Nisse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Svenske nisser, tomtar, tegnet av eventyrillustratøren John Bauer 1909. Skikkelsene er kortvokste, har langt hår og skjegg og spisse nisseluer med pelsfôr.
Illustrasjon av den danske tegneren Vilhelm Pedersen til H. C. Andersens eventyr Nissen hos spekhøgerenNissen og kolonialhandleren») fra 1853[1]
Hagenisser er dekorskulpturer i hager. Disse figurene er mer i slekt med tyske bergnisser (kobolder), dverger og gnomer. Plansje fra tysk hagenisse-katalog 1910
Fransk tegning av liten, alveliknende nisse med spiss nisselue.
Nissen har i moderne folketro og populærkultur blitt knyttet til «tradisjonell» julefeiring i Skandinavia. Bildet viser en dansk nissefigur som juledekorasjon ved siden av en fjøslykt.
Den gamle norske fjøsnissen blir ofte sammenblandet med julenissen. Bildet viser tradisjonell norsk julefeiring med nisse, julesanger og juletre i Vesterheim Norwegian-American Museum i Decorah i Iowa i USA.

Nisse er en skikkelse som ifølge skandinavisk folketro særlig holdt til i uthusene på en bondegård. Nissen i norsk tradisjon overtok for den norrøne gardvorden, et vette som passet på gården. Andre navn på gardvorden eller nissen kunne være «tuft», «tuftekall», «tomt», «gardsbonde», «godbonde», «haugebonde», «gardrud», «rudkall» eller «rundbonde». I tillegg til den østnorske «fjøsnissen» fantes det ellers både «skipsnisse», «kirkenisse» (blant annet nevnt hos H. C. Andersen) og flere. Fortellinger, julekort og annet fra slutten av 1800-tallet har vært med på å spre forestillingen om nissen i Norge og har i nyere tid knyttet figuren til jul.

Fjøsnissen[rediger | rediger kilde]

I Norge ble fjøsnissen ofte beskrevet som en liten mann, «ikke større enn et hestehode», med langt skjegg og i grå klær, gjerne nikkers, og med rød nisselue slik de fleste bønder gikk kledt i gamle dager (og som lever videre i skandinaviske mannsbunader).

Han kunne være til nytte på gården, for eksempel ved å stelle dyra, særlig hvis han fikk god mat og drikke på julekvelden. Men han var også lunefull og uberegnelig og kunne utføre pek og ugagn og skade folk og dyr hvis han ikke ble behandlet godt.

Det er også sagt at en pike på gården en gang skal ha lagt smørøyet i bunn av trauet og grøten oppå. Nissen, som forventet smørøye i grøten ble virkelig sinna, så han slo i hjel den beste melkekua på gården. Da nissen hadde spist grøten, og funnet smøret, angret han, og så gikk han og hentet den beste melkekua på nabogården.

En annen gang var en bonde i nød og måtte stjele høy fra nabogården. Da han gikk og drog høy, så han en grå tuftekall med rød topplue, som drog høy. Bonden sa til nissen at det lille lasset der var til lite hjelp. Det bonden ikke visste var at det lille lasset gav stort resultat. Men nissen ble sint, og dagen etter var løa tom for høy! Da forstod bonden at nissen hadde straffet han ved å dra alt høyet bort i løa på nabogården.

Ellers hadde nissen overnaturlige evner (trodde noen), og den røde toppluen var grå innvendig. Hvis nissen vrengte lua, så det grå var ut ble han usynlig!

Opp til 1800-tallet var det ikke uvanlig at man virkelig trodde nisser eksisterte og man tok derfor hensyn til nissen i dagliglivet på gården. Således var det for eksempel flere steder skikk ikke bare å sette ut grøt til nissen julenatta, men også å la restene av julematen stå framme på bordet natta over for at nissen skulle forsyne seg. Tilsvarende ble tilsynelatende uforklarlige fenomener ofte forklart med at fjøsnissen hadde vært på ferde.

I Reidar Th. Christiansens vandresagnkatalog har han registrert fem vandresangtyper om nissen.

Nisse i andre land[rediger | rediger kilde]

Ordet «nisse» kommer fra Danmark, der skikkelsen også kunne kalles «Niels», «Niels Gårdbo» eller «Puge». «Nisse» ble ellers brukt i Skåne og i Norge mest på Østlandet. Navnet er en forkortelse av Nikolaus eller Nils, og kom via Tyskland etter reformasjonen. Den moderne julenissen har sin rot i helgenskikkelsen Sankt Nikolaus, og det var antakelig navnelikheten mellom «Nikolaus» og «nisse» som førte til en sammenblanding med julenissen på 1800-tallet og knyttet bondegårdsnissen spesielt til jula. Dikteren H. C. Andersen skriver i sitt eventyr Nissen hos spekhøkeren («Nissen og kolonialhandleren») fra 1853 følgende om nissen: «(...) der var en rigtig Spekhøker, han boede i Stuen og eiede hele Huset, og ham holdt Nissen sig til, for her fik han hver Juleaften et Fad Grød med en stor Klump Smør i!»[2]

I Sverige blir nissen vanligvis kalt «tomte». I England brukes «goblin» eller «gnome» med omtrent samme betydning som vår nissefigur. Tyskerne kaller sin nisse «Wichtel», sin husnisse «Heinzelmännchen» og sin bergnisse «Kobold».

Island er troen på underjordiske småfolk fremdeles levende. Der er nisseforestillingene også uttrykt i de rampete julesveinene som kommer med smågaver før jul, de såkalte jólasveinar. De islandske jólasveinar har forøvrig ikke noe slektskap med de skandinaviske nissene, men i likhet med nissene har også disse islandske skremselsvettene smeltet sammen med den moderne og vennlige julenissefiguren.

Nissen i norsk litteratur[rediger | rediger kilde]

Det typiske trekket ved nissen, at han er å finne som skytsånd for gårdene, og som «verner av det gamle», ble tatt i bruk i nasjonalromantikken. Henrik Ibsens tidlige skuespill Sancthansnatten har en slik nisse i en sentral rolle. Nissen ble en kulturgarantist i denne perioden.

Tidligere var nissene nærmest å betrakte fra motsatt utgangspunkt, spesielt hos Henrik Wergeland. Wergelands nisser er ofte skildret med opplysningstidens blikk, og står som symboler på mørkemakter, fordommer og manglende innsikt. Sangen Nisser og Dverge er et typisk eksempel på dette synet. I skuespillet den Constitutionelle er nissene på parti med de negative kreftene, og slåss mot alvene. Endringen i synet på Nissen kom med nasjonalromantikken og den nye interessen for bygdekulturen.

Nissen på lasset[rediger | rediger kilde]

Det er flere fortellinger[trenger referanse], sanger og ordtak om bonden som vil rømme fra den ondskapsfulle nissen og pakker alle sakene for å flytte, men som får «nissen med på lasset». Dette har blitt et uttrykk for noen som forgjeves prøver å flykte fra problemene sine.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Commons-logo.svg Commons: Kategori:tomtar – bilder, video eller lyd