Fluor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fluor
F-TableImage.svg
Basisdata
Navn Fluor
Symbol F
Atomnummer 9
Utseende svak gulgrønn
Plass i periodesystemet
Gruppe 17
Periode 2
Blokk p
Kjemisk serie halogen
Atomegenskaper
Atomvekt 18,9984 u
Empirisk atomradius 50 pm
Kalkulert atomradius 42 pm
Kovalent atomradius 71 pm
Elektronkonfigurasjon 1s2 2s2 2p5
Elektroner per energinivå 2, 7
Oksidasjonstilstander −1 (sterk syre)
Krystallstruktur kubisk
Fysiske egenskaper
Stofftilstand gass
Smeltepunkt −219,62°C
Kokepunkt −188,12°C
Molart volum 11,20 · 10−6 m³/mol
Tetthet 1,696 kg/m³
Hardhet ingen (gass)
Kritisk temperatur 144,13 K
Kritisk trykk 5,172 MPa
Fordampningsvarme 3,2698 kJ/mol
Smeltevarme 0,2552 kJ/mol
Damptrykk 100 Pa ved 50 K
Lydfart ? m/s
Diverse
Elektronegativitet etter Pauling-skalaen 3,98
Spesifikk varmekapasitet 824 J/(kg·K)
Elektrisk ledningsevne 0 S/m³
Termisk ledningsevne 0,0279  W/(m·K)
Første ionisasjonspotensiale 1 687 kJ/mol
Andre ionisasjonspotensiale 3 381,6 kJ/mol
Tredje ionisasjonspotensiale 6 057 kJ/mol

SI-enheter & STP er brukt, hvis ikke annet er nevnt. MV = Manglende verdi – legg gjerne inn.

Fluor er et grunnstoff med kjemisk symbol F og atomnummer 9.

Historie[rediger | rediger kilde]

Fluor i form av flusspat (ofte kalt fluoritt – kalsiumfluorid) ble beskrevet av Georgius Agricola i 1530 som flussmiddel (rensemiddel brukt på metalloverflater ved lodding og sveising). I 1670 oppdaget Schwanhard at glass ble etset av flusspat behandlet med syre. Carl Wilhelm Scheele og flere andre kjemikere eksperimenterte med flussyre som lett ble fremstilt ved å behandle flusspat med konsentrert svovelsyre.

Etterhvert innså man at flussyre måtte inneholde et hittil ukjent grunnstoff. Det tok imidlertid mange år før fluor ble isolert, mye på grunn av stoffets reaktivitet. Det innebar at fluor bare kunne skilles ut elektrolytisk, og når det var fremstilt angrep det straks alle materialer det kom i kontakt med. I 1886, etter nesten 74 års sammenhengende anstrengelser av flere kjemikere, ble fluor til slutt isolert av den franske kjemikeren Henri Moissan. Utskillingen av fluor fra flussyre er en meget farlig prosess, og flere kjemikere omkom eller ble blinde som følge av fluoreksponering under forsøkene. Disse forskerne ble senere kalt «fluor-martyrene». Moissan fikk i 1906 Nobelprisen i kjemi for isoleringen av fluor.

Produksjon av fluor i stor skala ble startet i forbindelse med «Manhattanprosjektet» – USAs atombombe-program. Heksafluorid (UF6) ble brukt i anrikingsprosessen av uran.

Navnet er avledet av det latinske ordet fluere, som betyr å flyte (utover).

Fluor-atomets elektronskall

Egenskaper[rediger | rediger kilde]

Fluor er en gulaktig gass som er svært giftig og etsende. Den tilhører halogenene, sammen med klor, brom, jod og astat. Alle halogenene er svært reaktive, og fluor er det mest reaktive av alle, og kan til og med danne kjemiske forbindelser med enkelte edelgasser.

Isotoper[rediger | rediger kilde]

Naturlig forekommende fluor består utelukkende av den stabile isotopen 19F. I tillegg er 17 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 18F med halveringstid 109,77 minutter og 17F med halveringstid 64,49 sekunder. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 12 sekunder.[1]

CAS-nummer:7782-41-4

Forekomst[rediger | rediger kilde]

Flusspat-krystaller

Fluor forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes i flere mineraler og kjemiske forbindelser (fluorider). Andelen av fluor i jordskorpen er omkring 525 ppm, noe som gjør det til et relativt vanlig grunnstoff. I havet er det bare små mengder fluor, på grunn av den dårlige vannløseligheten til de fleste fluoridene. Det vanligste fluormineralet er flusspat (fluoritt) CaF2 og fluorapatitt Ca5(PO4)3F. Fluorapatitt inneholder flusspat, men fluor-konsetrasjonen er allikevel ikke mer enn 3,5%. Fluorapatitt blir derfor ikke utvunnet på grunn av fluor-innholdet, men på grunn av fosfatet det inneholder.

I 2007 ble det utvunnet 5,31 millioner tonn flusspat på verdensbasis. Det største produsentlandet var Kina med 2,75 millioner tonn. Andre viktige produsentland var Mexico (900 000 tonn), Mongolia (400 000 tonn) og Sør-Afrika (295 000 tonn). Verdens flusspat-reserver er anslått til 240 millioner tonn. Noen få tusen tonn flusspat blir gjenvunnet årlig, hovedsakelig fra urananriknings-prosesser. Prisen for et tonn flusspat var i 2007 omkring 280 USD.[2]

Anvendelse[rediger | rediger kilde]

På grunn av fluors ekstreme reaktivitet (reaksjonsvillighet) og giftighet er bruken av rent fluor begrenset. Det blir hovedsakelig bearbeidet i form av fluorforbindelser (fluorider). En stor del av fluorproduksjonen brukes i anrikingsprosessen av uran (heksafluorid). Rent fluor anvendes også i fremstilling av svovelheksafluorid som brukes som dielektrikum i høyspentbrytere.

Industriell anvendelse av flusspat er hovedsakelig til flussmiddel i metallindustrien og til fremstilling av fluor og flussyre. Flusspat har også en jevn brytningsindeks for de forskjellige fargene i spekteret, noe som gjør det anvendelig i linse-optikk. Krystallene til dette bruket må være store, så disse blir fremstilt kunstig.

Helserisiko[rediger | rediger kilde]

Nesten alle stoffer som inneholder fluor er giftige, men benbygningen til mennesker og andre pattedyr inneholder en liten dose fluor. For mye fluor kan lede til brunflekkede tenner (dental fluorose). Ved høyere konsenstrasjoner blir benbygningen og tennene skjøre og knoklene deformert (skjelettfluorose). Dødelig fluorforgiftning kan også forekomme.[3]

Drikkevann tilsettes i enkelte land fluor (i en estimert konsentrasjon på 1 mg per liter) for å styrke tannemaljen og hindre tannråte. I Norge har fluorisering av drikkevannet vært det heftigst debatterte helsetiltaket siden det første gang ble foreslått i 1947. Tiltaket har ikke vært gjennført ved noe norsk vannverk.[4] Istedet anbefaler Helsedirektoratet private løsninger.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lawrence Berkeley National Laboratory – Isotoptabell for fluor
  2. ^ US Geological Survey – Mineral Commodity Summary 2008 (pdf)
  3. ^ «Fluorid». Norsk legemiddelhåndbok. Besøkt 7. november 2013. 
  4. ^ Heidi Bergmann Kvamme (2010). «Hvorfor innførte ikke Norge vannfluoridering? En studie av debatten i 50 og 60 årene». Det odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Besøkt 7. november 2013. 
  5. ^ «Munn og tannhelse». Helsedirektoratet.