James Bond

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Arbeid pågår: Denne siden er under arbeid. Som leser bør du være forberedt på at artikkelen kan være uferdig, og at innholdet kan endre seg fra dag til dag. Som bidragsyter bør du være forberedt på redigeringskollisjoner; det kan være lurt å kopiere din tekst til en annen tekstbehandler før du lagrer. Diskuter gjerne artikkelens struktur og innhold på diskusjonssiden. Det har gått mer enn to uker siden siden ble merket. Se også diskusjonssiden for ytterligere informasjon.

James Bond, også kjent som Agent 007, er en fiktiv spion skapt av forfatteren Ian Fleming i skyggen av den kalde krigen. Kommandørkaptein James Bond, som tilhører Royal Naval Volunteer Reserve og er følgesvenn av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden, er spion for den britiske etterretningstjenesten MI6. Siden han ble introdusert i romanen Casino Royale i 1953, skrev Ian Fleming totalt 14 bøker om Bond. Ian Fleming døde i 1963 av et hjerteinfarkt

Den første skuespilleren som portretterte Bond var norskamerikaneren Barry Nelson som spilte Bond i en episode av CBS' serie Climax! i 1954. Den første kinofilmen basert på bøkene, Dr. No, kom på lerretet i 1962 med Sean Connery i hovedrollen. Tilsammen er det spilt inn 25 filmer (hvorav 23 «offisielle») med James Bond som helt, den siste, Skyfall, i 2012. Rollen som Bond har vært spilt av Sean Connery, George Lazenby, Roger Moore, Timothy Dalton, Pierce Brosnan og Daniel Craig i de offisielle filmene, og David Niven i en parodiversjon av Fleming-romanen Casino Royale i 1967. Skikkelsen Bond har i tillegg til de 25 filmene også vært grunnlaget for tegneserien James Bond Jr., samt en rekke spinoff-produkter, for eksempel dataspill.

sekstitallet slo Bond-manien inn for alvor, og i Storbritannia og USA måtte kinoene holde døgnåpent for å kunne mette forventningsfulle og eventyrlystne publikummere. Goldfinger og Thunderball kan nevnes blant de mest populære James Bond-filmene på sekstitallet. Som følge av denne enorme James Bond-interessen, ble det produsert atskillige leker, samt «gadgets», med barn som hovedmålgruppe. Dessuten fantes det James Bond-håndklær, sengetøy, sko, klær og så videre. Også urprodusenten Rolex nøt godt av at forfatteren hadde utstyrt Bond med et ur av deres fabrikat. Filmene tok ikke opp dette, men utstyrte helten med stadig mere avanserte digitale ur med radio, laserbrenner og lignende.

James Bond-bøkene[rediger | rediger kilde]

Ian Fleming skrev den første Bond-romanen, Casino Royale, i 1953. Den ble ingen umiddelbar suksess, selv ikke etter at forlaget utgav den på ny med tittelen You Asked For It. Salgstallene steg på de neste bøkene, og da John F. Kennedy i en liste i Time Magazine nevnte From Russia With Love som en av sine ti favorittromaner, var suksessen sikret.

Fleming døde 12. august 1964, og den tolvte og siste Bond-boken til Fleming, ble utgitt i 1965. Fleming døde før han var ferdig med The Man With The Golden Gun, og den ble komplettert av en annen forfatter. I 1966 ble to noveller, skrevet i henholdsvis 1961 og 1962, utgitt som Octopussy and The Living Daylights. Senere utgaver av boken inneholder også novellen Property of a Lady.

I 1968 tok forfatteren Kingsley Amis opp Bond-pennen, under pseudonymet Robert Markham, og publiserte Colonel Sun, den første, lisensierte Bond-boken. Boken ble tatt godt imot av såvel kritikere som publikum, men Amis forsøkte seg aldri på en oppfølger.

Så lå pennen død frem til 1981, da John Gardner kom med Licence Renewed. Han skrev til sammen tretten Bond-romaner frem til Cold i 1996. Bøkene solgte bra, selv om mange Fleming-tilhengere hadde en lang rekke innvendinger mot historiene.

I 1997 kom sistemann i rekken, Raymond Benson. Han hadde fra før skrevet den populære The James Bond Bedside Companion, og hans første Bond-fortelling var en novelle publisert i Playboy. Hans første roman ble Zero Minus Ten. Fortellerstilen hans minner om Flemings, og gjorde stor lykke hos fansen. Han skrev ni romaner (inkl. tre basert på Pierce Brosnan sine filmer) og tre noveller før han avsluttet produksjonen i 2004.

Det ble utgitt en ny Bond-roman i 2008, Devil May Care, i forbindelse med Ian Flemings 100-årsdag. Romanen er skrevet av Sebastian Faulks.

Av Ian Fleming[rediger | rediger kilde]

Av Kingsley Amis[rediger | rediger kilde]

  • Colonel Sun (James Bond på Drageøya), 1968

Av John Gardner[rediger | rediger kilde]

  • Licence Renewed (Med fornyet lisens), 1981
  • For Special Services (James Bond på spesialoppdrag), 1982
  • Icebreaker (Dødsmaskinen), 1983
  • Role of Honour (Terror til salgs), 1984
  • Nobody Lives Forever (Ingen lever evig), 1986
  • No deals, Mr. Bond (Ingen avtale, mr. Bond), 1987
  • Scorpius, 1987
  • Win, Lose or Die, 1989
  • Licence to Kill, 1989
  • Brokenclaw, 1990
  • The Man from Barbarossa, 1991
  • Death is Forever, 1992
  • Never Send Flowers, 1993
  • SeaFire, 1995
  • GoldenEye, 1995
  • COLD (Cold Fall), 1996

Av Raymond Benson[rediger | rediger kilde]

  • Blast from the Past, 1996 (novelle)
  • Zero Minus Ten, 1997
  • Tomorrow Never Dies, 1997
  • The Facts of Death, 1998
  • Hight Time to Kill, 1999
  • Midsummer Night's Doom, 1999 (novelle)
  • Live at Five, 1999 (novelle)
  • The World Is Not Enough, 1999
  • Doubleshot, 2000
  • Never Dream of Dying, 2001
  • The Man with the Red Tatoo, 2002
  • Die Another Day, 2002

Av Sebastian Faulks[rediger | rediger kilde]

James Bond-filmene[rediger | rediger kilde]

1960-tallet[rediger | rediger kilde]

Ian Fleming prøvde selv å få agenten sin filmatisert for enten TV eller film, siden han så det økonomiske potensialet i dette, men lyktes ikke. Han jobbet med flere manus, som til slutt dannet grunnlaget for flere romaner og noveller. I 1960 traff han produsent Harry Saltzman gjennom sin advokat, og Saltzman så også potensialet til Bond på kinolerrettet. Han kjøpte en opsjon på å filme Bond for $50 000, men han måtte benytte den innen et år. Dette året hadde nesten gått da han kom i kontakt med en annen produsent, Albert R. Broccoli, som også var på utkikk etter Bond-rettighetene. Broccoli hadde en rekke suksesser bak seg, og ved hjelp av disse fikk de (som nå hadde startet selskapet Eon Productions) napp hos United Artists som ønsket en serie med Bond-eventyr. Deres førstevalg til å filmatisere var romanen Operasjon Tordensky, men Ian Fleming lå i strid med Kevin McClory og Jack Whittingham om rettigheten til historien. Fleming hadde basert boken på et filmmanus de tre hadde skrevet sammen uten å kompensere de andre. For å unngå mer bråk, valgte de tilslutt Dr. No som grunnlag for den første filmen.

Skuespillere som var tenkt rollen og var en kandidat som rollen som James Bond er: David Niven, Roger Moore, James Mason, James Stewart, og Cary Grant.Grant er gammel venn av Broccoli. Grant var tenkt å spille James Bond i en film.Da måtte de finne ny skuespiller i film nr 2. Den jobben orker ikke produsentene ta om igjen. Da måtte de finne yngre skuespiller. Produsentene visste de måtte treffe blink med hovedrollen, og etter mye leting kom de frem til skotske Sean Connery i tidligere film han hadde spilt i. Regissør Terrence Young måtte jobbe mye med Connery for å få til den sofistikert siden av Bond til å virke troverdig. Dr. No ble en moderat suksess, men stor nok til å filme From Russia with Love året etter. Det var med denne filmen James Bond begynte å bli et kulturelt fenomen. Snart begynte det å dukke opp etterligninger, både på film og fjernsyn. Produsentene oppdaget hvor stort potensialet var for å tjene penger på spin-off produkter fra filmene, som spill og andre leker. Med den neste filmen, Goldfinger, begynte den kjente Bond-formelen å ta form. Det var i denne filmen Q, MI6s utstyrsleverandør, fikk en større rolle og utstyrte Bond med bl.a. en nå legendarisk Aston Martin utsyrt med katapultsete, roterende bilskilt og oljesprut for å ødelegge for forfølgere. Valget var mellom Jaguar E-Type og Aston Martin som Bond bil . Jaguar var vanlig bil og Aston Martin var utstyrt med det som står overfor. Derfor ble det Aston Martin valgt. James Bond private bil vises i From Russia With Love. Den er grønn Bentley. IKKE Aston Martin.

Eon Productions begynte nå å tjene store penger på produkter relatert til Bond-filmene. Det dukket opp spill, figurer, lekebiler og annet leketøy med James Bonds navn på. Lite av dette hadde Connerys bilde på, siden han nektet dem å bruke ham til å selge annet enn filmene. Gnisningene mellom Connery og produsentene ble flere og flere, og etter suksessfilmen Thunderball, som knuste alle tidligere billettinntekter, følte Connery seg låst i rollen som 007. Og under innspillingen av James Bond i Japan, der han stadig ble plaget av overivrige fans, bestemte han seg for å slutte på topp.

James Bond i Japan ble slått inntektsmessig av en annen Bond-film, nemlig komedien Casino Royale. Da Eon fikk rettighetene til Flemings Bond-bøker, manglet den første boken. Denne hadde Fleming solgt for fjernsyn i 1954, og den hadde igjen blitt snappet opp av produsent Charles Feldman. Feldman ville egentlig lage en seriøs konkurrent til Eon sine filmer, men innså at han ville tapt denne konkurransen. Så han produserte heller en komedie, med mange av de samme personene som i hans foregående film, What's New Pussycat?. Filmen ble et kaos av forskjellige regissører og stjerneegoer, men spilte inn mer penger enn Connerys film . .

Produsentene ville nå ha engelske Roger Moore, som hadde spilt Bond mot Millicent Martin i en sketsj på TV i 1964, i rollen som Bond etter Connery, men han var opptatt med serien Helgenen. Derfor falt valget på den australske modellen George Lazenby. Lazenby hadde utseendet, mente produsentene, men manglet en del på skuespillersiden. Hans Bond-film, James Bond i hemmelig tjeneste, blir av mange fans i ettertid regnet som en av de beste filmene. Filmen led imidlertid under manglende markedsføring og dårlig rykte (blant annet at Lazenby og medskuespiller Diana Rigg var bitre uvenner), og filmen spilte inn mindre enn sine forgjengere. Lazenby sluttet som Bond frivillig etter råd fra sine agenter, og produsentene måtte gå inn i et nytt tiår med en suksessfull filmserie uten noen til å spille hovedrollen.

1970-tallet[rediger | rediger kilde]

Takket være en lønn på $1 250 000 (som han ga bort i sin helhet til Scottish International Education), prosenter av billettintektene og en avtale om to filmer med United Artists kom Connery tilbake i smokingen til den neste filmen, Diamanter varer evig. Filmen gjorde det bedre enn Lazenbys, selv om den satset mer på å være en komedie enn en spenningsfilm, og forbindelsene med den forrige filmen ikke fantes. Nok en gang ville ikke Connery være Bond mer, og produsentene måtte på nytt finne en nytt fjes til nummeret 007.

Nå var Roger Moore ledig, og i 1973 kom Å leve og la dø. Produsentene hadde sett hvor populære blaxploitation-filmene var, og for å nå et nytt publikum i USA lot de Bond kjempe mot fargede gangstere i Harlem. Idéen om å la Bond ha en farget Bond-pike, ble riktignok endret i siste sekund. Filmen gjorde det bedre enn forgjengeren, og publikom godtok Moore som den nye Bond. Nå var ikke lengre filmene basert på Flemings historier, men de beholdt gjerne tittelen og noen av hovedpersonene.

Saltzman og Broccoli jobbet imidlertid ikke lengre like godt sammen, Broccoli satset alt på Bond, mens Saltzman hadde flere sideprosjekter som tapte penger. Da hadde en avtale om å ha hovedansvaret for annenhver Bond-film. Mannen med den gyldne pistol, Moores andre film, var Saltzmans. Til tross for kreativ casting med Christopher Lee som skurk, ble denne filmen en stor skuffelse både kunstnerisk og økonomisk. Saltzman valgte selv å selge seg ut av Eon etter dette, og United Artists kjøpte opp hans del. De hadde tjent mye penger på 007, og de forventet valuta for pengene og satte opp et tidsskjema med en film i året fra 1976. Det gikk ikke som planlagt.

For den neste filmen de skulle filme, var Spionen som elsket meg. Fleming hadde fått med i avtalen han skrev om filmrettighetene at historien i boken ikke skulle filmes, så det måtte byggs opp en helt ny historie. I tillegg måtte den være ekstra bra, for å vinne tilbake publikum som hadde forlatt de på den forrige. Og Spionen som elsket meg ble en gedigen suksess på linje med Goldfinger. Filmen hadde det man forventet av stormannsgale skurker som vil ødelegge verden, eksotiske lokasjoner, en vakker heltinne, en skummel håndlanger i Jaws, og en bil som ingen hadde sett før. Bonds Lotus Esprit ble nesten like legendarisk som hans Aston Martin fra Goldfinger.

Det var planlagt å følge opp denne med Kun for dine øyne, men samme år som Spionen som elsket meg kom Star Wars og gjorde rent bord når det gjaldt publikum. Så man valgte å filme Moonraker først, der Bond også må takle verdensrommet. Plottet var uinspirert og veldig likt forgjengeren. For å veie opp for dette, ble filmen gjort mere humoristisk med flere referanser til andre filmer. Finansieringen av Bond-filmene hadde siden Dr. No blitt ordnet delvis gjennom produktplassering. Og i Moonraker ble dette mer tydelig enn noen gang, særlig takket være en utstrakt bruk av reklameplakater for produktene som sponset. Moonraker gjorde at mange fans var redde for at Bond-filmene ikke lengre skulle være spenningsfilmer, men dårlige komedier. Manuset fra Moonraker er samme person som har skrevet manuset til Spionen som elsker meg. Derfor er de filmene nesten lik manus.

1980-tallet[rediger | rediger kilde]

Med Kun for dine øyne ble disse beroliget. Her var nerven fra Spionen som elsket meg tilbake og Moore viste at han kunne mer enn å heve øyenbrynet og komme med tørre replikker. Bond var tilbake med kontroll og tjente mer penger enn noen gang. Moore begynte derimot å bli for gammel for rollen. Han er 3 år eldre enn Connery, og han var 54 da denne hadde premiere. Moore truet med å slutte, men produsentene ville ikke gi slipp på ham, og økte honoraret hans betraktelig for de to neste filmen, Octopussy og Med døden i sikte. Alderen var veldig godt synlig i sistnevnte, og dette ble Moores siste Bond-film i en alder av 58 år.

Connery hadde likevel ikke spilt sin siste Bond-film. Kevin McClory, som hadde skrevet et filmmanus, Operasjon Tordensky, sammen med Fleming, mente han hadde rettigheter til å filme egne Bond-filmer og møtte Eon Productions i rettssalen en rekke ganger. Til slutt fikk han medhold i at han kunne filme det han hadde skapt den gang, som vil si historien Operasjon Tordensky var basert på. Før dette ble bestemt hadde han fått med seg Connery som var medforfatter på et helt nytt Bond-manus, men takket være domsavgjørelsen måtte de nøye seg med den samme historien som ble filmatisert i 1983. Filmen tittel "Aldri si Aldri " kunne trekke med Connery som Bond, men mot Moores Octopussy var den sjanseløs.

Timothy Dalton fra Wales var en klassisk britisk skuespiller som hadde vært inne i kampen om Bond-rollen før, men som hadde sagt seg uinteressert siden han var for ung. Han følte seg gammel nok til å spille Bond i I skuddlinjen. Han promoterte at han ville spille Bond som Fleming beskrev han. Dette lot seg motvillig kombinere med et manus som opprinnelig var skrevet for Moore. I Med rett til å drepe, får denne siden av Bond mere plass og han klarer å lage en troverdig superagent. Begge hans filmer ble ikke like store suksesser som Moores foregående. Produsentene var fornøyd med Dalton og trodde han ville bli en suksess bare han fikk litt tid. Etter Med rett til å drepe, kom Sony Pictures på banen og gikk til rettssak for å kunne produsere sine egne Bond-filmer. Disse kampene i rettssalen strakk seg inn på 1990-tallet, og da de var løst i begynnelsen av 1994, mente Dalton det hadde gått for lang tid og at han var over sin Bond-periode.

1990-tallet til i dag[rediger | rediger kilde]

Deretter var det Pierce Brosnan fra Irland sin tur. Han hadde også vært med i kampen om Bond-rollen etter Moore, men var forhindret av sin rolle i TV-serien Remington Steele. Nå var han ledig, og kunne lede Bond inn i en periode der den kalde krigen var over og han ikke lengre hadde en klar fiende i Sovjetunionen. Nå var det på tide å kjempe mot terrorister og mediemoguler. GoldenEye ble en suksess. Den ble fulgt opp av Tomorrow Never Dies og The World is not Enough. Mange har hevdet at Brosnans Bond er slik man alltid har ønsket å se Bond. Han kunne være tøff som Connery og morsom som Moore. Filmene ble oppdatert til en moderne verden, musikken ble elektronisk og selv M ble nå spilt av en kvinne. Med Die Another Day slo James Bond sine egne billettinntektsrekorder.

Brosnan hadde opsjon på nok en film. Siden produsentene ville tilbakeføre James Bond til røttene og Brosnan begynte å bli for gammel, måtte de se etter en erstatter for Brosnan. Daniel Craig ble presentert som den neste Bond høsten 2005. Den neste filmen, Casino Royale, var basert på Flemings første Bond-roman, Casino Royale, og den fokuserer på hvordan Bond ble den han er. Filmen hadde premiere høsten 2006. Deretter fulgte Quantum of Solace som er en direkte fortsettelse fra Casino Royale, en vri som aldri har blitt brukt før. Den siste filmen i rekken er Skyfall fra 2012.

Filmene[rediger | rediger kilde]

Originaltittel Norsk tittel Rollen som James Bond År
Casino Royale* Casino Royale Barry Nelson 1954
Dr. No Dr. No Sean Connery 1962
From Russia with Love Med hilsen fra Moskva Sean Connery 1963
Goldfinger Goldfinger Sean Connery 1964
Thunderball Operasjon Tordensky Sean Connery 1965
You only live Twice James Bond i Japan Sean Connery 1967
Casino Royale** Casino Royale David Niven 1967
On Her Majesty's Secret Service James Bond i hemmelig tjeneste George Lazenby 1969
Diamonds Are Forever Diamanter varer evig Sean Connery 1971
Live and let Die Å leve og la dø Roger Moore 1973
The Man with the Golden Gun Mannen med den gyldne pistol Roger Moore 1974
The Spy who Loved Me Spionen som elsket meg Roger Moore 1977
Moonraker Måneraketten Roger Moore 1979
For Your Eyes only Kun for dine øyne Roger Moore 1981
Octopussy Octopussy Roger Moore 1983
Never Say Never Again*** Aldri si aldri Sean Connery 1983
A view to a Kill Med døden i sikte Roger Moore 1985
The Living Daylights I skuddlinjen Timothy Dalton 1987
License to Kill Med rett til å drepe Timothy Dalton 1989
GoldenEye GoldenEye Pierce Brosnan 1995
Tomorrow Never Dies Tomorrow Never Dies Pierce Brosnan 1997
The World is Not Enough The World is Not Enough Pierce Brosnan 1999
Die Another Day Die Another Day Pierce Brosnan 2002
Casino Royale Casino Royale Daniel Craig 2006
Quantum of Solace Quantum of Solace Daniel Craig 2008
Skyfall Skyfall Daniel Craig 2012

* Som en episode i TV-serien Climax Mystery Theatre på den amerikanske TV-stasjonen CBS
** Columbia Pictures-komedie med David Niven som James Bond
*** Ikke produsert av Eon Productions, og dermed ikke med i rekken av «offisielle» filmer

Bond-formelen[rediger | rediger kilde]

Mange[hvem?] har påpekt at de aller fleste Bond-filmene følger det samme handlingsmønsteret som allerede ble etablert i From Russia with Love og Goldfinger. Dette er stegene filmene gjerne er innom:

  1. Pistolløpsekvensen
  2. Åpningscene der Bond gjør noe spektakulært, ikke nødvendigvis noe med resten av historien å gjøre.
  3. Åpningssekvens der tittel og medvirkende blir prosjektert mot nakne damer, mens tittelmelodien spilles.
  4. Bond får oppdraget sitt av M etter en flørt med Miss Moneypenny
  5. Bond får utstyr hos Q og blir samtidig vist andre hjelpemidler som blir forsket på
  6. Skurken og håndlangeren blir presentert for publikum
  7. Bond drar til en eksotisk lokasjon og møter hjelperen sin
  8. Bond møter Bondpiken og flørtingen begynner
  9. Bond kommer ut for skurkens håndlanger og overlever såvidt
  10. Bond etterforsker
  11. Hjelperen dør
  12. Forfølgelsen begynner, der Bond må unnslippe fienden i forskjellige kjøretøy
  13. Bond infiltrerer skurkens fantastiske hovedkvarter
  14. Bond blir tatt til fange, gjerne sammen med Bondpiken
  15. Skurken avslører planen sin
  16. Bond rømmer
  17. Bond får hjelp til å angripe hovedkvarteret
  18. Bond dreper skurken
  19. Bond ødelegger skurkens hovedkvarter
  20. Bond må drepe håndlangeren
  21. Bond er alene med Bondpiken
  22. Rulletekst

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]