Ætt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ætt er et ord som har samme betydning som slekt. Det gamle norrøne samfunnet beskrives gjerne som et ættesamfunn.

På gammelnorsk kunne ordet skrives både som ætt og som átt. Ordet har etymologisk sammenheng med det gotiske ordet aihts, «eiendom», altså «som hører en til», «pårørende».

Å være av samme ætt kan ha rettslig betydning: blant annet navnerett, arverett, odels- og åsetesrett. Det har opp gjennom tidene også vært knyttet mange andre rettigheter og forpliktelser til å være av samme ætt.

Definisjon[rediger | rediger kilde]

Det er forskjellige oppfatninger av hvilke personer som kan regnes som å tilhøre samme ætt eller slekt. Utgangspunktet er at ætten består av personer som har en felles avstamming. I tradisjonell slektsforskning og i bymiljøer karakteriseres denne avstammingen er gjennom mannsledd. I tillegg regnes da likevel med inngiftede kvinner og tildels også kvinner fra samme mannslinje, men inngiftet i andre ætter. Også personer hvis slektsnavn har fulgt med gjennom kvinneledd, har vært regnet med i samme ætt. I nyere tid mener de fleste at også adopterte personer er med i ætten. Om fosterbarn også skal regnes med, kan avhenge av hvor fast og langvarig fosterforholdet er.

Utenom byene har mange operert med et mer utvidet ættebegrep hvor avstamming gjennom kvinneledd er godtatt. Etter nyere tids navnelovgivning i skandinaviske og mange andre land kan slektsnavn gå gjennom kvinneledd.

I daglig språkbruk er det mange som bruker ordene min ætt om slektninger både gjennom kvinne- og mannsledd. Språkbruken kan være uttrykk for at en person har en nær følelsesmessig tilknytning til de personer vedkommende regner som å tilhøre sin ætt.

Det er et til dels åpent spørsmål om, og i hvilken grad, tidligere tiders tjenere og lignende ansatte, treller, husmenn, leilendinger og andre nærstående personer, har vært regnet som med i ætten.

Se også[rediger | rediger kilde]