Norsk bergindustrihistorie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Norsk bergindustrihistorie utgjør størstedelen av Norges industrihistorie. Bergverk er en primærnæring, men sekundærnæringer som smelteverk og verkstedindustri vokste opp rundt gruvene. Lokalt bar dermed virksomheten preg av industrivirksomhet.

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

De første spor av metallutvinning i Norge finnes i Oslofeltet der det sannsynligvis ble skjerpet på sølv og jern fra 1200- til 1500-tallet.

I middelalderen ble flere hundre steinkirker oppført for det meste av kalkstein eller kleberstein. Nidarosdomen var ferdig i 1320.

1500-tallet[rediger | rediger kilde]

Den første ordinære gruvedriften med ordnede privilegier skjedde ved Gullnes Kobberverk i Telemark, hvor kong Frederik I i 1524 utstedte kongelige privilegier til biskop Mogens av Hamar. Driften varte til i 1537. Året etter tok kong Christian III kontakt med noen tyske bergfolk, og utstedte i 1538 de første mutingssedler (som måtte utstedes av bergmesteren for at eiendomsretten til funn skulle være gyldig) for Norge. I 1539 ble så den første bergordningen innført i Norge, med mutingssedler etter prinsipp av saksisk bergrett og i sin helhet skrevet på tysk.

Akersberg gruve og gruvene i Telemark er nevnt i Agricolas publikasjon i 1556. De første jernverkene ble anlagt på 1540-tallet ved Fossum (Skien) 1542 og i Hakadal. Den første registrerte jerngruve fra 1538 finnes på Hadeland Bergverksmuseum. En tid var det 18 små jernverk i drift fra en rekke små, rike forekomster på Sør- og Østlandet. Noen av de viktigste jernverkene var Nes, Fossum, Ulefoss, Fritzøe, Bærum, Eidsvoll og Froland. De var basert på trekullsmelting.

Ytterøy i Trondheimsfjorden ble det utvunnet kobber allerede tidlig på 1500-tallet. 27. juli 1516 skriver erkebiskop Erik Valkendorf at han hadde fått lokalisert et «Kaaberbierg 8 store Miile fra Trundem». Historikere som Rolf Falck Muus, som har gransket kildematerialer for dette, mener det dreier seg om kobberfeltet på Ytterøy, i sin avhandling Ytterøen Kaaberverk. Det arbeides nå med å kartlegge enda flere kilder rundt dette, som etter alt å dømme er landets eldste kobberdrift. Det var Christian II som fikk erkebiskop Erik Valkendorf til å lokalisere mineraler i Trøndelagsregionen. Tautra Vitenskapelige Selskap arbeider med å samle og systematisere bibliografiske data knyttet til kobberdriften på Ytterøya.

1600-tallet[rediger | rediger kilde]

De fleste gruvene i Arendalsfeltet fremstår i dag som en åpning med bratte sider ned mot et vannspeil. Det er rester av murer rundt gruveåpningen. Vegetasjon skjuler det meste, og trerøtter fører til at disse kulturminnene forvitrer. De fleste gruvene er mer eller mindre fylt med søppel. Dette bildet er fra Solborg gruver ved Stoa.

Kobber-forekomstene i Trøndelag ble drevet fra begynnelsen av 1600-tallet. Kvikne kobberverk startet år 1630, som et av landets første kobberverk av noen betydning. Senere kom det kobberverk på Røros Kobberverk i 1644, Løkken Verk i 1652, Selbu i 1713 og Folldal gruver i 1741.

Den første effektive masovn ble reist ved Bærums Verk i 1622. Masovnen var den utløsende teknologiske faktor som gav jernverksdrift en rekke steder i Oslofeltet frem mot år 1700; og spesielt i Arendalsfeltet.

Det sensasjonelle sølvfunnet i Sandsvær i 1623 innvarslet et solid løft for bergindustrien i Norge. Etableringen av Kongsberg sølvverk og bergstaden Konningsberg (Kongsberg) utviklet seg til landets største industrivirksomhet i førindustriell tid. Omfanget av driften gjorde byen til Danmark-Norges senter for ekspertise på gruvedrift. Norges første høyere utdanningsinstitusjon ble etablert på Kongsberg. Bergseminaret var Europas første institusjon for høyere utdannelse i bergteknikk.

Hollenderne trengte stein til utfyllinger langs sjøkanten og til stadig nye diker. Stein av god kvalitet (gneis og granitt) fantes i rikelige mengder og passe størrelser i Norge, og ble av naturlige og geografiske årsaker hentet primært i fjordene langs sørlandskysten. Eksportmengden kan kanskje noe anekdotisk belyses med at flere av de eldre byområdene i Amsterdam ble sagt å ligge på norsk grunn.

I 1675 ble funnet kobberforekomster ved ÅsterudtjernHolleia i Ringerike, noe som førte til regulær gruvedrift i området fra 1688 og framover.

1700-tallet[rediger | rediger kilde]

Fra 1700-tallet og frem til siste årtusenskifte var bergverkene hjørnesteinsbedrifter for bygdene og Norges økonomi.

Fra 1737 til 1815 ble det brutt ut alunskifer ved Alunverket fra Ekebergskrenten i Oslo.

Fra 1753 ble det tatt ut marmor i Lier ved Drammen som blant annet leverte stein til Marmorkirken i København. Den første betong-konstruksjon i Norge var Farrisdammen i Larvik som ble bygget i 1767.

I 1773 ble Blaafarveværket etablert som kongelig verk. Vervet utvant kobolt.

I 1789 ble også gruvedriften ved ÅsterudtjernHolleia i Ringerike utvidet med blant annet produksjon av kobolt.

1800-tallet[rediger | rediger kilde]

Krisen under Napoleonskrigene førte til at kongen måtte pantsette Blaafarveværket til den svenske kjøpmannen Peter Wilhelm Berg. I 1821 ble verket solgt til et tysk-engelsk konsortium som til slutt bestod av Benjamin Wegner og Wilhelm Christian Benecke Baron von Gröditzberg. Under Wegners ledelse, frem til 1848, utviklet verket seg til Norges største industribedrift og verdens største produsent av koboltblått.

Etter bybrannen i Hamburg i 1842 ble nordmarkitt fra Grefsen og Grorud i Christiania anvendt til kaier, broer, bygningssokler, trapper og til Oscarsborg festning. Fra 1870-tallet var Iddefjordsgranitt dominerende som bygningsstein spesielt til brolegging og gateanlegg.

I 1840- og 50-årene ble det tatt ut svovelkis fra Ytterøen gruver for produksjon av svovelsyre ved Leren Kromfabrikk i Trondheim. Dette prosjektet var mislykket, men i 1848 fant bergmester Wilhelm Mathias Sinding en metode, og produksjon av svovelsyre kom i gang ved Lysaker Chemiske Fabrik i 1858. Flere svovelkisgruver kom i drift; i 1865Vigsnes og senere på Varaldsøy og på Stord. Sulitjelma gruber kom i drift i 1888. På 1890-tallet fulgte Kjøli og Killingdal nord for Røros, rundt år 1900 Løkken Verk og Folldal gruver.

Lektor i mineralogi, proberkunst og fabrikanlæg ved Det Kongelige Fredriks Universitet i Christiania Theodor Scheerer publiserte i 1845 en analyse av etter et funn av magnetkis ved Åsterudtjern på Holleia i Ringerike i 1837 som inneholdt 2,8 % nikkel. Scheerer var også hyttemester ved Blaafarveverket der malm med kobolt var drevet siden 1773. På 1800-tallet fikk koboltproduksjonen et oppsving, og etterhvert kom også nikkelgruver i drift: Ringerike Nikkelverk, senere i Bamble, Askim, Sigdal, Evje og tilslutt Senja og Skjækerdalen.

Leeren Chromfabrik ved Lerfossen i Trondheim startet produksjon av krom-farger i 1837. Wilhelm Dunker i Christiania fant i 1817 en metode for dette. Malm med kromførende serpentinitt ble for det meste hentet fra Feragenfeltet ved Røros og Alvdal.

På midten av 1800-tallet ble et stort antall apatitt-forekomster funnet og utnyttet i Kragerø-området. Fosfatmalmen ble brukt til gjødsel-produksjon. I 1872 ble apatittforekomst funnet i Ødegården i Bamble.

1900-tallet[rediger | rediger kilde]

Norsk Jernverk ble etablert i 1946 og startet drift på magnetitt og hematitt i Mo i Rana i 1964 på malm fra Dunderlandsdalen. Aktieselskapet Sydvaranger ble etablert i 1907 og ble etterhvert Norges største bergverk.

På begynnelsen av 1900-tallet ble det brutt titan-malm i Kragerøfeltet. Den første tiden var det rutil fra bl.a. Blåfjell gruver i Sogndal, men i 1916 ble det utviklet en metode for ilmenitt. Storgangen i Egersundfeltet gav store mengder ilmenitt, og i 1954 ble Tellnes-forekomsten funnet og satt i produksjon i 1960. A/S Titania driver på denne forekomsten fremdeles.

På begynnelsen av 1900-tallet ble en rekke molybden-forekomster, spesielt i Flekkefjord-området satt i produksjon; Kvina og Knaben, og i Telemark; Dalen og Bandaksli. Utvinningen fra disse forekomstene dabbet av etter den annen verdenskrig, mest fordi der var andre felter i verden som var mere lettdrevet, og dermed økonomisk lønnsomme. Per 2008 er der igangsatt begrenset drift i det gamle dagbruddet på Knaben.

Svalbard ble det igangsatt industriell bryting av steinkull i årene frem mot første verdenskrig. Store Norske Spitsbergen Kulkompani ble stiftet i 1916.

I 1931 ble det bygget et smelteverk i Thamshavn der svovel ble utvunnet direkte fra svovelkis.

Fra 1950-tallet ble en rekke kis- og kobberforekomster satt i produksjon: Bleikvassli, Skorovas, Tverrfjellet, Bidjovagge, Joma, Lergruvbakken på Røros og Repparfjord.

I 1988 startet Nikkel & Olivin A/S brudd på noritt i Ballangen i Nordland for utvinning av nikkel, kobber, olivin og pukk.

I dag utgjør naturstein størst andel av inntektene fra bergindustrien. Larvikitt ble brutt fra 1880-årene og utgjør nå mesteparten av dette. Videre brytes granitt fra Iddefjord, Flisa og Trysil. Skifer brytes på Otta og i Oppdal. I Trøndelag og Nordland gir marmor størst eksport-inntekt. I Alta brytes kvartsskifer. I Hellvik, mellom Egersund og Sirevåg, drives ut kvitstein i form av labradoritt, som knuses til singel og eksporteres til flere land, der den brukes til veidekke (hvit asfalt) og i bygningsindustrien.

Det meste av kalksteinen i Norge går til sementproduksjon. Frantzefoss Bruk A/S tar ut kalk i Brevik og Bærum. I Møre og Romsdal produseres Hustad-kalk. Videre produseres kalk i Verdal i Trøndelag, og i Nordland produseres kalk fra Drevja i sør til Kjøpsvik i nord. Norsk Jernverk driver også et kalkbrudd i Mo i Rana.

A/S Olivin ble etablert i 1948 og startet uttak av olivin (dunitt) i Vanylven.

Kvarts og feltspat med høy renhet til porselen-produksjon er tatt ut på begge sider av Oslofjorden siden 1700-tallet. Pegmatitt-ganger gir råstoff til blant annet Porsgrunds Porselænsfabrik som ble etablert i 1885. De senere år brukes i stedet nefelinsyenitt til keramisk industri. På Stjernøy i Troms startet North Cape Minerals produksjon i 1961.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anon: Bergverkenes Landssammenslutning gjennom 50 år. 1907-1957. Grøndahl & Søn. Oslo 1957.
  • Hans Wii: 500 års norsk bergverksdrift. Norsk Bergverksmuseum. Skrifter nr. 6.
  • H. O. Christophersen: Fra jernverkenes historie i Norge. Grøndahl & Søn. Oslo 1974.
  • A. Espelund: Iron production in Norway during two millenia. Arketype. Trondheim 1995.
  • R. Falck-Muus: Bergverksdriften. Den historiske og tekniske utvikling i Norge samt dens betydning for landet. Den Norske Ingeniørforening. Festskrift. Oslo 1924.