Garmo stavkirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Garmo stavkirke
Garmo stavkirke
Foto: Tomas Tokle
Sted Maihaugen
Byggeår 1200-tall
Endringer Påbygg 1690 og 1730
Arkitektur
Teknikk Stavverk
Materiale tre
Kirkerommet
Prekestol Av tre 1730 av Peder Knudsen Kjørsvik
Døpefont Kleberstein 1100-tall
Alter Altertavle 1695 Sigvard Guttormsen, Nattverden, Korsfestelsen, Oppstandelsen, Den dømmende Kristus, Kristus og Johannes, De fire evangelister
Wikimedia Commons Garmo stavkirke på Commons

Koordinater: 61°06′29″N 10°28′50″Ø Garmo stavkirke er en stavkirke som kommer fra Garmo i Lom, Oppland. Den står nå på MaihaugenLillehammer.

Historisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den første kirken på Garmo skal være bygget omkring 1021. Olav Haraldsson dro da på kristningsferd gjennom Gudbrandsdalen, og Torgeir Gamle fikk som takk for at han bygde kirke på garden sin fiskeretten i vannet Tesse av kongen. Her viser kongen seg som diplomat med bestikkelser mer enn vikingen som tvinger folk med makt. Historien regnes som troverdig, siden overleveringen har skjedd via juridiske dokumenter, ikke Snorres frodige fortellinger eller helgenlitteraturen rundt Olav den hellige.

Bygningen[rediger | rediger kilde]

Den første kirken var trolig en stavkirke med jordgravne stolper. Med områdets tørre klima har nok denne klart seg til omkring 1200, da den nåværende kirken kan være bygget. Det var da en enkel kirke med rektangulært skip og smalere kor, og sannsynligvis svalgang. Senere ble kirken forlenget, og i 1690 ble klokketårnet føyd til. Kirken ble utvidet til korskirke ved tilbygging av korsarmer i lafteteknikk i 1730. Korskirker var blitt moderne østafjells, særlig etter at Vår Frelsers kirke (domkirken) i Oslo ble oppført i 1690-årene.

Riving av kirken[rediger | rediger kilde]

Kirken var på 1800-tallet for liten for menigheten, og særlig sognepresten ivret for å bygge ny, tidsmessig kirke. Den gamle kirken ble derfor som en av de siste stavkirkene revet i 1880, og materialene ble solgt på auksjon.

Gjenreising[rediger | rediger kilde]

Trond Eklestuen, en ivrig oppkjøper av gamle gjenstander i Nord-Gudbrandsdalen, kjøpte det meste av stavverket på auksjonen, mens døpefonten og dragehodene ble levert til Universitetets Oldsaksamling i Kristiania. Senere kom Eklestuen i kontakt med samleren Anders Sandvig, og sammen fikk de samlet inn mye av de resterende materialene fra kirken. 30. juli 1921 kunne den rekonstruerte Garmo stavkirke gjenåpnes på Maihaugen. Alle nye deler er spesielt merket, slik at man kan se hva som er originalt.

Inventar[rediger | rediger kilde]

Av kirkens originale inventar er døpefonten og et maleri nå på plass i Garmo stavkirke. Flere malerier finnes på Glomdalsmuseet i Elverum, og dragehodene er på Oldsaksamlingen. Korbuen står nå i den nye kirken på Garmo, mens altertavlen, prekestolen og mange malerier er i privat eie i Lom.

Døpefonten av kleberstein er romansk fra 1100-tallet, og er laget i Nord-Gudbrandsdalen. Den har også et trelokk fra middelalderen. I katolsk tid skulle dåpsvannet skiftes bare en gang i året, og lokket skulle beskytte vannet. Det er også spor etter en låseanordning på lokket, for å hindre tyveri av det innviede vannet, som var populært også til magisk bruk.

Altertavlen sto opprinnelig i Lillehammer stavkirke og er fra 1695.

Prekestolen kommer fra Hustad kirke i Romsdal, skåret av bygdekunstneren Peder Knudsen Kjørsvik ca. 1730. Fattigblokken fra 1668 kommer fra Fåberg kirke og har en billedframstilling av historien om den rike mannen og Lasarus. Fattigblokken og altertavlen var begge gaver til de respektive kirker fra Georg Reichwein og hans kone Catharina Sverdrup.

Garmo stavkirke brukes som kirke den dag i dag, og særlig er den populær til vielser i sommerhalvåret.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Anker, Leif; Havran, Jiri (2005). «Garmo stavkirke». I: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre, s. 292-295. ARFO, Oslo. ISBN 978-82-91399-16-6.
  • Rasmussen, Alf Henry (1993). Våre kirker. Norsk kirkeleksikon, s. 596. Vanebo forlag, Kirkenær. ISBN 82-7527-022-7.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]