Technetium

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Technetium
Tc-TableImage.png
Basisdata
Navn Technetium
Symbol Tc
Atomnummer 43
Utseende Technetium sølvgrått metallisk
Plass i periodesystemet
Gruppe 7
Periode 5
Blokk d
Kjemisk serie transisjonsmetall
Atomegenskaper
Atomvekt 98 u
Empirisk atomradius 135  pm
Kalkulert atomradius 183  pm
Kovalent atomradius 156  pm
Elektronkonfigurasjon [Kr] 4d5 5s2
Elektroner per energinivå 2, 8, 18, 13, 2
Oksidasjonstilstander 7
Krystallstruktur heksagonal
Fysiske egenskaper
Stofftilstand fast stoff
Smeltepunkt 2 157 °C
Kokepunkt 4 877 °C
Molart volum 8,63·10-6 /mol
Tetthet (ved romtemperatur) 11 496 kg/m³
Fordampningsvarme 585,22 kJ/mol
Smeltevarme 23,81 kJ/mol
Damptrykk 0,0229 Pa ved 2 473 K
Diverse
Elektronegativitet etter Pauling-skalaen 1,9
Spesifikk varmekapasitet (25 °C) 2,27 J/(kg·K)
Elektrisk ledningsevne 4,42 · 106 S/m
Termisk ledningsevne (300 K) 50,6 W/(m·K)
Første ionisasjonspotensiale 702 kJ/mol
Andre ionisasjonspotensiale 1 470 kJ/mol
Tredje ionisasjonspotensiale 2 850 kJ/mol

SI-enheter & STP er brukt, hvis ikke annet er nevnt. MV = Manglende verdi – legg gjerne inn.

Technetium er et grunnstoff med kjemisk symbol Tc og atomnummer 43. Det er det letteste av grunnstoffene uten stabile isotoper. De kjemiske egenskapene for dette sølvgrå overgangsmetalleter en mellomting mellom Rhenium og Mangan, men ligner mest på egenskapene til Rhenium.

Før grunnstoffet ble oppdaget, var mange av dets egenskaper forutsagt av Dmitrij Mendelejev. Mendelejev hadde merket seg et hull i sitt periodiske system, og kalte selv det manglende grunnstoffet for eka-mangan. I 1937 ble technetium det første grunnstoffet som ble oppdaget ved kunstig framstilling ved hjelp av kjernekjemi. Det er også fra sin kunstige opprinnelse det har sitt navn, som stammer fra det greske ordet for kunstig, technetos (τεχνητος). I dag vet vi at technetium også finnes i små, men målbare mengder som et resultat av naturlige fisjonsprosesser i uranmalm, og fra nøytronoppfanging i molybdenmalm. Det meste av technetiumet som produseres på jorden i dag er et biprodukt fra fisjonsprosesser av Uran-235, og det blir trukket ut fra brenselstavene som blir benyttet i atomreaktorer. De lengstlevende isotopene av technetium har en halveringstid på 4,2 millioner år, så da det ble oppdaget technetium i røde kjemper i 1952, støttet det opp under teorien om at stjerner kan produsere tyngre grunnstoffer.

Egenskaper[rediger | rediger kilde]

Technetiumatomets elektronskall

Fysiske egenskaper[rediger | rediger kilde]

Technetium er et sølvgrått, radioaktivt metall, med et utseende som minner om platina. Det opptrer imidlertid vanligvis som grått pulver når det anskaffes. Det har karakteristiske spektrallinjer ved 363 nm, 403 nm, 410 nm, 426 nm, 430 nm og 485 nm.

Dets plassering (vertikalt) i det periodiske system er mellom mangan og rhenium, og i henhold til den periodiske lov er technetiums egenskaper forutsagt å være en mellomting av egenskapene til disse grunnstoffene. Både smeltepunkt og kokepunkt ligger i området mellom tilsvarende verdier for henholdsvis mangan og rhenium.

Dette grunnstoffet er, i likhet med promethium, uvanlig blant de lettere grunnstoffene, da det kun er disse to grunnstoffene som ikke har noen stabile isotoper, og samtidig er etterfulgt av grunnstoffer med stabile isotoper. Technetium er derfor ekstremt sjeldent på jorden. Technetium spiller ingen naturlig rolle biologisk sett, og man finner vanligvis ikke technetium i menneskekroppen.

Kjemiske egenskaper[rediger | rediger kilde]

Metallisk technetium oksiderer sakte i fuktig luft. Dets oksider er TcO2 og Tc2O7. Vanlige oksidasjonstilstander for technetium inkluderer 0, +2, +4, +5, +6 og +7. I pulverform vil technetium kunne brenne i oksygen. Det lar seg løse opp i kongevann, salpetersyre (HNO3) og konsentrert svovelsyre (H2SO4), men det er ikke løselig i saltsyre (HCl(aq)) og flussyre (HF(aq)).

CAS-nummer: 7440-26-8

Bruksområder[rediger | rediger kilde]

Innen nukleærmedisin[rediger | rediger kilde]

Den kortlivede isotopen technetium-99m (99mTc (halveringstid: 6,02 timer)) er en mye brukt tracer innen nukleærmedisin. Ettersom techentium kan bindes kjemisk til mange biologiske aktive molekyl, og 99mTc sender ut gammastråling, kan man ta bilder av indre organer ved hjelp av gammascintigrafi og finne ut hvor i kroppen technetium-99m blir konsentrert. Slik kan blant annet kreftsvulster oppdages.

Industrielt[rediger | rediger kilde]

Kjemisk[rediger | rediger kilde]

Akkurat som rhenium og palladium kan technetium brukes som en katalysator i kjemiske prosesser. I enkelte kjemiske prosesser, for eksempel til dehydrogenisering av isopropanol, er technetium en langt mere effektiv katalysator enn både rhenium og palladium. Stoffets radioaktivitet er selvsagt et stort problem når det kommer til å finne sikre bruksområder.[1]

Under enkelte omstendigheter kan små konsentrasjoner (5×10−5 mol/l) av pertechnetationer tilsettes vann som en effektiv rustbeskytter for stål.

Historie[rediger | rediger kilde]

Søken etter grunnstoff 43[rediger | rediger kilde]

Dmitrij Mendelejev forutså technetiums egenskaper før grunnstoffet ble oppdaget.

Mendelejevs utgivelse av det periodiske system i 1869 skjøt fart i oppdagelsen av nye grunnstoffer. I sitt periodiske system merket han av åpninger i tabellen, og forutså at noen til da uoppdagede grunnstoff hadde de egnede egenskapene til å fylle hullene. Blant grunnstoffene som ble oppdaget med hjelp av det periodiske system, var gallium (1875), scandium (1879) og germanium (1882).

I en rekke år var det fortsatt en åpen plass i det periodiske system mellom molybden (grunnstoff 42) og ruthenium (grunnstoff 44). Mange forskere ivret etter å oppdage det nye grunnstoffet, som etter plasseringen i periodesystemet å dømme, skulle være tilsynelatende lettere å oppdage enn andre uoppdagede grunnstoff.

Påståtte oppdagelser[rediger | rediger kilde]

Det kom stadig rapporter om oppdagelsen av grunnstoff nummer 43, men rapportene kunne ikke bekreftes. I 1877 rapporterte den russiske kjemikeren Serge Kern om oppdagelsen av et nytt grunnstoff fra platinamalm. Kern navnga det nye grunnstoffet 'davyum', etter den bemerkede engelske kjemikeren Sir Humphry Davy, men det viste seg å være en blanding av iridium, rhodium og jern. Lucium ble "oppdaget" i 1896, men ble etterhvert fastslått å være yttrium.

I 1908 fant den japanske kjemikeren Masataka Ogawa det han trodde var bevis for at grunnstoff 43 befant seg i mineralet thorianitt. Ogawa gav mineralet navnet 'nipponium' etter Nippon (det japanske navnet på Japan).

I 1925 kunne de tyske kjemiskerne Walter Noddack, Otto Berg og Ida Tacke (senere Noddack) rapportere om oppdagelsen av grunnstoff nummer 75 og grunnstoff nummer 43. De ga grunnstoff nummer 43 navnet 'masurium'. Forskerteamet bomarderte mineralet columbitt med en elektronstråle, og konkluderte med eksistensen av grunnstoff 43 ut fra diffraksjonen fra prøven. Bølgelengden av røntgenstrålen som oppstår ved bombardering av elektroner har sammenheng med atomnummer, noe som framgår av en formel avledet av Henry Moseley i 1913. Forskningsteamet hevdet at de oppdaget en svak røntgenstråle med en bølgemengde som tilsvarer det grunnstoff 43 ville ha sendt ut. Samtidige forskere kunne ikke gjenta forsøket, så oppdagelsen ble ansett som feilaktig i mange år.

I 1998 kjørte John T. Armstrong ved National Institute of Standards and Technology datasimuleringer av forsøket i 1925, og oppnådde resultater lik de det tyske forskerteamet oppnådde. Han hevdet likhetene ble ytterlige bekreftet av arbeid publisert av David Curtis og kolleger fra Los Alamos National Laboratory, som kunne måle mindre mengder naturlige forekomster av technetium i uranmalm.

Resultatene fra det tyske forskerteamets forsøk har imidlertid aldri blitt gjentatt, og de var ikke i stand til å isolere noe av grunnstoff 43. Det pågår fortsatt en debatt om hvorvidt grunnstoffet faktisk ble oppdaget i 1925. Det er lite sannsynlig at grunnstoffet skulle skifte navn på et så sent tidspunkt, selv om oppfatningen av at de oppdaget grunnstoffet skulle få en bredere aksept.

Oppdagelsen[rediger | rediger kilde]

Oppdagelsen av grunnstoff 43 ble endelig bekreftet i 1937 gjennom et eksperiment gjennomført av Carlo Perrier og Emilio Segrè, ved å bombardere molybden med deuteron.


Senere historie[rediger | rediger kilde]

Forekomster[rediger | rediger kilde]

Isotoper[rediger | rediger kilde]

Technetium er et av de to grunnstoffene blant de 82 første i det periodiske system som ikke har noen stabile isotoper. Det er også det letteste (det med lavest atomnummer) av alle grunnstoffene uten stabile isotoper. De mest stabile isotopene er 98Tc, med en halveringstid på 4,2 mill. år, 97Tc med en halveringstid på 2,6 mill. år og 99Tc med en halveringstid på ca. 211100 år.

22 andre isotoper har blitt beskrevet, med atommasse fra 87,933 for 88Tc til 112,931 for113Tc. De fleste av disse har en halveringstid på mindre enn en time. Unntakene er, med halveringstiden i parentes, 93Tc (2,75 timer), 94Tc (4,883 timer), 95Tc (20 timer) og 96Tc (4,28 dager).

Technetium innehar også en rekke metatilstander. 97mTc er den mest stabile, med en halveringstid på 90,1 dager (0,097 MeV), fulgt av 95mTc (61 dager; 0,038 MeV) og 99mTc (6,01 timer; 0,143 MeV). 99mTc utstråler kun gammastråling, og brytes etterhvert ned til 99Tc.

Forbindelser og reaksjoner[rediger | rediger kilde]

Miljø[rediger | rediger kilde]

Forholdsregler ved håndtering[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn schwochau

Eksterne Lenker[rediger | rediger kilde]