Sagaen om Fridtjov den frøkne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vilhelm II av Tyskland finansierte denne statuen av Fridtjof den frøkne. Den er utformet av billedhugger Max Unger fra 1910 til 1912 og er oppført på Vangsnes.
Ingebjørg, fremstilt av Peter Nicolai Arbo 1868.
August Malmströms tittelsideillustrasjon til en utgave fra 1876 av Tegnérs diktsyklus Frithiofs saga.

Sagaen om Fridtjov den frøkne eller Soga om Fridtjov den frøkne (norrønt: Friðþjófs saga ins frækna, dvs «den modige») er en islandsk fornaldersaga fra 1300-tallet, som er særlig kjent på grunn av Tegnérs diktsyklus Frithiofs saga (1825), og monumentalstatuen av hovedpersonen som ble oppført på Vangsnes i Sogn, avdukket 31. juli 1913, som en gave fra den tyske keiser Vilhelm II.

Hovedpersonen har blitt beskrevet som «kort sagt, den ideelle helt, og dog rent menneskelig i al sin færd.»[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Som fornaldersaga er denne sagaen skrevet senere enn islendingesagaene, og den har mindre dekning i faktiske hendelser. Islendingene fortalte hverandre sagaer fra «gamle dager» (forn ǫld) som underholdning. Noen av fornaldersagaene har en historisk kjerne, mens andre er ren fiksjon. Sagaen om Fridtjof er ren fiksjon, inspirert av oversatte romantiske sagaer[2], og særlig fortellingen om Tristan og Isolde.[3] Sagaen har også likhetstrekk med Gunnlaug Ormstunges saga, men skiller seg fra denne ved at de elskende får hverandre.[1]

Sagaen er nedskrevet i kristen tid, og er preget av en kristen virkelighetsforståelse, med Fridtjovs soning gjennom prøvelser som det mest karakteristiske temaet.[4] Det er flere uttrykk for norrøn religion i sagaen, særlig av Balderkultusen, men det er usikkert hvor autentisk dette er.[4]

Innhold[rediger | rediger kilde]

Handlingen er delt opp i tre hovedavsnitt, to som foregår i Sogn, og ett på Ringerike. I tillegg kommer hovedpersonens to utenlandsreiser: først da han blir sendt i diplomatisk oppdrag til Orknøyene, og senere i vikingferd.[4]

Fridtjovs far Torstein Vikingson var herse på Framnes, som antas å tilsvare dagens Vangsnes i Sogn. Fridtjov blir oppfostret hos bonden Hilding, sammen med kong Beles datter Ingebjørg. Bele og hans sønner Helge og Halvdan har liten respekt for Fridtjov. Mens Fridtjov og hans venn Bjørn er på sin «dannelsesreise» hos jarlen på Orknøyene blir Ingebjørg giftet bort til den gamle kong Ring av Ringerike. Når Fridtjov kommer hjem til Norge går han i kong Rings tjeneste, og vinner Rings respekt fortrolighet i en slik grad at han ved kongens død året etter blir betrodd å overta både riket og dronningen. Fridtjovs og Ingebjørgs trofaste kjærlighet blir derved belønnet. Når Ingebjørgs brødre går til krig mot den nye kong Fridtjov av Ringerike blir de beseiret; Helge dør, og Halvdan overgir seg og blir herse over Sogn under Fridtjovs kongemakt.

Teksthistorie og sagaen i ettertid[rediger | rediger kilde]

Sagaen er kjent fra flere håndskrifter. I noen av dem fremstår den som en fortsettelse av Torstein Vikingssons saga. Håndskriftene grupperer seg rundt to ulike versjoner av fortellingen; den ene er en halv gang lenger enn den andre uten at det er tilført mer stoff, det er bare formuleringene som er mer utbrodert.[4] Den lengste versjonen har flere kvad enn den korte, men den korte har også noen vers som mangler i den lange versjonen.

Sagaens berømmelse i nyere tid skyldes særlig Esaias Tegnérs gjenfortelling av historien i diktsyklusen Frithiofs saga fra 1825, som fikk stor utbredelse i flere land i Europa.[4] Sagaen ble oversatt til nynorsk av Ivar Aasen i 1858, som den første sagateksten på nynorsk. Oversettelsen var endog en av de aller første bøker på nynorsk i det hele tatt.[4] Aasens oversettelse er revidert, og sist utgitt i 1976.[5] En oversettelse til riksmål ble utgitt av Alexander Bugge i 1901.[6] Sagaen ble i 2011 utgitt i ny oversettelse av Edvard Eikill sammen med Sagaen om Torstein Vikingsson, publisert av Saga Bok AS.

En statue av Fridtjov den frøkne ble oppført på Vangsnes av den tyske keiseren Vilhelm II. Statuen er 22 meter høy og ble utformet av billedhuggeren Max Unger fra 1910 til 1912, på bestilling fra keiseren. Bakgrunnen for oppføringen av statuen var at Vilhelm II var romantisk fascinert av vikingtiden, og hadde et spesielt forhold til området gjennom en rekke besøk til Balestrand.[7] Statuen, og dens bakgrunn i vikingtidsromantikken, har gjort den til en omdiskutert kuriositet.

Sagaen er utgangspunkt for dramatiseringen Fridtjovspelet – fiend og elskar av Rolf Losnegård, som spilles på Vangsnes, og som hadde premiere i 2008.[8][9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Finnur Jónsson. Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie; bind 2. København, 1898/1923
  2. ^ Fridtjofs saga i Store norske leksikon
  3. ^ Jónas Kristjánsson. Eddas and sagas, Iceland's Medieval Literature. Translated by Peter Foote. Hið íslenska bókmenntafélag, 2007. ISBN 978-9979-66-120-5
  4. ^ a b c d e f Bjarne Fidjestøl i innledningen til 1976-utgaven.
  5. ^ Soga om Fridtjov den frøkne. Omsatt av Ivar Aasen ; revidert av Olav Hr. Rue ; innleiing av Bjarne Fidjestøl. Samlaget, 1976. (Norrøne bokverk; 45) ISBN 82-521-0612-9.
  6. ^ Sagaen om Fridtjov den frøkne. Oversat af Alexander Bugge. Aschehoug, 1901. (ebok)
  7. ^ NRK Sogn og Fjordane fylkesleksikon «Fridtjof den frøkne på Vangsnes»
  8. ^ fridtjov.no
  9. ^ nrk.no, 5.6.2003 «Millionsatsing på sogespel i Sogn»
Eksterne lenker