Benjamin Wegner
Jacob Benjamin Wegner (født 21. februar 1795 i Königsberg, død 22. mai 1864 på Ladegårdsøen ved Christiania) var en norsk industrimann, godseier, verkseier og trelasthandler, opprinnelig fra Øst-Preussen. Han flyttet til Norge fra Berlin i 1822 og etablerte seg i løpet av få år som en av Norges fremste industrimagnater. Han er mest kjent som mangeårig leder for, og en av de to eierne av, Blaafarveværket, Norges største industribedrift i første halvdel av 1800-tallet. Han var også eier av Frogner Hovedgård 1836–1848 (og av Frognerseteren 1836–1864), største eier av Hafslund hovedgård med store skoger, trelasteksport, sagbruksvirksomhet mm. og eier av en halvpart av Hassel Jernværk. Han var generalkonsul i Norge for de da selvstendige bystatene Hamburg (der hans svigerfamilie satt i regjeringen), Lübeck og Bremen samt for Kongeriket Portugal. Han var gift med Henriette Seyler (1805–75), som tilhørte det hanseatiske bankierdynastiet Berenberg/Gossler/Seyler i byrepublikken Hamburg.
Innhold |
Bakgrunn [rediger]
Wegner vokste opp i Königsberg i Øst-Preussen. Om hans familiebakgrunn er nokså lite sikkert kjent; faren var muligens skipskaptein, og moren skal ha vært gift på nytt med en skipsreder med navnet Gutzeit. Han fikk merkantil utdannelse som lærling i et handelshus i Königsberg, før han flyttet til Berlin rundt 1820 og etablerte egen agenturforretning. Hans forretningsvirksomhet bestod i storeksport av korn og tømmer fra Østersjøområdet til England, som ble kjøpt inn fra polske og tyske godseiere, og arbeidet innebar regelmessige opphold i England. Hans bankforbindelse og nære samarbeidspartner var handelshuset Gebrüder Benecke og spesielt dets leder Wilhelm Christian Benecke (som senere kjøpte herskapet Gröditzberg med slott i Schlesien og ble adlet til baron), et samarbeid som kom til å bestå i mange årtier. Han hadde også et nært samarbeid med det engelske handelshuset Isaac Solly and Sons, som ble grunnlagt av Isaac Solly og var det ledende engelske firma som var aktivt i import av korn og tømmer fra Østersjølandene. Wegner var også en venn og samarbeidspartner av Isaacs bror Edward Solly, som bodde i Berlin og som er kjent for sin store kunstsamling, og Wegner forhandlet frem avtalen med den prøyssiske stat om overtagelse av kunstsamlingen, som dannet grunnstammen i Gemäldegalerie i Berlin. Firmaet Gebrüder Benecke fattet på samme tid interesse for Norge, og gav etter forhandlinger med Herman Wedel-Jarlsberg Norge det statslånet som reddet statsfinansene, men som førte til at Wedel-Jarlsberg ble stilt for riksrett og frikjent i 1822.
Blaafarveværket og andre industriinteresser i Norge [rediger]
I 1821 ble både Edward Solly, Wilhelm Christian Benecke og Benjamin Wegner kjent med at Blaafarveværket i Norge var til salgs. Det tidligere kongelige verket hadde blitt pantsatt av kongen under Napoleonskrigene og overtatt av private da staten ikke kunne innløse pantet. Edward Solly var tidlig interessert i verket, men hadde selv økonomiske problemer. Benecke hadde gode forbindelser i Norge gjennom statslånet som han hadde gitt Norge tidligere. Wegner fikk i oppdrag å reise til Norge for å besiktige Blaafarveværket, og fikk fullmakt til å kjøpe Blaafarveværket for Gebrüder Benecke dersom han vurderte at verket kunne drives på en lønnsom måte. Hans vurdering var at det var mulig, og i 1822 kjøpte han Blaafarveværket for 150 000 Hamburger Banco på vegne av et konsortium hvor Benecke var hovedinteressent. Det ble etablert et aksjeselskap, et av de første i Norge, som hadde fire aksjonærer. Etter kort tid overtok Benecke og Wegner alle aksjene og drev firmaet under navnet Benecke & Wegner; Wegner ble også bedriftens administrerende direktør (med tittelen «overdirektør»). I løpet av 1820-årene utviklet Blaafarveværket seg til Norges eneste vellykkede storindustri i denne perioden, som ellers var en nedgangstid for mange næringer i Norge. Perioden blir omtalt som Blaafarveværkets storhetstid og varte til kriseåret 1848. Verket dekket 80 prosent av verdensmarkedet for koboltblått, omfattet rundt 40 enkeltgruver og sysselsatte omkring 2 000 mennesker. Blaafarveværket utmerket seg i denne perioden også med omfattende og generøse velferdsordninger for de ansatte. Wegner rekrutterte Karl Friedrich Böbert som bergmester og Friedrich Roscher som hytteinspektør.
Under sine første år i Norge bodde Wegner på Fossum Hovedgård ved Blaafarveværket. I 1836, etter at den tidligere eieren Morten Anker gikk konkurs, kjøpte han Frogner Hovedgård i Aker, der han bodde sammen med sin familie til 1849. Blaafarveværkets hovedkontor lå på dette tidspunktet i Christiania, og Wegner tilbrakte mye tid på forretningsreiser. Wegner videreførte tradisjonen fra Bernt Ankers tid med storslått selskapelighet på Frogner fra tid til annen, med bl.a. ball og båtfester i Frognerdammen. Han støttet også kulturelle formål i samtiden. Den kjente maleren I. C. Dahl besøkte Norge i 1842 og var gjest på Frogner Hovedgård. Han sa da ja til å male det etterhvert meget kjente maleriet av gården.
Sammen med Herman Wedel-Jarlsberg kjøpte Benecke og Wegner i 1835 også Hafslund hovedgård, som eide skoger som strakte seg over flere amt og drev omfattende tømmereksport og sagbruksvirksomhet med utgangspunkt i de verdifulle fallrettighetene i Sarpsfossen. Etter noen år trakk Benecke seg ut og Wegner økte sine parter i foretaket fra de opprinnelige 3/14 til 25/77 og ble den største eieren. Nye medeiere var bl.a. Thorvald Meyer og Westye Egeberg. I 1837 kjøpte Blaafarveværket nabobedriften Hassel Jernværk fra enken etter Peter Collett, og etter en tid overtok Benecke og Wegner jernverket personlig med en halvpart hver. Jernverket var imidlertid et tapsprosjekt som i årevis belastet Blaafarveværkets og hans egen økonomi; Wegner tapte anslagsvis 50 000 speciedaler over en tiårsperiode på å eie jernverket. Etter at Blaafarveværket måtte levere inn sitt bo i kriseåret 1848 konsentrerte Wegner seg om trelasthandel gjennom sin store eierandel i Hafslund hovedgård, som gav en betydelig inntekt i alle år. Wegner var generalkonsul for de hanseatiske bystatene Hamburg, Lübeck og Bremen, og for Kongeriket Portugal.
Wegner solgte det meste av Frogner Hovedgård i 1848, men beholdt Frognerseteren med Frognerseterskogen, som dermed ble skilt fra hovedgården, samt enkelte andre eiendommer og rettigheter. Familien bosatte seg i 1849 i Christiania. Benjamin Wegner døde på sitt landsted Dronninghavn på Ladegårdsøen (Bygdø) i 1864.
Familie [rediger]
Wegner ble gift 15. mai 1824 i Nikolaikirken i Hamburg med Henriette Seyler (1805–75), datter av Ludwig Erdwin Seyler (1758–1836) og Anna Henriette Gossler (1771–1836). Svigerfaren var medeier og leder for handels- og bankhuset Joh. Berenberg, Gossler & Co. og president for Hamburgs Commerz-Depution, et av de tre politiske hovedorganene i bystaten (Hamburg-børsen var bl.a. underlagt deputasjonen). På farssiden var Henriette barnebarn av den sveitsiske teatermannen Abel Seyler, og på morssiden tilhørte hun den hanseatiske bankierfamilien Berenberg/Gossler som etablerte Tysklands eldste (verdens nest eldste) eksisterende bank i 1590 og som var arvelige storborgere (dvs. patrisiere) i republikken Hamburg. Hennes far ble tatt opp som medeier i firmaet i 1788 av svigerfaren Johann Hinrich Gossler, og ble firmaets leder fra 1790 etter svigerfarens død; de øvrige partnerne var svigermoren (Henriettes mormor) Elisabeth Berenberg og svogeren, senator Johann Heinrich Gossler. Henriette Seyler var bl.a. kusine til Hamburgs førsteborgermester (statsoverhode) Hermann Gossler, og en lang rekke familiemedlemmer satt i senatet (regjeringen) i Hamburg. Farens søster Sophie var gift med dikteren Johann Anton Leisewitz. Abel Seylers mor tilhørte slekten Burckhardt fra Basel og var en slektning av orientalisten Johann Ludwig Burckhardt. Henriette Seyler var også etterkommer etter bankierfamilien Welser.
Wegner hadde tre sønner og to døtre
- Byfogd Johann Ludwig Wegner (f. 1830), gift med Blanca Bretteville, datter av statsminister Christian Zetlitz Bretteville
- Trelastgrosserer Heinrich Benjamin Wegner (f. 1833), gift med Henriette Vibe, datter av professor Frederik Ludvig Vibe
- Elisabeth Sophie Dorothea Henriette Wegner (f. 1838) gift med oberst Hans Jacob Nørregaard
- Anna Henriette Wegner (f. 1841) gift med cand.theol. Bernhard Cathrinus Paus
- Høyesterettsadvokat George Mygind Wegner (f. 1847)
Han er stamfar for den norske slekten Wegner, som blant andre teller tre politimestre (Benjamin Wegner d.y., Rolf Benjamin Wegner d.e. og Rolf Benjamin Wegner). Han var morfar til bl.a. journalisten og krigskorrespondenten Benjamin Wegner Nørregaard, som var arbeidsminister i provinsen Tientsin i Kina i den provisoriske regjering 1900–1903, til president i Norges Røde Kors Nikolai Nissen Paus, til direktør i Norsk Arbeidsgiverforening George Wegner Paus, til høyesterettsadvokat Harald Nørregaard (som i 1893 grunnla det som nå er Advokatfirmaet Hjort), samt til Olga Wegner, gift med høyesterettsjustitiarius Karenus Kristofer Thinn. Han var bl.a. oldefar til fjellklatreren og motstandsmannen Egmont Nørregaard.
Wegner var muligens en slektning av Wilhelm Gutzeit (også fra Königsberg), som grunnla det firmaet som etterhvert ble kjent som Enso-Gutzeit Oy og som i dag inngår i Stora Enso, Finlands største skogsindustrikonsern. Det har blitt antatt at Wilhelm Gutzeit var hans halvbror, men dette er usikkert.
Litteratur [rediger]
- Wegner, Rolf B. (d.e.): Familien Wegner (Oslo 1967)
- Steinsvik, Tone Sinding: Koboltgruvene og Blaafarveværket – en del av den store verden (Modum 2000)
- Magnussen, Kjeld: Gaarden Store Frogner
- Hunstadbråten, Kai: Bergverk, mennesker og miljø (Drammen 1997)
- Steinsvik, Tone Sinding: Blaafarveværket ; ved kgl. res. av 2. april 1776 (Modum 1978)
- Wig, Kjell Arnljot: Eventyret om Blaafarveværket (Drammen 1995)
- Roede, Lars: «Industriherren Benjamin Wegner på Frogner», i Lars Roede, Frogner hovedgård: Bondegård, herskapsgård, byens gård (s. 148–161), Pax forlag, 2012
Eksterne lenker [rediger]
 |
Commons: Kategori:Benjamin Wegner – bilder, video eller lyd |
