Ørnulv Ødegård

Ørnulv Ødegård (født 12. april 1901 i Kristiania, død 23. februar 1983 i Oslo) var en norsk professor i psykiatri og overlege, samt direktør ved Gaustad sykehus i Oslo i årene 1938 til 1972.

Bakgrunn

Ødegård vokste opp i Kristiania og tok examen artium ved Aars og Voss' skole i 1919, og ble cand.med. i 1925. Han ble en av tre leger ved Universitetets psykiatriske klinikk på Vinderen da dette åpnet i 1926, sammen med professor Ragnar Vogt og Haakon Sæthre.

Forskning

I årene 1927 til 1930 var han på forskningsbesøk i USA, både i Baltimore og i Minnesota, hvor han samlet grunnlagsmateriale til sin medisinske doktorgrad innen epidemiologi, med tittelen Emigration and Insanity som han avla i 1932. Denne er en psykiatrisk epidemiologisk undersøkelse av utvandrede nordmenn til Minnesota, og prøver å forklare hvorfor psykoser var betydelig mer utbredt blant immigrantene enn hos de som var født i området. Arbeidet var et foregangarbeid med hensyn til bruk av kontrollgrupper, og hadde en forsiktig konklusjon om en årsak var at de som valgte å emigrere var dårligere sosialt tilpasset hjemme, mer enn selve påkjenningene ved selve emigrasjonen og tilpasningen i det nye landet.

Etter doktordisputasen arbeidet han en periode i Helsedirektoratet og bygget opp et sentralt register over alle kjente norske psykosetilfeller hos pasienter innlagt på norske psykiatriske sykehus etter 1916. Dette dannet grunnlaget for både hans og andres forskning fram til registeret ble avviklet i 1989.

Gaustad sykehus

I 1936 ble han ansatt som Lege ved Gaustad sykehus, og overlege og direktør fra 1938. Fra 1951 ble han utnevnt til professor. Han arbeidet også internasjonalt med standardisering av psykiatriske diagnoser innen Verdens helseorganisasjon.

han gikk av med pensjon i 1972, men fortsatte sitt forskningsarbeid. Han fokuserte særlig på forholdet mellom arvelige faktorer og miljøfaktorer ved utvikling av sinnslidelser.

Saken mot Hamsun

Ødegård ble 12. november 1945 sammen med Gabriel Langfeldt utnevnt til psykiatrisk sakkyndig i rettssaken mot Knut Hamsun under landssvikoppgjøret. Selv om Langfeldt var tydeligere i offentligheten, er konklusjonene i erklæringen om Hamsun er minst like mye Ødegårds som Langfeldts. Ødegård sto også for konklusjonen om at Hamsun hadde «varig svekkede sjelsevner» og forsvarte denne i faglige fora og i sin undervisning når han fikk spørsmål fra studentene, men presiserte også at «varig» i rettspsykiatrisk terminologi betyr «langvarig» og ikke «livsvarig», samt at «sjelsevner» er noe mer enn «intelligens».

Ødegård gjennomførte også en psykiatrisk observasjon av Sverre Riisnæs etter dennes arrestasjon og fram til rettssaken mot Riisnæs ble åpnet i 3. juni 1947.

Kritikk

Hans ettermæle er imidlertid svekket av særlig to store feilvurderinger. Det ene var at han innførte lobotomi på Gaustad sykehus som det første sykehuset i Norge i 1941, og fortsatte med dette til tross for de dårlige resultatene forsøksperioden ga, og fortsatte med dette lenge etter at andre og bedre behandlinger var tilgjengelig.

Det andre var at han som sakkyndig for Sosialdepartementet høsten 1945 om «norske piker som har fraternisert med tyske soldater» generaliserte på grunnlag av den «alminnelige erfaring» og kun 25 innleggelser ved Gaustad sykehus i løpet av hele krigen at blant disse kvinnene var det en overvekt av mindre begavede og asosiale psykopater.

Bibliografi

• Emigration and Insanity, doktoravhandling, 1932
• Personlige faktorer i den kroniske alkoholisme, 1933
• Samlivets naturlære, 1934
• Mentalhygiene (medforfattere Haakon Sæthre og Alex Brinchmann), 1941
• Unge tilbakefallsforbrytere, 1941
• Nazisme og mentalhygiene, 1946
• Den rettspsykiatriske erklæring om Knut Hamsun. Gyldendal 1978 (medforfatter Gabriel Langfeldt)
• Inbreeding and schizophrenia (medforfatter L. F. Saugstad), i Clinical genetics nr. 4/1986, Oxford 1986, s. 261–275

Eksterne lenker

• Utdypende artikkel på SNL