Arne Dybfest

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Arne Dybfest
Født30. juni 1869[1]Rediger på Wikidata
Trondheim
Død7. juli 1892[1]Rediger på Wikidata (23 år)
Bergen
BeskjeftigelseForfatter, journalist
NasjonalitetNorge
Arne Dybfest på Commons
Arne Dybfests barndomshjem i Nordre gate 1.

Arne Dybfest (født 30. juni 1869 i Trondhjem, død 7. juli 1892) var en norsk forfatter. Han ble under et amerikaopphold overbevist anarkist, og bidro til å gjøre anarkismen kjent i norsk offentlighet, blant annet med artikler i Arne Garborgs Fedraheimen.

Han er en av de få norske forfattere som forbindes med dekadansen.[2] Han regnes også som et bindeledd mellom naturalismen og nyromantikken.

Han pleiet omgang med Knut Hamsun i Chicago etter et protestmøte i Haymarket Square i 1886, hvor 6 anarkister ble uskyldig hengt.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Dybfest vokste opp i beskjedne kår i Nordre gate 1 i Trondhjem med en far som var jekteskipper,[3] senere los. Som femtenåring ble Arne Dybfest sammen med noen kamerater mistenkt for «rapseri» og fengslet. Han ga senere i novellen Den første dag en intens beskrivelse av følelsen av innesperring. Som andre unge man fryktet kunne komme på skråplanet, ble han sendt til USA.[4] for å arbeide på far­men til en slektning, men alt i New York fikk han kontakt med anarkis­ter og ble medarbeider i bladet deres, Freiheit (tysk for «frihet»). Utgiver var en tyskfødt bokbindersvenn, Johann Joseph Most (1846─1906), som hadde utviklet seg fra sosialdemokrat til anar­kist og blitt en lederskikkelse blant tyske emigrantanarkister. Noen år senere innledet Most et forhold til Emma Goldman som siden brøt med ham, blant annet var hun uenig i hans forsvar for ter­rorisme. De samme tankene hadde Dybfest da han som­meren 1887 sendte en artikkel til Social-Demokraten, der han skrev at «Socialismen er fred og fremskridt. Anarkismen er vold og ødeleggelse».[5]

Dybfest endret syn på dette etter et fengselsbesøk i Chicago hos fem anarkister som var uskyldig dømt til døden etter et attentatforsøk under et massemøte 4. mai 1886.[6] I den store menneskemengden var det nok av vitner som kunne bekrefte at ingen av de anklagede hadde kastet bomben. Tvert om ble en Rudolph Schnaubelt utpekt og etterfølgende arrestert, men han ble løslatt uten tiltale og senere utlagt som en agent provocateur, betalt av amerikanske myndigheter.[7] Møtet med anarkistenes leder, Albert Parsons, som hadde kjempet som soldat i sørstatshæren, men giftet seg med en tidligere slavinne,[8] gjorde et dypt inntrykk på Dybfest, som kalte ham «livsgledens apostel i lidelsens øyeblikk». I sin første bok, Blandt Anarkister fra 1890, kaller Dybfest anarkistene «tidens revolusjonære» med ønske om «en høyere kultur, bedre mennesker og en bedre jord».[9] Også Hamsun var på den tid sterkt opptatt av Par­sons, og beskrev hans skjebne som eksempel på ameri­kanernes holdning til nye tanker ─ «de hænger dem».[10] Dybfest var redaktør og journalist for norske aviser som Daglig Tiden­de i Minneapolis og Fargo-Posten i Nord-Dakota og Hamsun roste hans bokprosjekt. Da boken fore­lå, ble Hamsun bedt om en uttalelse for å hjelpe på salget. Hamsun skrev da en anbefaling som forleg­geren videreformidlet til pres­sen.[11]

Men Dybfests anarkisme var heller et utbrudd av individualisme enn noe uttrykk for samfølelse med andre. Teori brydde han seg lite om, men brevvekslet en stund med fyrst Krapotkin. Sommeren 1888 prøvde Dybfest å få sin venn Peter Egge med på et radikalt litterært ukeblad i Trondhjem, Den nye Tid. Mer enn et julenummer ble det ikke, men Herman Bang og Arne Garborg var bidragsytere. Dybfest skrev deretter i Fedraheimen som kalte seg Radikalt Arbeiarbla, senere Anarkistisk-kommunistisk Organ.[12] Da Fedraheimen i oktober 1888 for første gang trykket en Krapotkin-artikkel, var den oversatt av Dybfest fra det danske tidsskriftet Ny Jord. Norsk tittel var «Ned med Stor­karane». Gradvis var det anarkis­men som ble hovedsaken for bladet, mens målsaken kom i andre rekke. Dybfest oversatte i 1889 og 1890 en rekke Krapotkin-artikler fra engelsk for bladet; men Dybfest mestret ikke landsmål. Snart var det Nietzsches tanker som opptok ham i stedet for anarkismen.[13]

Vilhelm Solheims selvmord og Dybfests død på havet[rediger | rediger kilde]

I mars 1892 giftet Dybfest seg med en ung enke, Mathea Ella Krogh.[14] Om sommeren samme år kom han i Kristiania-avisenes søkelys etter den yngre vennen Vilhelm Solheims selvmord på Hovedøya. Dybfest hadde fulgt Solheim til bryggene før han ble rodd over til Hovedøya, og ble derfor beskyldt for å ha hjulpet Solheim i planleggingen av selvmordet. Saken ble også undersøkt av politiet, som forberedte en tiltale mot Dybfest. På dette tidspunktet reiste Dybfest til Bergen for å bo hos noen venner.

Samme sommer omkom Dybfest under en båttur utenfor Bergen. Peter Egge har skildret episoden i sin erindringsbok Minner fra barndom og ungdom, og skriver at han fikk detaljene fra et øyenvitne. Ifølge Egge var det fire eller fem menn om bord i båten, som seilte i frisk bris utenfor Brattholmen fyr og Glesvær da Dybfest kom i krangel med rormannen. Dybfest ga mannen en ørefik, hvorpå rormannen svarte at han ville melde Dybfest til politiet. Dybfest sprang da over bord, og ble liggende i vannet med hodet over vannet. Båten snudde for å redde ham, men kom så nær at baugen støtte mot hodet hans. Dermed dukket Dybfest under og forsvant.[15]

I 1890 hadde han skrevet i diktet «Aldrig»:

Jeg gå her og brenner i sukk og nød
og lengter meg inn i den trofaste død -
og aldri, aldri den kommer.

Det ble sagt at Dybfest ville fri seg fra anklagen om at han ikke hadde hindret sin venn Solheim i å ta sitt liv. Dybfests ettermæle var blandet, med Carl Nærup som stod fast på at han «var dekadent, var det av blod og gemytt», mens Aksel Sandemose mislikte det «forløyede sjeleriet» og «den sutrende breking», og Dagbladets anmelder skrev at Dybfest hadde lykkes i å «vekke motbydelighet og vemmelse». Men Sigbjørn Obstfelder og Nils Collett Vogt som hadde kjent ham, mintes hans følsomhet, «redd for mørket, higende mot lyset», skrev Obstfelder.[16]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Blandt anarkister (1890)
  • Ira (1891)
  • To noveller (1892)

Sekundærlitteratur[rediger | rediger kilde]

  • Peter Egge: Minner fra barndom og ungdom. Oslo: Gyldendal, 1948.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b www.strindahistorielag.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Edvard Beyer m.fl.: «Fra Hamsun til Falkberget», Norges litteraturhistorie (s. 242), Cappelens forlag, ISBN 82-02-02998-8
  3. ^ «Arne Dybfest»
  4. ^ Edvard Beyer m.fl.: «Fra Hamsun til Falkberget», Norges litteraturhistorie (s. 244)
  5. ^ «Kretsen rundt Fedraheimen»
  6. ^ Martyr-monumentet over de fem henrettede på Waldheim-kirkegården i Wisconsin. Kirkegårder i Chicago avslo å gravlegge dem.
  7. ^ «Kretsen rundt Fedraheimen»
  8. ^ «Albert Parsons»
  9. ^ Edvard Beyer m.fl.: «Fra Hamsun til Falkberget», Norges litteraturhistorie (s. 244)
  10. ^ «Den unge Hamsun»
  11. ^ «Kretsen rundt Fedraheimen»
  12. ^ Edvard Beyer m.fl.: «Fra Hamsun til Falkberget», Norges litteraturhistorie (s. 224-26)
  13. ^ «Kretsen rundt Fedraheimen»
  14. ^ Andersen, Per Thomas: «Arne Dybfest» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 11. mai 2022 fra [1]
  15. ^ Egge (1948), s. 242–248.
  16. ^ Edvard Beyer m.fl.: «Fra Hamsun til Falkberget», Norges litteraturhistorie (s. 246)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Arne Dybfest – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Arne_Dybfest&oldid=22724555»