Berkelium

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Berkelium
Bk-TableImage.png
Basisdata
Navn Berkelium
Symbol Bk
Atomnummer 97
Utseende antatt sølvhvit
Plass i periodesystemet
Periode 7
Blokk f
Kjemisk serie aktinoider
Atomegenskaper
Atomvekt 247 u
Empirisk atomradius ukjent pm
Elektronkonfigurasjon [Rn] 5f8 6d1 7s2
Elektroner per energinivå 2, 8, 18, 32, 25, 10, 2
Oksidasjonstilstander 3, 4
Krystallstruktur tettpakket heksagonal
Fysiske egenskaper
Stofftilstand fast stoff
Smeltepunkt 986 °C
Kokepunkt 1 050 °C (α-Bk)
Molart volum 16,7118 · 10-6 /mol
Tetthet 14 780 kg/m³
Diverse
Elektronegativitet etter Pauling-skalaen 1,3
Termisk ledningsevne 10 W/(m · K)
Første ionisasjonspotensiale 601 kJ/mol

SI-enheter & STP er brukt, hvis ikke annet er nevnt. MV = Manglende verdi – legg gjerne inn.

Berkelium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Bk og atomnummer 97.

Historie[rediger | rediger kilde]

Berkelium ble framstilt for første gang ved Berkeley-universitetet i California desember 1949. Forskningsteamet, bestående av Glenn T. Seaborg, Albert Ghiorso, Stanley G. Thompson og Kenneth Street Jr., brukte en syklotron til å bombardere en liten mengde americium med alfapartikler (det samme som helium-ioner) i framstillingen av 243Bk. En av de mest stabile isotopene, 249Bk, ble senere framstilt ved å utsette 244Cm for intens nøytronstråling. Berkelium i ren metallisk form ble første gang fremstilt i 1968. Mengden som ble produsert var 1,7 µg[1].

Berkelium var det femte transurane grunnstoffet som ble fremstilt, og det er oppkalt etter Berkeley-universitetet i California, USA.

Berkeliumatomets elektronskall

Egenskaper[rediger | rediger kilde]

Berkelium er et radioaktivt, kunstig framstilt tungmetall i aktinoide-serien. Det har et sølvaktig utseende og iksiderer lett i romtemperert luft. Berkelium løses opp i fortynnede uorganiske syrer. Målbare mengder med 249Bk (halveringstid på 320 døgn) gjør det mulig å fastslå noen av grunnstoffets egenskaper.

Isotoper[rediger | rediger kilde]

20 isotoper og 16 isomerer (eksiterte isotoper) av berkelium er beskrevet, samtlige av disse er radioaktive. De mest stabile isotopene er 247Bk med halveringstid 1 380 år, 248Bk med halveringstid 9 år, og 249Bk med halveringstid 320 døgn. Alle de resterende kjente isotopene har halveringstider kortere enn 5 døgn, og de fleste kortere enn 1 døgn.[2] De ulike isotopene varierer i atomvekt fra 235,05658 u for 235Bk, til 254,0906 u for 254Bk.[3]

CAS-nummer: 7440-40-6

Forekomst[rediger | rediger kilde]

Berkelium forekommer ikke naturlig, men fremstilles kunstig. Siden oppdagelsen i 1949 er det i USA fremstilt omkring 1,1 gram berkelium.[1]

Forbindelser[rediger | rediger kilde]

Teknikker innen røntgenkrystallografi er blitt brukt til å identifisere forskjellige berkelium-forbindelser, som berkeliumdioksid (BkO2), berkeliumfluorid (BkF3, berkeliumoksyklorid (BkOCl) og berkeliumtrioksid (BkO3). I 1962 greide man for første gang å isolere synlige mengder av en berkelium-forbindelse. forbindelsen var berkeliumkorid (BkCl3), og den isolerte mengden veide 1 milliarddel av et gram.[1]

Anvendelse[rediger | rediger kilde]

Berkelium har, foruten forskningsformål, ingen praktiske bruksområder, og spiller ingen biologisk rolle.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]