Holmium

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Holmium
Ho-TableImage.png
Basisdata
Navn Holmium
Symbol Ho
Atomnummer 67
Utseende sølvhvit
Plass i periodesystemet
Periode 6
Blokk f
Kjemisk serie lantanoider
Atomegenskaper
Atomvekt 164,93032 u
Empirisk atomradius 175 pm
Kalkulert atomradius 226 pm
Elektronkonfigurasjon [Xe] 4f11 6s2
Elektroner per energinivå 2, 8, 18, 29, 8, 2
Oksidasjonstilstander 3
Krystallstruktur heksagonal
Fysiske egenskaper
Stofftilstand fast stoff
Smeltepunkt 1 474 °C
Kokepunkt 2 695 °C
Molart volum 18,7 · 10-6 /mol
Tetthet 8 790 kg/m³
Fordampningsvarme 241 kJ/mol
Smeltevarme 12,2 kJ/mol
Lydfart 2 760 m/s
Diverse
Elektronegativitet etter Pauling-skalaen 1,23
Spesifikk varmekapasitet 160 J/(kg · K)
Elektrisk ledningsevne 1,24 · 106 S/m
Termisk ledningsevne 16,2 W/(m · K)
Første ionisasjonspotensiale    581,0 kJ/mol
Andre ionisasjonspotensiale 1 140 kJ/mol
Tredje ionisasjonspotensiale 2 204 kJ/mol

SI-enheter & STP er brukt, hvis ikke annet er nevnt. MV = Manglende verdi – legg gjerne inn.


Holmium er et grunnstoff med kjemisk symbol Ho, atomnummer 67 og atommasse 164,93.

Historie[rediger | rediger kilde]

Holmium ble oppdaget av de sveitsiske kjemikerne Marc Delafontaine og Jacques-Louis Soret i 1878 som la merke til de spesielle spektrografiske absorbsjonslinjene av et ukjent grunnstoff de kalte «X». Senere i 1878 oppdaget den svenske kjemikeren Per Teodor Cleve grunnstoffet uavhengig av Delafontaine og Soret da han undersøkte erbium jord (erbiumoksid).

Med metoden som ble utviklet av Carl Gustaf Mosander, fjernet Cleve først alle kjente forurensninger fra erbia. Resultatet av det var to nye stoffer, ett brunt og ett grønt. Han kalte det brune stoffet holmia (etter det Latinske navnet for Cleve's hjemby, Stockholm) og det grønne thulia. Holmia ble senere funnet å være holmiumoksid og thulia var thuliumoksid. I 1886 viste det seg at holmiumoksid også inneholdt grunnstoffet dysprosium.

Holmium er oppkalt etter Stockholms latinske navn Holmia.

Holmiumatomets elektronskall

Egenskaper[rediger | rediger kilde]

Holmium er et sølvhvitt glinsende metall som tilhører lantanoidene og de sjeldne jordmetallene. Det er mykt og smibart og har ferromagnetiske egenskaper som er jern overlegen. Med 10,6 μB (Bohr magneton) har det det høyeste magnetiske moment av de naturlig forekommende grunnstoffer. I tørr luft er holmium relativt korrosjonsbestandig, men i varm eller fuktig luft dannes det raskt et gulaktig oksidsjikt. I temperauturer over 150 °C brenner det. I vann reagerer det under dannelse av hydrogen. Holmium løses opp av mineralsyrer.

Isotoper[rediger | rediger kilde]

Naturlig forekommende holmium består utelukkende av den stabile isotopen 165Ho. I tillegg er 35 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent, hvorav den mest stabile 163Ho har halveringstid på 4 570 år. Alle de resterende isotopene har har halveringstider kortere enn 2 døgn, og de fleste kortere enn 3 timer.[1]

CAS-nummer: 7440-60-0

Forekomst[rediger | rediger kilde]

Rent holmium

Holmium forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes i forskjellige mineraler, som monazitt og gadolinitt. Kommersiell utvinning foregår ved ionebytting av monazitt-sand som inneholder 0,05% holmium. De viktigste forekomstene ligger i det sørlige Kina. På verdensbasis produseres det omkring 10 tonn holmium årlig.

Anvendelse[rediger | rediger kilde]

Holmium er brukt i legeringer. Med sine spesielle magnetiske egenskaper brukes det for å skape sterke kunstige magnetfelt. Siden det også kan absorbere nøytroner fra kjernefysisk spalting, brukes det også i kontrollstaver i kjernekraftverk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]