksomhet mm. og eier av en halvpart av Hassel Jernværk (1835–1854). I 1856 startet han sammen med Iver Albert Juel trelastfirmaet Juel, Wegner & Co. Han var generalkonsul i Norge for de da selvstendige bystatene Hamburg (der hans svigerfamilie satt i regjeringen), Lübeck og Bremen samt for Kongeriket Portugal. Han var gift med Henriette Seyler (1805–75), som tilhørte det hanseatiske bankierdynastiet Berenberg/Gossler/Seyler i byrepublikken Hamburg, og var dermed svigersønn av sjef og medeier i Berenberg Bank Ludwig Erdwin Seyler og Anna Henriette Gossler. Svigerforeldrene var henholdsvis sønn av den kjente teaterlederen Abel Seyler og Sophie Elisabeth Andreae og datter av bankieren Johann Hinrich Gossler og Elisabeth Berenberg.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Wegner vokste opp i Königsberg i Øst-Preussen. Om hans familiebakgrunn er nokså lite sikkert kjent; faren var muligens skipskaptein, og moren var gift på nytt med en skipsreder med navnet Gutzeit (muligens også med fornavnet Benjamin).

Forretningsmann i Berlin[rediger | rediger kilde]

Han fikk merkantil utdannelse som lærling i et handelshus i Königsberg, før han flyttet til Berlin rundt 1820 og etablerte egen agenturforretning. Hans forretningsvirksomhet bestod i storeksport av korn og tømmer fra Østersjøområdet til England, som ble kjøpt inn fra polske og tyske godseiere, og arbeidet innebar regelmessige opphold i England. Hans bankforbindelse og nære samarbeidspartner var handelshuset Gebrüder Benecke og spesielt dets leder Wilhelm Christian Benecke (som senere kjøpte herskapet Gröditzberg med slott i Schlesien og ble adlet til baron), et samarbeid som kom til å bestå i mange årtier. Han hadde også et nært samarbeid med det engelske handelshuset Isaac Solly and Sons, som ble grunnlagt av Isaac Solly og var det ledende engelske firma som var aktivt i import av korn og tømmer fra Østersjølandene. Wegner var også en venn og samarbeidspartner av Isaacs bror Edward Solly, som bodde i Berlin og som er kjent for sin store kunstsamling, og Wegner forhandlet frem avtalen med den prøyssiske stat om overtagelse av kunstsamlingen, som dannet grunnstammen i Gemäldegalerie i Berlin. Firmaet Gebrüder Benecke fattet på samme tid interesse for Norge, og gav etter forhandlinger med Herman Wedel-Jarlsberg Norge det statslånet som reddet statsfinansene, men som førte til at Wedel-Jarlsberg ble stilt for riksrett og frikjent i 1822.

Blaafarveværket og andre industriinteresser i Norge[rediger | rediger kilde]

I 1821 ble både Edward Solly, Wilhelm Christian Benecke og Benjamin Wegner kjent med at Blaafarveværket i Norge var til salgs. Det tidligere kongelige verket hadde blitt pantsatt av kongen under Napoleonskrigene og overtatt av private da staten ikke kunne innløse pantet. Edward Solly ønsket å kjøpe verket og sende Wegner som sin representant for å gjennomføre kjøpet, men fikk økonomiske problemer og planene måtte avlyses. Benecke hadde gode forbindelser i Norge gjennom statslånet som han hadde gitt Norge tidligere, og ble i stedet den som kjøpte verket. Wegner fikk i oppdrag av Benecke å reise til Norge for å besiktige Blaafarveværket, og fikk fullmakt til å kjøpe Blaafarveværket for Gebrüder Benecke dersom han vurderte at verket kunne drives på en lønnsom måte. Hans vurdering var at det var mulig, og i 1822 kjøpte han Blaafarveværket for 150 000 Hamburger Banco på vegne av et konsortium hvor Benecke var hovedinteressent. Kjøpet ble oppfattet som et svært gunstig kjøp, fordi beholdningen av blåfarve alene dekket kjøpesummen. Det ble etablert et aksjeselskap, et av de første i Norge, som hadde fire aksjonærer. Etter kort tid overtok Benecke og Wegner alle aksjene og drev firmaet under navnet Benecke & Wegner; Wegner ble også bedriftens administrerende direktør (med tittelen «overdirektør»). I løpet av 1820-årene utviklet Blaafarveværket seg til Norges eneste vellykkede storindustri i denne perioden, som ellers var en nedgangstid for mange næringer i Norge. Perioden blir omtalt som Blaafarveværkets storhetstid og varte til kriseåret 1848. Verket dekket 80 prosent av verdensmarkedet for koboltblått, omfattet rundt 40 enkeltgruver og sysselsatte omkring 2 000 mennesker. Blaafarveværket utmerket seg i denne perioden også med omfattende og generøse velferdsordninger for de ansatte. Wegner rekrutterte Karl Friedrich Böbert som bergmester og Friedrich Roscher som hytteinspektør.

Under sine første år i Norge bodde Wegner på Fossum Hovedgård ved Blaafarveværket. I 1836, etter at den tidligere eieren Morten Anker gikk konkurs, kjøpte han Frogner Hovedgård i Aker, der han bodde sammen med sin familie til 1849. Blaafarveværkets hovedkontor lå på dette tidspunktet i Christiania, og Wegner tilbrakte mye tid på forretningsreiser. Wegner videreførte tradisjonen fra Bernt Ankers tid med storslått selskapelighet på Frogner fra tid til annen, med bl.a. ball og båtfester i Frognerdammen. Han støttet også kulturelle formål i samtiden. Den kjente maleren I. C. Dahl besøkte Norge i 1842 og var gjest på Frogner Hovedgård. Han sa da ja til å male det etterhvert meget kjente maleriet av gården.

Tømmermerke for Benjamin Wegner

Sammen med Herman Wedel-Jarlsberg kjøpte Benecke og Wegner i 1835 også Hafslund hovedgård, som eide skoger som strakte seg over flere amt og drev omfattende tømmereksport og sagbruksvirksomhet med utgangspunkt i de verdifulle fallrettighetene i Sarpsfossen. Etter noen år trakk Benecke seg ut og Wegner økte sine parter i foretaket fra de opprinnelige 3/14 til 25/77 og ble den største eieren. Nye medeiere var bl.a. Thorvald Meyer og Westye Egeberg. I 1837 kjøpte Blaafarveværket nabobedriften Hassel Jernværk fra enken etter Peter Collett, og etter en tid overtok Benecke og Wegner jernverket personlig med en halvpart hver. Jernverket var imidlertid et tapsprosjekt som i årevis belastet Blaafarveværkets og hans egen økonomi; Wegner tapte anslagsvis 50 000 speciedaler over en tiårsperiode på å eie jernverket. Etter at Blaafarveværket måtte levere inn sitt bo i kriseåret 1848 konsentrerte Wegner seg om trelasthandel gjennom sin store eierandel i Hafslund hovedgård, som gav en betydelig inntekt i alle år. I 1854 ble Hassel Jernværk også oppdelt og eiendommene solgt enkeltvis på auksjoner, noe som innbragte et større beløp. Wegner var generalkonsul for de hanseatiske bystatene Hamburg, Lübeck og Bremen, og for Kongeriket Portugal.

Wegner solgte det meste av Frogner Hovedgård i 1848 for 72 500 speciedaler, men beholdt Frognerseteren med Frognerseterskogen, som dermed ble skilt fra hovedgården, samt enkelte andre eiendommer og rettigheter. Familien bosatte seg i 1849 i Christiania. Benjamin Wegner døde på sitt landsted Dronninghavn på Ladegårdsøen (Bygdø) i 1864. Etter hans død solgte barna Frognerseteren med Frognerseterskogen til Thomas Heftye.

Familie[rediger | rediger kilde]

Slektsvåpen for slekten Seyler fra Liestal/Basel

Benjamin Wegner ble gift 15. mai 1824 i Nikolaikirken i Hamburg med Henriette Seyler (1805–75), datter av Ludwig Erdwin Seyler (1758–1836) og Anna Henriette Gossler (1771–1836). Svigerfaren var medeier og leder for handels- og bankhuset Joh. Berenberg, Gossler & Co. (Berenberg Bank), president for Hamburgs Commerz-Depution, et av de tre politiske hovedorganene i bystaten, og medlem av parlamentet i Hamburg. På farssiden var Henriette barnebarn av den sveitsiske bankieren og senere teatermannen Abel Seyler og tippoldebarn av den kjente kalvinistiske teologen Friedrich Seyler, gift med Elisabeth Socin (Sozzini). På morssiden var hun barnebarn av bankieren Johann Hinrich Gossler og Elisabeth Berenberg. Hennes far ble tatt opp som medeier i Berenberg Bank i 1788 av svigerfaren Gossler, og ble firmaets leder fra 1790 etter svigerfarens død. Henriette Seyler var bl.a. kusine til Hamburgs førsteborgermester (statsoverhode) Hermann Gossler, og en lang rekke familiemedlemmer satt i senatet (regjeringen) i Hamburg. Farens søster Sophie var gift med dikteren Johann Anton Leisewitz. På farssiden stammet Henriette Seyler også fra bl.a. slektene Burckhardt, Merian og Faesch, som alle var blant Basels ledende patrisierfamilier. På morssiden var hun også etterkommer etter bl.a. slektene Amsinck og Welser.

Benjamin Wegner og Henriette Seyler hadde tre sønner og to døtre

Han er stamfar for den norske slekten Wegner. Han var farfar til politimester Jacob Benjamin Wegner (1868–1949) og til kvinnesakskvinnen Olga Wegner, gift med høyesterettsjustitiarius Karenus Kristofer Thinn, og morfar til bl.a. krigskorrespondenten Benjamin Wegner Nørregaard, til høyesterettsadvokat Harald Nørregaard (som i 1893 grunnla det som nå er Advokatfirmaet Hjort), til vinhandler og konsul i Tarragona Ludvig Paul Rudolf Nørregaard, til president i Norges Røde Kors Nikolai Nissen Paus, til direktør i Norsk Arbeidsgiverforening George Wegner Paus og til kraftverkdirektør Augustin Thoresen Paus. Blant hans oldebarn er bl.a. høyesterettsadvokat Jakob Thinn, sorenskriver Rolf Benjamin Wegner, fjellklatreren og motstandsmannen Egmont Nørregaard, stormester i Den Norske Frimurerorden Bernhard Paus og motstandskvinnen Henriette Bie Lorentzen. Benjamin Wegner er tippoldefar til bl.a. tidligere politimester i Bergen Rolf B. Wegner, tingrettsdommer Jens-Sveinung Wegner og arbeids- og velferdsdirektør Joakim Lystad.

Wegner var muligens en slektning av Wilhelm Gutzeit (også fra Königsberg), som grunnla det firmaet som etterhvert ble kjent som Enso-Gutzeit Oy og som i dag inngår i Stora Enso, Finlands største skogsindustrikonsern. Politimester Rolf B. Wegner d.e. kom etter at han hadde skrevet slektskrøniken i kontakt med en norsk etterkommer etter Gutzeitfamilien som opplyste at Wilhelm Gutzeit var Wegners halvbror og i 1825 ble invitert til å besøke Wegner på Modum. Etter å ha bodd der kortere tid slo han seg ned som kjøpmann i Drammen. Det har imidlertid blitt sådd tvil om Gutzeit virkelig var hans halvbror, selv om det kan være en form for slektskap.[1]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ingerid Hagen: Blåfargen fra Modum: En verdenshistorie, Spartacus, bind 2 (kommer)
  • Kai Hunstadbråten: Bergverk, mennesker og miljø (Drammen 1997)
  • Kjeld Magnussen: Gaarden Store Frogner
  • Lars Roede: «Industriherren Benjamin Wegner på Frogner», i Lars Roede, Frogner hovedgård: Bondegård, herskapsgård, byens gård (s. 148–161), Pax forlag, 2012
  • Tone Sinding Steinsvik: Blaafarveværket ; ved kgl. res. av 2. april 1776 (Modum 1978)
  • Tone Sinding Steinsvik: Koboltgruvene og Blaafarveværket – en del av den store verden (Modum 2000)
  • Rolf B. Wegner (d.e.): Familien Wegner (Oslo 1967)
  • Rolf B. Wegner (d.y.): Wegner-slektens virksomhet ved Glomma, 2011
  • Rolf B. Wegner (d.y.): Mine tippoldeforeldre Henriethe og Benjamin Wegner forteller, 2013, 184 s., ill.
  • Kjell Arnljot Wig: Eventyret om Blaafarveværket (Drammen 1995)

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Benjamin Wegner – bilder, video eller lyd