Beryllium

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Beryllium
Be-TableImage.svg
Basisdata
Navn Beryllium
Symbol Be
Atomnummer 4
Utseende hvitgrå metallisk
Plass i periodesystemet
Gruppe 2
Periode 2
Blokk s
Kjemisk serie jordalkalimetall
Atomegenskaper
Atomvekt 9,012182 u
Empirisk atomradius 105 pm
Kalkulert atomradius 112 pm
Kovalent atomradius 90 pm
Elektronkonfigurasjon [He]2s2
Elektroner per energinivå 2, 2
Oksidasjonstilstander 2
Krystallstruktur heksagonal
Fysiske egenskaper
Stofftilstand fast stoff
Smeltepunkt 1 287 °C
Kokepunkt 2 469 °C
Molart volum 4,85·10-3 /mol
Tetthet 1 848 kg/m³
Hardhet 5,5 (Mohs skala)
Kritisk temperatur MV
Kritisk trykk MV
Kritisk tetthet MV
Fordampningsvarme 297 kJ/mol
Smeltevarme 7,95 kJ/mol
Damptrykk 4 180 Pa
Lydfart 13 000 m/s
Diverse
Elektronegativitet etter Pauling-skalaen 1,57
Spesifikk varmekapasitet 1825 J/(kg·K)
Elektrisk ledningsevne 31,3·106 S/m
Termisk ledningsevne 190 W/(m·K)
Første ionisasjonspotensiale 899,5 kJ/mol
Andre ionisasjonspotensiale 1 757,1 kJ/mol
Tredje ionisasjonspotensiale 14 848,7 kJ/mol

SI-enheter & STP er brukt, hvis ikke annet er nevnt. MV = Manglende verdi – legg gjerne inn.

Beryllium er et grunnstoff med atomnummer 4 og kjemisk symbol Be.

Historie[rediger | rediger kilde]

Berylliumoksid ble oppdaget i 1798 av den franske kjemikeren Louis-Nicholas Vauquelin i mineralet beryll. Uavhengig av hverandre isolerte den tyske kjemikeren Friedrich Wöhler og den franske kjemikeren Antoine Bussy beryllium i ren metallisk form ved reduksjon av berylliumklorid med kalium i 1828. På grunn av berylliumsaltets søte smak, ble beryllium inntil 1957 kalt glucinium (med kjemisk symbol Gl) i Frankrike.

Navnet kommer fra gresk βηρυλλος, beryllos, som betyr mineral.

Berylliumatomets elektronskall

Egenskaper[rediger | rediger kilde]

Beryllium er et hardt og sprøtt jordalkalimetall. Til lettmetall å være, har beryllium et bemerkelsesverdig høyt smeltepunkt på 1 287 °C. Ved romtemperatur og tørr luft er stoffet korrosjonsbestandig, det dannes et passiviserende oksidsjikt som motstår angrep av kald konsentrert salpetersyre. I fuktig luft og vann dannes et hydroksid-sjikt. Beryllium blir raskt angrepet av saltsyre, natronlut og kalilut.

Beryllium stopper ikke røntgenstråler. Det er svært giftig, og beryllium og beryllium-forbindelser er klassifisert som kreftfremkallende stoff kategori 1 av IARC.[1]

Isotoper[rediger | rediger kilde]

Naturlig forekommende beryllium består utelukkende av isotopen 9Be. I tillegg finnes 11 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper, hvorav 10Be er mest stabil med en halveringstid på 1 513 000 år. 7Be har halveringstid på 53,218 døgn og 11Be har halveringstid på 13,81 sekunder. De resterende isotopene har alle halveringstider kortere enn 1 sekund.[2]

CAS-nummer: 7440-41-7

Forekomst[rediger | rediger kilde]

Rent beryllium

Beryllium forekommer ikke i ren form naturlig, men er bestanddel i omkring 30 forskjellige mineraler. De viktigste er bertranditt (Be4Si2O7(OH)2), beryll (Al2Be3Si6O18), krysoberyll (Al2BeO4) og fenakitt (Be2SiO4). Beryllium er også bestanddel i edelstener som smaragd, akvamarin og rød beryll.

De viktigste kommersielle beryllium-mineralene er bertranditt og beryll. Beryllium i metallform ble ikke kommersielt tilgjengelig før 1957, og fremstillingen foregår hovedsakelig ved kjemisk reduksjon av berylliumfluorid med magnesium.

I 2007 ble det utvunnet 130 tonn beryllium på verdensbasis. De største produsentlandene var USA (100 tonn), Kina (20) og Mosambik (6 tonn). Verdens utvinnbare beryllium-reserver er anslått til 80 000 tonn, hvorav 65% ligger i USA.[3]

Anvendelse[rediger | rediger kilde]

Beryllium absorberer ikke røntgenstrålinger og blir av den grunn brukt som "vinduer" i røntgenrør. Siden det er hardt, lett og bevarer formen over et stort temperaturområde blir beryllium brukt i supersoniske kampfly, romfart og satellitter. «Måneraketten» Saturn 5 hadde for eksempel dyser av rent beryllium. I kjernefysiske våpen blir beryllium brukt som nøytron-reflektor rundt ladningen for å redusere den kritiske massen. Tidligere ble beryllium brukt i lysstoffrør, men på grunn av helsefarene anvendes det ikke til dette formålet lenger. Beryllium brukes også i legering med kobber, såkalt berylliumkobber eller berylliumbronse. Denne legeringen er hard og motstandsdyktig mot syrer samtidig som den leder elektrisk strøm godt, og ikke slår gnister.

Referanser[rediger | rediger kilde]