Harald Beyer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Carl Harald Beyer (født 15. november 1891, død 26. juli 1960) var en norsk professor i europeisk litteratur ved Universitetet i Bergen, foreleser, litteraturkritiker og lærebokforfatter.

Oppvekst og familie[rediger | rediger kilde]

Beyer var født i Bergen og sønn av bokhandler Freydar Dekke Høegh von Krogh Beyer (1864–1933) og hans tyskfødt kone Flora Charlotte Müller (1862–1912). Han var barnebarn av bokbinder Fredrik Beyer (1827–1903). Han giftet seg med Eidis Johannessen i 1919, og var far til litteraturprofessor Edvard Beyer.[1]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Beyer tok eksamen artium ved Bergen katedralskole i 1910, og tok sin første grad ved universitetet i 1917, i språkhistorie. Han ble tildelt Hartvig Lassen's gullmedalje for sin avhandling Henrik Wergeland og Henrich Steffens i 1919.[2] Han ble dr.philos. i 1924 med avhandlingen Søren Kierkegaard og Norge. Han var gymnaslærer i 34 år, først Haugesund fra 1917 og senere ved Bergen katedralskole fra 1922, men unntak for et år ved universitetet i Hamburg fra 1930 til 1931. Under sin tid som lærer var han litteraturanmelder for D Bergens Tidende og han skrev omlag 1600 artikler. Et utvalg av hans artikler ble utgitt i boka Fra Holberg til Hamsun. Skrevet og talt (1934)og i de posthume memoarene Norsk og fremmed. Artikler i utvalg (1961). Han skrev flere bøker, blant annet Norwegische Literatur (1927), Norsk litteraturhistorie til orientering og selvstudium (1933) og Henrik Wergeland. Thi Frihed er Himmelens Sag (1946).[1]Han holdt også mange radioforedrag for NRK.

Han ble utnevnt til professor i europeisk litteratur ved det nyopprettede Universitetet i Bergen i 1951. Hans bok Norsk litteraturhistorie fra 1952 var den meste brukte læreboka ved norske universiteteter fra midten av 1950-tallet og helt fram til midten av 1990-tallet.[1] Den ble også utgitt i USA.[3] Verket Nietzsche og Norden (i to bind) kom i 1958 og 1959.[2]

Beyer var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1946. I Bergen var han styreleder for Den Nationale Scene og preses i Selskapet til Videnskapenes Fremme.[1] Han var i tillegg varamedlem i Språkrådet, som representant for Riksmålsbrukerne.[4] Han døde i Bergen i juli 1960.[1] Festskriftet som var planlagt til hans 70-årsdag ble i stedet utgitt som en minnebok med tittelen Norsk og fremmed.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Helle, Knut. «Harald Beyer». Norsk biografisk leksikon. Kunnskapsforlaget. Besøkt 16. april 2009. 
  2. ^ a b Henriksen, Petter, red. (2007). «Harald Beyer». Store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. 
  3. ^ Hannevik, Arne (1. august 1960). «Professor Harald Beyer er død». Verdens Gang. s. 2. 
  4. ^ «Språknemnda sammensatt etter organisasjonenes ønske». Verdens Gang. 8. mars 1952. s. 2. 
  5. ^ Jensen, Brikt (20. november 1961). «Artikler av Harald Beyer». Verdens Gang. s. 9.