Dverg (mytologi)

Dverger i form av tomtar eller nisser, tegnet av den svenske eventyrillustratøren John Bauer 1909.

I Disneys berømte tegnefilm Snehvit og de syv dverger fra 1937 har den svenske tegneren Gustaf Tenggren gitt hver enkelt eventyrdverg en egen personlighet.

Dverger er et særegent vesen i germansk og norrøn mytologi, eventyr og fantasilitteratur. De har vanligvis magiske talenter som ofte involverer metallurgi.

Den opprinnelige sammenhengen til dvergene er vanskelig å avgjøre. Kildene har gradvis gitt dvergene mer komiske og overtroiske roller. Dverger var opplagt menneskelignende, men kildene er motstridende over deres livsstil og deres likhet med alvene. De kan ha hatt en sterk tilknytning til døden: blek hud; mørkt hår, tilknytning til jorden og det underjordiske; og deres rolle i mytologien. De fulgte animistiske tradisjoner og viste likheter med slike konsepter til de døde. De hadde tilknytning til andre vesener som omtales vetter, slike som alvene (som også var knyttet til døden), men det var også en del forskjeller.

Levninger av mytologiske dverger dannet senere trekk i eventyr og folkeminne i tidlig moderne tid, foruten også elementer i moderne fantasilitteratur.

Begrepet «dverg» kan også beskrive mennesker av liten vekst, uavhengig begrepets mytiske opprinnelse, og kalles da kortvoksthet. Den vanlige moderne beskrivelsen av de mytiske dvergene er noe som er liten av vekst, vanligvis assosiert med magi, det fantastiske, og med eventyr. Dverger er i mytologien utelukkende av hankjønn, og kan således ikke formere seg, men moderne framstillinger begrenses ikke av kun ett kjønn.

Etymologi

Det norske ordet dverg kommer fra norrøne dvergr som går tilbake til urgermansk *dwergaz. Germansk slektskap omfatter angelsaksiske dweorȝ, flertall dweorgas, og gammelhøytysk twerg. Den eldste skriftlige bevitnelse på angelsaksisk, som har gitt dagens engelske dwarf, er fra ordlister fra mellom 600- og 800-tallet, hvor ordet er gitt som oversettelse av latinske nanus, pygmaeus, pumilio, humiliamanus (= dverg, pygme, liten person). Det engelske begrepet, i motsetningen til det norrøne/norske og tyske, har blitt blottet for alt mytologisk innhold, og refererer kun til mennesker av begrenset vekst. Fra den tidligste attestasjon og fram til engelsk anvendelse av det norrøne/norske dverg ved lån-oversettelse på slutten av 1700-tallet, noe som begynte med Thomas Percys verk Northern Antiquitites fra 1770.

En urindoeuropeisk forgjenger til ordet kan være *d^hwérg^whos, basert på en sammenligning med antikk gresk σερφος fra *τϝερφος (dverg/mygg).

Etymologien av et indoeuropeisk rotord forbinder *d^hwer til «å skade, forderve» (sanskrit dhvaras-, en form for ondskapsfulle kvinnelige demoner i Rigveda).

Germansk og norrøn mytologi

Dvergen Regin avbildet som smed, av tegneren Arthur Rackham.

Dverger i norrøn mytologi er de tidligste kildene til forståelsen av de opprinnelige mytologiske dvergene. Dvergene er dyktige håndverkere, og det meste av deres magi involverer hardt arbeid, håndverk, og metallurgi. De bodde i fjell og huler, og ut av berget hamret de metaller, først og fremst gull, som de skapte smykker og verdigjenstander av.

De er i familie med vettene, eller naturåndene. Alvene er en rase med meget nære forbindelser til dvergene. «Alv» eller «Alf» opptrer ofte som en del av dvergenes navn, Álfr, Gandálfr, og Vindálfr, og «mørkalver» synes å være en nær parallell med dvergene.

Alvene er ofte beskrevet som mennesker opphevet etter døden, eksempelvis som med den norske småkongen Olav Geirstadalv. Andre norrøne vesener og vetter har tilsvarende bibetydninger med døden. Nissene har den samme forestillingen om hardt arbeid som er knyttet til dvergene, og de lever også i gravhauger og er underjordiske. Døden er gjentagende motiv i norrøn mytologi, og en forfedrekult er en alminnelig praksis med animistiske religioner. Norrøn mytologi har bilder av dverger som vokser fra larver og mark fra jotnen Ymes kjøtt og det uunngåelige mord som kom fra et dvergvåpen.

Dvergene har likheter med andre vesener som eksempelvis alver, men de hadde også trekk som skilte dem klart ut. Mens alvene var av både hunkjønn og hankjønn var dvergene nær utelukkende av hankjønn, og kunne således ikke forplante seg. Muligens er tanken at de kan smi seg selv og således opprettholde sin rase.

Som dyktige håndverkere som kan smi og forme metall til våpen og smykker er de likevel av interesse for både menn og kvinner. Fruktbarhetsgudinnen Frøya gikk til det skritt å skaffe seg vakre smykker hos dvergene ved å betale dem med sex; i tre netter sov hun med dvergene før hun kunne ta med seg Brisingamen hjem. Hvorfor dvergene i det hele tatt begjærte Frøya kan være et åpent spørsmål når de likevel ikke formerer seg, men det var kanskje ment å si mer om Frøya enn om dvergene.

Dvergenes funksjon er ofte som et middel, men som et middel er de langt annet enn betydningsløse. I henhold til Snorre Sturlason er verden båret oppe av fire dverger, en i hvert verdenshjørne: Vestre, Nordre, Østre og Søndre. De er heller ikke bare knyttet til døden, men også til skapelsen ved at de var med å skape de første menneskene. Noe som antagelig er årsaken til at navnene deres er minnet i en lang remse med navn i Voluspå.

Dverg i norsk folketradisjon

Begrepet Dverg er brukt i norsk folketradisjon, men har ikke klart innhold. Dvergefolk kan brukes synonymt med Underjordsfolk. Når Dvergen opptrer i fortellinger er det oftest vandresagn som vanligvis fortelles om nissen. Dvergen kan også opptre som sykdomsdemon. I norske svartebøker finnes det råd for Draugslag og Draugsug på krøtter.

Dverger hos Tolkien

• Se egen artikkel, Tolkiens dverger

I J.R.R. Tolkiens verden ble dvergene skapt av smeden Aulë, som var en vala, lenge før alvene og menneskene. Aulë var utålmodig og ville ikke vente på Ilúvatars barn for å få elever til smedkunsten. Derfor skapte han de syv forfedrene til dvergene i hemmelighet. De var kortvokste, og har tykke skjegg, og deres folk som senere skulle komme bodde oftest i grotter og huler i fjellet.

Se også

• Overnaturlige vesener