Antimon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Antimon
Sb-TableImage.png
Basisdata
Navn Antimon
Symbol Sb
Atomnummer 51
Utseende skinnende sølvgrå
Plass i periodesystemet
Gruppe 15
Periode 5
Blokk p
Kjemisk serie halvmetall
Atomegenskaper
Atomvekt 121,75 u
Empirisk atomradius 145 pm
Kalkulert atomradius 133 pm
Kovalent atomradius 138 pm
Elektronkonfigurasjon [Kr] 4d10 5s2 5p3
Elektroner per energinivå 2, 8, 18, 18, 5
Oksidasjonstilstander −3, 3, 5
Fysiske egenskaper
Stofftilstand fast stoff
Smeltepunkt 630,63 °C
Kokepunkt 1 587 °C
Molart volum 18,19 · 10-6 /mol
Tetthet 6 697 kg/m³
Hardhet 3 (Mohs skala)
Fordampningsvarme 77,14 kJ/mol
Smeltevarme 19,87 kJ/mol
Damptrykk 2,49 Pa ved 2 239 K
Lydfart 3 420 m/s
Diverse
Elektronegativitet etter Pauling-skalaen 2,05
Spesifikk varmekapasitet 210 J/(kg · K)
Elektrisk ledningsevne 2,88 · 106 S/m
Termisk ledningsevne 24,3 W/(m · K)
Første ionisasjonspotensiale 834 kJ/mol
Andre ionisasjonspotensiale 1 594,9 kJ/mol
Tredje ionisasjonspotensiale 2 440 kJ/mol

SI-enheter & STP er brukt, hvis ikke annet er nevnt. MV = Manglende verdi – legg gjerne inn.

Antimon er et grunnstoff med kjemisk symbol Sb og atomnummer 51. Atommassen (u) er 121,75.

Historie[rediger | rediger kilde]

Antimons alkymistiske symbol

Antimonsulfid Sb2S3 har vært kjent siden oldtiden og ble brukt som kosmetikk i Midtøsten og Egypt. I metallurgisk historie finnes den tidligste beskrivelsen av en prosedyre for isolering av antimon i boken «De la pirotechnia» av Vannoccio Biringuccio, utgitt i 1540 i Italia. I vestlig alkymihistorie ble metallisk antimon beskrevet i det latinske manuskriptet «Currus Triumphalis Antimonii» av Prior Basilius Valentinus, antagelig rundt 1450. Ifølge Midtøstens alkymistiske historie var metallisk antimon kjent av Geber – «kjemiens far» – på 700-tallet. Det er imidlertid omstridt hvorvidt oversettelsene er korrekte.

Opprinnelsen til navnet er usikker, men det kan komme fra gresk anthemon – blomst, eller anti-monos – ensomhet. En annen populær forklaring er at det kommer av anti-monachos eller fransk antimoine i betydning av noe sånt som «munkedreper», noe som forklares med at mange munker drev med alkymi, og antimon er giftig. Forvanskning av det arabiske ordet for antimonsulfid er også foreslått som opphav til navnet.

Det kjemiske symbolet ble først brukt av den svenske kjemikeren Jöns Jakob Berzelius og kommer fra stoffets latinske navn stibium.

Antimonatomets elektronskall

Egenskaper[rediger | rediger kilde]

Antimon er et sprøtt sølvhvitt glinsende halvmetall med dårlig elektrisk og termisk ledningsevne. Det er også et av de få stoffene som øker volum når det går over fra flytende til fast form. Av utseende ligner antimon et metall, men de kjemiske egenskapene minner ikke om metall. Det korroderer ikke i romtemperert luft og vann, men blir angrepet av varme mineralske syrer og halogener. Over smeltepunktet brenner det i luft med en blåhvit flamme under dannelse av antimonoksid. Antimon binder seg lett til svovel.

Antimon og mange av dets kjemiske forbindelser er giftige.

Isotoper[rediger | rediger kilde]

Naturlig forekommende antimon består av 2 stabile isotoper: 121Sb (57,21%) og 123Sb (42.79%). I tillegg er 35 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 125Sb med halveringstid 2,7582 år, 124Sb med halveringstid 60,2 døgn, 126Sb med halveringstid 12,46 døgn, 120m1Sb med halveringstid 5,76 døgn, 127Sb med halveringstid 3,85 døgn, og 119Sb med halveringstid 1,5914 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 10 timer, og de fleste kortere enn 1 time.[1]

CAS-nummer: 7440-36-0

Forekomst[rediger | rediger kilde]

Antimon

Antimon er et relativt sjeldent stoff. Innholdet i jordskorpen blir anslått til mellom 0,2 og 0,5 ppm. Det finnes i over 100 forskjellige mineraler og kan også finnes naturlig i ren form. Antimon finnes oftest i stibnitt (Sb2S3) som også er den viktigste kilden til kommersiell fremstilling.

I 2007 ble det produsert 135 000 tonn antimon på verdensbasis. Kina var den største produsenten med 110 000 tonn (det meste fra fylket Lengshuijiang), etterfulgt av Bolivia (7 000 tonn) og Sør-Afrika (6 000 tonn). Verdens utvinnbare antimon-reserver anslås til 2,1 millioner tonn, hvorav 790 000 tonn ligger i Kina.

Prisen på antimon lå i 2007 omkring 5,50 USD per kg.[2]

Anvendelse[rediger | rediger kilde]

Antimon brukes i halvleder-industrien i dioder, infrarøde detektorer og Hall-effekt apparater. Blys hardhet og mekanisk styrke øker hvis det legeres med antimon, og blyakkumulatorer (bilbatterier) er derfor et viktig bruksområde. Antimonforbindelser brukes til flammehemmende stoff, keramikkemalje, glass og maling.

Referanser[rediger | rediger kilde]