Etternavn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Etternavn er i mange navnetradisjoner siste ledd i et personnavn. Det kan ofte kalles slektsnavn eller familienavn, ettersom det går i arv fra generasjon til generasjon, men i noen tradisjoner blir det gjort forandringer fra en generasjon til den neste.

Det finnes også andre former for navnesammensetning, der man ikke har etternavn. Man kan i stedet bruke patronym, det vil si fars fornavn og en endelse (evt. matronym, mors navn med endelse, men dette er mer sjeldent), eller man kan bruke andre elementer som stedsnavn eller et beskrivende ledd. Dette var vanligere i tidligere tider, men Island, Tibet og Burma er noen eksempler på land hvor de fleste ikke har etternavn.

Man anser i moderne tid de fleste steder at navnet har en spesifikk skrivemåte som er korrekt, mens man tidligere ikke la spesielt stor vekt på skrivemåten. Dette har ført til at det som tidligere ble oppfattet som ett og samme etternavn nå anses som to forskjellige. Eksempler er Syvertsen og Sivertsen, eller Smith og Smythe i engelsktalende land.

Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge brukte man tradisjonelt fornavn og patronym. Først i høymiddelalderen begynte noen få slekter å ta faste slektsnavn, som likevel normalt ikke ble brukt til daglig. Fra 16- og 1700-tallet ble dette stadig vanlig i borgerlige bymiljøer, inspirert av utviklingen i Danmark. I Norge hadde folk på landet vanligvis patronymnavn til rundt 1900, da disse patronymnavnene «stivnet». Mange tok i tillegg navn etter gården eller plassen de bodde på, men dette fungerte tidligere mer som en adresse enn et slektsnavn, og hvis man flyttet til en ny gård eller plass, tok man navn etter den nye gården eller plassen. Rundt 1900 stivnet også denne typen navn, slik at man beholdt navnet selv om man ikke lenger bodde på gården eller plassen navnet viste til. Dette er en spesiell tradisjon i europeisk sammenheng. Den var gjennomførbar i Norge fordi det var mange små enkeltgårder som lå spredt. I andre land i Europa er det mer vanlig med yrkesnavn.[1] I Norge har rundt 70 prosent av befolkningen et gårdsnavn til etternavn. 24 prosent har et -sen-navn, mens de øvrige har ulike typer utenlandske navn.[2] Andelen -sen-navn er synkende. Mange kvinner velger bort slike navn når de gifter seg, og foreldrene velger det bort for barna. Først med navneloven i 1923 ble det påbudt å ha fast slektsnavn i Norge.[3][4]


I dag er det navneloven av 2002 som regulerer bruk av etternavn.[5]

Se ellers lister over norske etternavn ordnet alfabetisk og etter antall navnebærere. Statistisk sentralbyrå, søk etter hvor mange som bærer et bestemt navn.

Sverige og Danmark[rediger | rediger kilde]

Svenske og danske etternavn har i stor grad samme opphav som norsk, det vil si patronymer eller gårdsnavn.

Island[rediger | rediger kilde]

På Island er det generelt ikke vanlig med etternavn for familier med islandsk opprinnelse, men noen slekter har dette.

Engelsktalende land[rediger | rediger kilde]

De fleste engelske etternavn kommer fra en av seks forskjellige opphav:

  • Yrker: Smith (smed), Baker, Archer (bueskytter), Cooper (tønnebinder)
  • Personlige karakteristika: Short (liten), Brown (brun[-håret]), Whitehead (hvithåret)
  • Geografiske formasjoner: Hill (ås), Rivers (elver)
  • Stedsnavn: London, Newcastle
  • Navnet på et gods (innen adelen)
  • Patronymer eller klansnavn: Richardson, Johnson; MacDonald, Forbes

En mindre vanlig type etternavn er de av religiøs opprinnelse, som Bishop, Abbot, Priest osv., som normalt indikerer at en av forfedrene arbeidet for en biskop, abbed eller prest.

I USA har mange afro-amerikanere spesielle etternavn, fordi deres forfedre som ble brakt til landet som slaver gjerne fikk eiernes etternavn. Mange frigitte slaver valgte å skifte navn ved å lage sine egne, eller ved å ta navn med tilknytning til Afrika eller sin religion. Et helt spesielt tilfelle er Malcolm X, som forklarte at han brukte en X for å angi etternavnet som hadde blitt frarøvet hans forfedre.

Det er utbredt at kvinner tar mannens etternavn ved giftermål. I England har det også vært vanlig å kombinere eget etternavn med mannens, med bindestrek mellom. Dette er i dag mest utbredt i høyere samfunnslag, hvor man er opptatt av å bevare «fine» etternavn. Slike dobbeltnavn kalles gjerne double-barrelled names, «dobbeltløpede navn».

Fransktalende land[rediger | rediger kilde]

Etternavn i fransktalende land har i stor grad samme opphav som engelske.

Frem til 1. januar 2005 måtte barn i Frankrike ha farens etternavn, men man kan nå velge om de skal ha farens eller morens etternavn, eller de to med bindestrek mellom.

Filippinene[rediger | rediger kilde]

Det var først på midten av 1800-tallet at man begynte å standardisere etternavn på Filippinene. Innfødte hadde da i liten grad etternavn, mens andre hadde tatt i bruk mer eller mindre tilfeldige etternavn av religiøs karakter, som de los Santos eller de la Cruz.

I 1849 bestemte den spanske guvernøren Narciso Clavería y Zaldúa at det måtte bringes orden i navneskikkene, og Catálogo Alfabético de Apellidos («Den alfabetiske katalog over etternavn») ble laget. Mange av etternavnene i den kom fra spanske navneskikker, men det var også en del hentet fra filippinske språk.

Navnene ble tildelt etter forskjellige metoder, og kunne være nokså tilfeldig. Noen områder fikk tildelt en rekke navn som begynte med samme forbokstav; for eksempel har de fleste innbyggerne på øya Banton i provinsen Romblon etternavn som begynner på F, som Fabicon, Fallarme, Fadrilan og Ferran. På grunn av denne tildelingen av navn betyr ikke et spansk navn nødvendigvis at personen har spanske aner.

I områder hvor islam er den dominerende religion er det mange etternavn av arabisk opphav, som Hassan og Haradji.

På grunn av innvandring fra Kina er det også mange filippinere som har etternavn av kinesisk opphav. De eldste er ofte i hispanifiserte former (som Cojuangco), mens ved senere innvandring er det kinesiske navnet bevart mer intakt (som Lim).

De fleste følger en navneskikk som tilsvarer den portugisiske, med mors etternavn som første etternavn, og deretter farens etternavn. For eksempel kan David, sønn av Juan de la Cruz og Maria Agbayani, hete David Agbayani de la Cruz. De fleste kvinner tar mannens etternavn i tillegg til sitt pikenavn ved giftermål.

I noen avsidesliggende områder har etternavn aldri blitt tatt i bruk.

Finland[rediger | rediger kilde]

De fleste finske etternavn har sitt opphav i gårdsnavn. De fleste av disse slutter på -nen, som angir at det opprinnelig viste til tilhørighet til en gård. Eksempler er Vilippunen, Häkkinen, Halonen, Lipponen og Räikkönen.

En betydelig minoritet blant etternavnene har sitt opphav i geografiske former, som de som slutter på -mäki (bakke), -järvi (innsjø) og -joki (elv).

Fram til 1. januar 1986 måtte finske kvinner ved giftemål ta mannens navn, enten ved å gi slipp på sitt eget etternavn, eller ved å lage et bindestreks-etternavn, slik: egetetternavn-mannensetternavn. Etter at det har blitt mulig å beholde eget navn har en økende prosent av finske kvinner gjort nettopp det, i 1993 beholdt 11,9 % av kvinnene eget etternavn ved giftemål, men i 2003 hadde tallet økt til 17,8 %[6]

Blant finlandssvensker finner man svenske etternavn, med en noe høyere andel av «overklassenavn» enn i Sverige.

Irland[rediger | rediger kilde]

Mange irske etternavn er av gælisk opprinnelse, og kommer fra forfedres navn, kallenavn eller beskrivende navn.

I den første gruppen finner man for eksempel McMurrough og McCarthy som kommer fra fars navn, eller O'Brien og O'Toole som kommer fra eldre slektsnavn eller klansnavn.

Blant etternavn som kommer fra kallenavn finner man O'Doherty (fra dochartaigh, «ødelegger»), Garvery (fra garbh, «røff») og Manton (fra mantach, «tannløs»).

Svært få gæliske etternavn kommer fra stedsnavn, og blant de sjeldne eksemplene man har dreier det seg gjerne om et for- eller etternavn som har blitt et stedsnavn og som så i en forvansket form har blitt tatt i bruk som etternavn igjen.

I noen områder er enkelte etternavn meget utbredt, fordi svært mange familier tilhørte samme klan. Man har da ofte brukt et tillegg til etternavnet, gjerne en yrkesbetegnelse.

I irsktalende områder er det fortsatt mange som følger en gammel skikk med å legge til farfars og eventuelt også farfars fars navn. Eksempler på dette er Mike Bartly Pat Reilly (Mike, sønn av Bartholomew, sønn av Pat Reilly), John Michel John Oge Pat Breanach (John, sønn av Michel, sønn av unge John, sønn av Pat Breanach).

Irske navneprefikser[rediger | rediger kilde]

Mange irske etternavn bruker prefikser, som kan fortelle noe om navnets opprinnelse:

  • Mac: Betyr «sønn», forkortes ofte til Mc. Opprinnelig brukt i patronymer med farens fornavn i genitiv, for eksempel McPhadraig (sønn av Padraig/Patrick), men også med en beskrivelse av faren som Mac Giolla (sønn av en som er viet til en helgen, tilsvarende de engelske etternavnene St. John og St. George).
  • Maol: I førkristen tid Mug, og deretter Maol; betyr «slave av» eller «tilhenger av». Prefikset ble brukt sammen med et fornavn, og noen kombinasjoner utviklet seg til etternavn, som Mael Lagan som ble til Milligan.
  • Fitz: Et normannerfransk ord avledet fra latin filius («sønn»), som ble brukt i patronymer i normannisk tid, for eksempel fitz Richard, fitz Robert og fitz William. Enkelte av disse utviklet seg til etternavn, som Fitzpatrick og Fitzgerald. Langt inn i det 18. århundre ble det enkelte steder brukt i patronymer. Det har blitt hevdet at bruken av fitz i stedet for mac antydet at en person var uektefødt, men dette er ikke korrekt. Opphavet til myten er at flere uektefødte barn av engelske konger fikk slike navn, som sønner av Karl II som fikk navnene FitzCharles eller FitzRoy («kongens sønn»).
  • Ó: Fra gammelirsk ua, «sønnesønn» eller «etterkommer». Ble brukt for å vise tilknytning til en av en persons forfedre. For eksempel het Brian Boru egentlig Brian mac Chennéide mac Lhorcán (Brian, sønn av Cenneide, sønn av Lorcan), og først hans barnebarn og oldebarn tok i bruk O'Brien som etternavn. I de tidligste formene skrev man det ofte uten apostrof, og dette har i nyere tid kommet på moten igjen.
  • Uí: Pluralis av Ó, uttales som lang i. Brukt for å vise tilknytning til en klan, for eksempel Uí Neill som viser til klanen O'Neill.
  • Ní: Kvinnelig form av Ó som brukes for kvinner. I gælisktalende områder er det fortsatt mange som skiller på mannlige og kvinnelige former av navnet. For eksempel finner man Máire Ní Bhriain (Marie, etterkommer av Brian); hennes far og brødre vil ha formen Ó Bhriain (O'Brien).
  • Nic: Sammentrukket form av iníon mhic (datter av Mac…), for eksempel Máire Nic Charthaig (Marie, datter av McCarthy).
  • Bean: Uttales bann, og betyr «hustru». Ble kombinert med mannens fornavn, og er nå meget sjelden men inngår som ledd i noen slektsnavn.

Italia[rediger | rediger kilde]

De fleste italienske etternavn kommer fra latin, men det er også mange av spansk, fransk, tysk, normannisk og sveitsisk opprinnelse. Fra det 14. århundre ble det vanlig å legge til et ekstra etternavn, men dette har i stor grad bortfalt.

Som vanlige italienske ord ender de fleste etternavn på en vokal.

De vanligste opphavene til italienske etternavn er:

  • Patronymer: Francesco di Marco («Frans, sønn av Markus»), der di Marco har blitt et slektsnavn
  • Yrker: Fabbri (smed)
  • Personlige karakteristika: Forte («sterk»)
  • Geografiske navn: Romano («fra Roma»)

Noen få etternavn brukes i latinisert form; de har i liten grad blitt bevart slik, men har blitt latinisert i middelalderen av slekter som ønsket å fremstå som gamle og ærverdige. De har gjerne med leddet de (de Judicibus, de Laurentis), hvor de skrives med liten d for adelige familier og stor D for andre.

Hellas[rediger | rediger kilde]

Mange greske etternavn har sitt opphav i yrker eller karakteristika. En av de mest vanlige er forstavelsen Papa-, som viser at man er etterkommer av en prest.

Det er også en rekke patronymer som er tatt i bruk som etternavn. Disse har forskjellige ledd avhengig av hvor man kommer fra:

Portugisisktalende land[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Iberiske navneskikker

Portugisiske etternavn minner om spanske (se nedenfor), men har motsatt rekkefølge, det vil si morens først og så farens.

Langt de fleste i Portugal har minst to navn, der det første er fra moren og det andre fra faren. Det er ikke uvanlig at man tar fire etternavn, to fra moren og to fra faren, som gjerne kombineres med to fornavn. I Brasil er det vanligere med bare ett etternavn, selv om hovedregelen er den samme som i Portugal.

En del vanlige etternavn kommer fra patronymer, som Gonçalves (sønn av Gonçalo), Fernandes (sønn av Fernando) og Nunes (sønn av Nuno).

Portugisiske navn alfabetiseres gjerne etter farens etternavn, det vil si det siste navnet – man sorterer dermed etter samme metode som for spanske etternavn, men den motsatte rekkefølgen får konsekvenser.

Spansktalende land[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Iberiske navneskikker

I middelalderen utviklet det seg et navnesystem i Spania hvor man brukte patronymer. For eksempel ble Álvaro, sønn av Rodrigo kalt Álvaro Rodríguez, og hans sønn Juan ble i sin tur kalt Juan Álvarez. Disse patronymene utviklet seg til familienavn som gikk i arv. Man finner også navn som har oppstått fra yrker, som Molinero (møller) og Guerrero (kriger); personlige karakteristika, som Delgado (tynn) og Moreno (mørk) eller geografiske navn som Alemán (tysk).

Det utviklet seg etterhvert også en skikk som er særegen for spansktalende land, hvor de fleste har to etternavn. Det første er farens første etternavn og det andre er morens første – det vil si farfars og morfars etternavn. For eksempel Rodrigo, sønnen til Juan Álvarez Rodriguez og Maria Lopez Gonzalez, vil hete Rodrigo Álvarez Lopez, og hans barn vil i sin tur arve navnet Álvarez fra ham.

I noen land er det vanlig å legge til et ledd mellom navnene, som y («og»), de («av») eller de la («av»).

I mange sør-amerikanske land har det blitt vanlig å kutte ut det ene navnet, og dermed la ett navn bli et slektsnavn alene, eller eventuelt å bruke et dobbeltnavn som slektsnavn som går i arv direkte i stedet for å kombinere morens og farens navn.

Det er i dag vanlig at kvinner beholder begge etternavn også når de gifter seg. Tidligere, og i en del situasjoner også i dag, var det vanligere at hennes mors etternavn ble erstattet med hennes manns fars etternavn bundet sammen med de; for eksempel ville Ana García Díaz dersom hun giftet seg med Juan Guerrero Macías bli Ana García de Guerrero. I dag er det kun i Ecuador at dette skjer automatisk ved giftermål.

Katalanske etternavn følger samme mønster som spanske.

Spanske navn alfabetiseres normalt etter det første av de to etternavnene.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pål Vegard Hagesæther (23. september 2011): «Å, jeg vet en sæther. Hva skjuler seg bak etternavnet ditt?» (norsk)A-magasinet, Aftenposten, s. 23-24. Oppgit kilde: professor i navneforskning Kristoffer Kruken
  2. ^ tall fra 2001
  3. ^ Pål Vegard Hagesæther (23. september 2011): «Å, jeg vet en sæther. Hva skjuler seg bak etternavnet ditt?» (norsk)A-magasinet, Aftenposten, s. 24. Oppgitte kilder: SSB-forsker Jørgen Ouren, professor i navneforskning Kristoffer Kruken, forsker og redaktør for Norsk ordbok Solveig Wikstrøm
  4. ^ Etternavn og mellomnavn med familietradisjon – Olav Utne, manus, til trykking i Nytt om namn nr. 37, Oslo 2003.
  5. ^ Lov om personnavn (navneloven)
  6. ^ http://www.vaestorekisterikeskus.fi/vrk/bulletin.nsf/PFBDArch/0B039323128B6012C2256E7E0023299B?opendocument

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]