Nobelium

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nobelium
No-TableImage.png
Basisdata
Navn Nobelium
Symbol No
Atomnummer 102
Utseende ukjent
Plass i periodesystemet
Periode 7
Blokk f
Kjemisk serie aktinoider
Atomegenskaper
Atomvekt 259 u
Empirisk atomradius ukjent pm
Elektronkonfigurasjon [Rn] 5f14 7s2
Elektroner per energinivå 2, 8, 18, 32, 32, 8, 2
Oksidasjonstilstander 2, 3
Fysiske egenskaper
Stofftilstand fast stoff
Smeltepunkt 827 °C
Diverse
Elektronegativitet etter Pauling-skalaen 1,3
Første ionisasjonspotensiale 642 kJ/mol

SI-enheter & STP er brukt, hvis ikke annet er nevnt. MV = Manglende verdi – legg gjerne inn.

Nobelium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol No og atomnummer 102.

Historie[rediger | rediger kilde]

Oppdagelsen av grunnstoff 102 ble først annonsert av en internasjonal forskergruppe ved Nobelinstituttet i Stockholm, Sverige i 1957. De hevdet å ha fremstilt en isotop ved å bombardere 244Cm (curium) med 13C (karbon)-kjerner ved hjelp av en syklotron. Denne isotopen hadde en halveringstid på 10 minutter, og henfalt ved utsendelse av en 8,5 MeV alfapartikkel. Forskerne mente radioaktiviteten stammet fra enten 251102 eller 253102, og foreslo navnet «nobelium» etter den kjente svenske vitenskapsmannen Alfred Nobel. Dette navnet ble godkjent av IUPAC.

I 1958 forsøkte en forskergruppe bestående av Albert Ghiorso, Glenn T. Seaborg, Torbjørn Sikkeland og John R. Walton ved Berkeley-universitetet i California, USA å gjenta (og dermed bekrefte) oppdagelsen gjort i Sverige året før. De var ikke i stand til å kopiere det svenske eksperimentet, men oppdaget istedet en annen isotop av grunnstoff nummer 102. I den nye linjære partikkelakseleratoren HILAC (Heavy Ion Linear ACcelerator) bombarderte de curium (95% 244Cm og 4,5% 246Cm) med karbon-ioner (12C), og resultatet var 252No som har en halveringstid på 3 sekunder:

\, ^{244}_{96}\mathrm{Cm} + \, ^{12}_{6}\mathrm{C} \to \, ^{256}_{102}\mathrm{No}^{*}\to \,^{252}_{102}\mathrm{No} + 4 \,^{1}_{0}\mathrm{n}

En tredje forskergruppe ved Joint Institute for Nuclear Research (JINR) i Dubna, Russland forsøkte også å kopiere den svenske oppdagelsen uten å lykkes. De kunne imidlertid bekrefte Berkeley-gruppens funn.

Forskergruppen fra Dubna ble til slutt offisielt godkjent som oppdagere av grunnstoff nummer 102. IUPACs CNIC (Commission on Nomenclature in Inorganic Chemistry) valgte i 1997 å beholde navnet nobelium.[1]

Nobeliumatomets elektronskall

Egenskaper[rediger | rediger kilde]

Nobelium er et transurant metall som tilhører aktinoidene. Den korte halveringstiden samt at curium (som er nødvendig i fremstilling) også må fremstilles kunstig, gjør at lite forskning er gjort på nobelium. Nobeliums kjemiske og fysiske egenskaper er derfor for en stor del ukjente.

Isotoper[rediger | rediger kilde]

Nobelium har ingen stabile isotoper. Hittil er 17 isotoper er kjent, og de mest stabile av disse er 259No med halveringstid 58 minutter, 255No med halveringstid 3,1 minutter, og 253No med halveringstid 1,7 minutter. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 minutt, og de fleste kortere enn 3 sekunder. Flere av nobelium-isotopene kan nedbrytes ved spontan kjernespalting (fisjon).[2]

CAS-nummer: 10028-14-5

Forekomst[rediger | rediger kilde]

Nobelium forekommer ikke naturlig, men blir fremstilt på laboratorier.

Anvendelse[rediger | rediger kilde]

Nobelium har per dags dato (mai 2008) ingen anvendelse bortsett fra til forskningsformål.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]