Edvard VI av England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Edvard VI
Konge av England og Irland
Edvard VI av England
Navn: Edvard VI (engelsk: Edward VI)
Regjeringstid: 28. januar 1547 – 6. juli 1553
Født: 12. oktober 1537, Hampton Court,
Richmond upon Thames
Død: 6. juli 1553 (15 år), Placentia,
Greenwich
Foreldre: Henrik VIII og Jane Seymour
Ektefelle: Ingen
Barn: Ingen

Edward VI av England (født 12. oktober 1537 og død 6. juli 1553) var konge av England og Irland fra han overtok etter sin far Henrik VIII den 28. januar 1547 som niåring til 1553 da han døde bare femten år gammel.

Han var sønn av Henrik VIII og Jane Seymour, og var tredje monark av Tudordynastiet. Det året Edward fylte 10 år, døde faren og han overtok makten i England og Irland. Ettersom han var mindreårig ble det opprettet et råd, først ledet av hans mors bror, Edward Seymour, hertugen av Somerset, som regjerte i hans sted, mens Edward bare hadde seremonielle oppgaver. Det var mange som konkurrerte om makten på denne tiden, og etter et heftig renkespill, ble John Dudley, Earl of Warwick, den nye lederen for rådet, mens Edward Seymore ble sendt i fengsel i Tower of London.

Det var Henrik VIII som hadde brutt forbindelsen mellom den engelske kirken og Roma, men det var i løpet av Edvards regjeringsperiode at den protestantiske trosretningen ble etablert for første gang i England. I løpet av hans regjeringstid ble det innført flere strengt protestantiske reformer, England mistet kontrollen over Skottland og det var en økonomisk nedgangstid. Sosiale utroligheter som hadde startet før han overtok makten, tilspisset seg og konfliktene med Frankrike økte.

Edvard var ofte syk og døde før han fylte 16 år. Han ble gravlagt i Westminster Abbey i London. Da man så det gikk mot slutten, anbefalte rådgiverne hans å ekskludere hans to halvsøstre, den katolske Maria og den moderate protestanten Elizabeth, fra tronen, og heller gi makten til Lady Jane Grey som var en tro protestant. Etter Edvards død gjenåpnet derfor krangelen om tronerekkefølgen den religiøse konflikten, og Lady Jane var derfor dronning i bare ni dager, og da bare i navnet, før hun ble erstattet med Maria I som siden annullerte mange av Edvards protestantiske reformer.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Prins Edward i 1538

Edvard ble født på Hampton Court Palace i distriktet Richmond upon Thames. Han var sønn av kong Henrik VIII og hans tredje kone, Jane Seymour som døde tolv dager etter fødselen av barselfeber. Det har blitt hevdet at Jane ofret livet sitt da hun gjennomførte keisersnitt, men dette kan ikke bevises. Kongen ble dypt opprørt over sin dronnings død. Han beskrev henne som den eneste sanne kone, da hun var den eneste som hadde skjenket ham en sønn, som han ønsket så inderlig.

Edvard fikk tittelen hertug av Cornwall allerede fra fødselen av, og ble prins av Wales noen dager senere. Henrik stod for den tidlige pleien av sin sønn, og valgte guvernanter for ham, blant de mest kjente var "Lady Mistress," Lady Brian.

Kongen var særdeles fornøyd da en mannlig arving ble født. Hans tidligere koner, Cathrine av Aragon (mor til Maria) og Anne Boleyn (mor til Elisabeth), hadde ikke født en mannlig arving. Begge ekteskapene ble oppløst: Anne Boleyn ble henrettet, Maria og Elisabeth mistet arveretten til den engelske tronen. Tross dette ble de satt inn i arvefølgen igjen av Edvard i 1544.

Inntil nylig har man trodd at Edvard slet mye med helsa i tidlige år, men nå har det kommet beviser på at han var mye mer robust enn antatt. Det har blitt lagt fram teorier om hvorvidt han også hadde en type syfilis eller tuberkulose. Når prinsen var 4 år gammel led han av høy feber. Sønnens skrøpelighet kan ha vært årsaken til at kongen ville gifte seg på ny, allikevel fikk han ikke barn med noen av de siste tre konene sine. Edvard kom seg raskt fra andre sykdommer senere, og hans egen journal hevder at han ikke hadde en eneste sykdom utenom et lite meslingutbrudd i 1552. Hertugen av Northumberland fungerte som regent for den mindreårige kongen, og skal ha jobbet for å tilrettelegge for Edvards styre når han fylte 16 år og ble myndig, så hans tidlige død kom nok uventet på hertugen.

Edvard som seksåring
Maleri av Hans Holbein

Edvards antatte fysiske vanskeligheter sinket ikke undervisningen. Han var et meget glupt barn og kunne lese og snakke latin og gresk allerede som 7-åring. Hans viktigste læremestre var biskop Richard Cox, Sir John Cheke og Jean Belmain. Disse var dyktige lærere og lærte ham om blant annet de humanistiske ideene til Erasmus og Vives. Henrik VIII valgte læremesterne ut i fra at de var humanister, og kanskje også fordi de var moderate protestanter, slik at Edvard ikke skulle bli oppdratt som katolikk. Undervisningen til Edvard var inspirert av reformasjonen som florerte i Nederland og Tyskland. Senere lærte han fransk og gresk, og som trettenåring skrev han stiler på sine andrespråk. Edvard var glad i sin stemor Catherine Parr og skrev tre brev til henne, på tre forskjellige språk, fransk, engelsk og latin. Han skrev også brev på latin til sine eldre søstre. Han kalte dem sine "Sweet Sister Temperance". Edvard hadde sterke følelser for halvsøsteren Mary,han refererte henne som "Hun han elsket mest" av søstrene i ett brev til Mary i 1546, men det ble ofte litt kjølig mellom dem ettersom Mary var katolikk og Edvard protestant. Hans kjærlighet til læring og skriving gjorde at han grunnla flere skoler som ble oppkalt etter ham.

Somerset som regent[rediger | rediger kilde]

Regentrådet[rediger | rediger kilde]

Hertugen av Somerset, kongens Lord Protector

Edvard var bare 9 år da faren Henrik VIII døde den 28. januar 1547. Kongen skrev i sitt testamente at 16 av hans menn skulle fungere i et regentråd på vegne av den mindreårige kongen fram til han ble 18 år (allikevel ble det bestemt at Edvard VI skulle få makten som 16 åring). Medlemmene i regentrådet hadde også assistenter som skulle tre inn når de anså det for passende. Medlemmene var alle tilhengere av reformasjonen. Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, Stephen Gardiner og Thomas Thirlby var motstandere av reformasjonen og ble derfor ikke innlemmet i rådet. Umiddelbart etter Edvard ble konge utnevnte rådet hans biologiske onkel Edward Seymour, jarl av Hertford til Lord Protector. Noen dager etter Henriks død ble han utnevnt til hertug av Somerset, ble riksskattmester og Earl Marshal. Edvard VI ble kronet i Westminster Abbey den 20. februar 1547.

Det fantes folk som lurte på om rådet handlet i tråd med den gamle kongens testamente. Derfor søkte alle medlemmene i rådet kongen om dannelse av et nytt råd. Edvard opprettet et nytt råd, med 26 medlemmer, inkludert de 12 assistentene, utenom Thomas Wriothesley, 1. jarl av Southampton (som hadde tjenestegjort som rikskansler men hadde misbrukt makten, og delegert makt til andre offiserer), og Edward Seymour. Han var Lord Protector og skulle bare handle etter rådets vilje. Allikevel fikk han stor makt over myndighetene, da han sa at regentrådet sitt eget påfunn. Lord Protector ble altså den egentlige herskeren over England, og kong Edvard tok bare på seg seremonielle oppgaver. Somersets styring viste seg å være mer barmhjertig, mindre strategisk, mer ideell og mindre praktisk. Henrik VIIIs "landssvik" og "falske lære" ble fjernet eller forandret. Dette resulterte i sosial og politisk uro.

Resultatløs styring[rediger | rediger kilde]

Hertugen av Somerset hadde til hensikt å samle England og Skottland til en union. I 1547 marsjerte engelske tropper i Skottland og tok kontroll over lavlandet etter slaget ved Pinkie Cleugh. Slaget satte sluttstreken for The Rough Wooing-krigene, og de anglo-skotske krigene som pågikk på 1500-tallet. I 1548 ble den 6 år gamle dronningen av Skottland, Maria, lovet bort til den 4 år gamle franske arveprinsen Frans, noe som styrket alliansen mellom Skottland og Frankrike.

Hertugen av Somerset kunne strengt tatt ikke stå imot både Skottland og Frankrike, ettersom hans egen posisjon var svekket. Thomas Seymour, 1. baron Seymour av Sudeley var hertugens bror og enkemann etter Catherine Parr. Thomas visste å nytte seg av brorens svekkede posisjon og planla å avsette ham, men planene ble avslørt i 1549. Hertugen la fram et forslag i parlamentet om å få dømme Thomas uten rettssak, forslaget ble nærmest enstemmig vedtatt. Somerset nølte med å signere brorens dødsdom, så Edvard ga motvillig sin innvilgelse til regentrådet. Thomas Seymour ble henrettet ved halshugging den 20. mars 1549. Den unge kongens forhold til Somerset ble delvis ødelagt etter henrettelsen av Edvards yndlingsonkel.

Den daværende erkebiskopen av Canterbury, Thomas Cranmer hadde stor innflytelse på Edvard. Både Cranmer og hertugen av Somerset var pliktet til å gjøre England protestantisk. Katolske seremonier ble byttet ut med protestantiske. Cramners Book of Common Prayer (den allmenne bønneboken) ble utgitt på engelsk i 1549 og erstattet de fire gamle liturgiske bøkene på latin. De politiske målene med utgivelsen var å samle moderate religiøse retninger til en protestantisk; messens rolle og de helliges status ble mer eller mindre utvisket. Boken ble satt i virkning med Act of Uniformity 1549 men den ble møtt med stor motstand, både av katolikker og protestanter. Ivrige reformister som John Knox ble utnevnt til hoffkapellaner. Hertugen av Somerset støttet ikke forfølgelsen av katolikker som fant sted i England på denne tiden, han tok avstand fra det da han fryktet at europeiske katolske monarker ville vise vrede, da spesielt Karl V av Det tysk-romerske rike.

Bønnebokopprøret[rediger | rediger kilde]

Erkebiskopen av Canterbury, Thomas Cranmer, hadde stor innflytelse på Edvards protestantiske synspunkter

Bønnebokopprøret, også kalt det vestlige opprøret, var en bevegelse med folk som motsatte seg loven Act of Uniformity. Mange engelskmenn godkjente ikke den nye bønneboken, men den ble møtt med størst motstand i Cornwall. Språket her var kornisk og opprørerne forklarte at de ikke forstod engelsk og kunne derfor ikke lese boken. Til tross for dette endret Somerset ikke loven: engelsk skulle være den engelske kirkes språk.

Ledet av framtredende katolske landeiere i området, samlet opprørerne sammen en hær på 3000 som marsjerte mot byen Exeter. Det ble forventet at byen ville slutte seg til opprørerne, men byens borgermester nektet å åpne byens porter. Dette førte til en femukers beleiring, som gav London tid til å lage en plan.

Somerset sendte Sir Peter Carew og broren til å holde den korniske hæren i sjakk inntil John Russel, 1. jarl av Bedford kunne samle sammen en hær som skulle ta knekken på opprøret. Til slutt, med tropper fra Italia og Tyskland som forsterkninger, klarte Russel å angripe og de fleste korneserne mistet livet. Saken gjorde at populariteten til Somerset sank.

Somersets fall[rediger | rediger kilde]

Bønnebokopprøret, sammen med Ketts opprør samme år, gjorde at hertugen av Somerset mistet mer og mer støtte, selv i sitt eget råd. Inflasjonen og krigskostnadene førte til doblede priser fra 1547 til 1549, og selv om ullproduksjonan eksploderte i denne perioden, førte inngjerdingen av tidligere felles beiteområder til opprør og sosial uro. Den 8. august 1549 erklærte franskmennene, under Henrik II av Frankrike, krig mot England. Somerset reagerte på det store opprøret ved å foreslå for rådet sitt å ta tronen fra kongen og siden flykte til Windsor. Planen slo feil og det tok ikke lang tid før Somerset ble sendt til Tower of London som fange av John Dudley, jarl av Warwick. Selv om Somerset fikk tilbake sitt sete i rådet en kort periode i 1550, ble han henrettet 1551.

Northumberlands styre[rediger | rediger kilde]

Somerset var avsatt og drept, men kort tid etterpå gjorde John Dudley, jarl av Warwick seg selv til Lord President istedet for Lord Protector. Han oppmuntret også Edvard til å erklære seg som myndig på sekstenårsdagen sin. Northumberland inngikk i 1550 et forlik med bøndene i opprør og samtidig sluttet han fred med Frankrike ved å gi opp alle engelske besittelser i Skottland og Boulogne uten kompensasjon. Til forskjell fra Somerset satset Warwick på å innføre og påtvinge en urokkelig form for protestantisme i tillegg til å skaffe seg selv større landområder og mer makt.

Katolisismen fikk mindre og mindre plass i England under jarlen av Warwicks regjeringstid. Det ble gjennomført tvungen bruk av Book of Common Prayer under alle gudstjenester og alle offisielle utgaver av bibelen inneholdt antikatolske kommentarer. Katolske symboler i kirkene ble ødelagt av pøbler og ordinalet av 1550 erstatte kirkelig utnevnelse av prester med en utnevnelsesprosess styrt av myndighetene. Religiøse dissentere ble ofte forfulgt og brent på bål. I 1550 og 1551 ble de mektigste romersk-katolske biskopene, Edmund Bonner (biskop av London), Stephen Gardiner (biskop av Worcester) avsatt og deres stillinger ble overtatt av protestantiske reformatorer som Nicholas Ridley. Regentrådet under Warwick konfiskerte systematisk kirkeeiendommer. Warwick hadde ambisjoner om å bli den største landeieren i England.

I mellomtiden godtok hertugen av Somerset å underkaste seg Lord Warwick. Han ble løslatt fra fengsel og tatt opp i rådet igjen. Få måneder senere mente han at han var i en sterk nok posisjon til å kreve at andre politiske og religiøse fanger skulle bli løslatt. Han motsatte seg rådets forsøk på å innskrenke trosfriheten til Edvards søster, Maria. Hertugen av Somerset sin motstand mot en radikal reformasjon irriterte Lord Warwick.

Warwick var innstilt på å øke sin egen anseelse; og det var etter hans råd at Edvard gjorde ham til hertug av Northumberland og utdelte titler og ordener til hans støttespillere. Hertugen av Northumberland satte seg som mål å frata privilegiene til hertugen av Somerset. Innbyggerne av London ble fortalt at hertugen av Somerset kom til å ødelegge byen; Edvard ble fortalt at hertugen kom til å avsette ham, sette ham i fengsel og overta tronen. Det gikk også rykter om at hertugen av Somerset planla å myrde hertugen av Northumberland. I desember 1551 ble hertugen stilt for retten, siktet for å ha forsøkt å fengsle et medlem av kongens råd. Det forelå derimot ingen bevis på dette. Hertugen ble likevel dømt til døden, tiltalt for å ha deltatt i ulovlige forsamlinger. Hertugen av Somerset ble henrettet i januar 1552.

Dagen etter hertugen av Somersets henrettelse, ble parlamentet samlet på ny. Loven Act of Uniformity 1552 ble vedtatt. Kirken ble som følge av denne loven pålagt å bruke en ny Book of Common Prayer. Tilbedelse utenom det som ble fastsatt av staten var straffbart og kunne i verste fall føre til en livstidsdom.

Arvefølgerekken[rediger | rediger kilde]

I løpet av farens regjeringstid hadde Edvard blitt bortskjemt og holdt borte fra samfunnet. Edvard hadde et sterkt ønske om å oppnå personlig frihet. Han brukte mye tid på å få kontakt med folk på sin egen alder de første årene han var konge. Edvard ble oppslukt av idretter som tennis. Vinteren 1552-53 tok knekken på Edvards helse. Han hadde holdt på med fysiske aktiviteter i det kalde været. Selv om det er fullt mulig at han fikk forkjølelse eller andre åndedrettsinfeksjoner, raste sykdommen kopper i England på denne tiden. Legene gav ham flere medisiner, men deres bestrebelser var til liten nytte. Edvard ble grepet av dødsangst. De første symptomene på tuberkulose viste seg i januar 1553, og da mai kom ble det slått fast at sykdommen var dødelig.

Ved dødsleiet tenkte Edvard mye på hvem som skulle ta over for ham dersom han døde. Han hadde blitt oppdratt som protestant og han var ikke interessert i å bli etterfulgt av hans eldre søster, den katolske Maria.

På denne tiden øynet hertugen av Northumberland muligheten til å styrke sin egen maktposisjon. Han hadde planer om å endre arvefølgerekken. Han ville hverken la Maria eller Elisabeth bestige tronen. Den tredje personen som kunne være en mulig arvtager var Lady Frances Brandon (datter av Henrik VIIIs yngre søster Mary og hennes mann, Charles Brandon, 1. hertug av Suffolk) var heller ikke en kandidat som tilfredsstilte hertugens krav. Northumberland fryktet at ektemannen til Frances, Henry Grey, 1. hertug av Suffolk skulle komme til å gjøre krav på tronen. Hertugen av Northumberland ville heller prøve å styre gjennom Lady Jane Grey. Hun var gift med hertugens yngre sønn, Guilford Dudley. Ekteskaoet mellom Lady Jane Grey og Guilford Dudley hadde blitt arrangert flere måneder før Edvards sykdom, og loven som skulle sikre Jane Grey tronen hadde blitt undertegnet av Edvard selv. Ved inngåelsen av ekteskapet var det ikke sikkert at hun skulle bli mor til den neste monarken og hun stod ennå ikke oppført som arving.

Edvard skrev det første utkastet til sitt testamente selv den 11. juni 1553, og medlemmene i rådet ble nødt til å skrive under. Dette første utkastet gjorde det klart at Maria, Elizabeth, hertuginnen av Suffolk og Lady Jane Grey ikke skulle arve tronen. Testamentet slo fast at tronen skulle arves av Lady Jane sine mannlige etterkommere. Denne arvefølgerekken ble satt opp med sikte på at Edvard ikke kom til å dø i nær framtid. Da det ble klart at Edvard kom til å dø veldig snart, måtte arvefølgen forandres. Det ble nå slått fast at tronen skulle overlates til Jane og hennes etterkommere, ettersom hun nettopp hadde inngått ekteskap og ikke fått barn. Maria og Elizabeth ble fortsatt avvist, da det offisielt var blitt slått fast at de ikke var ektefødte. Hertuginnen av Suffolk gikk med på å gi avkall på sitt krav. I følge legenden stjal hertugen av Northumberland kronen fra den døende Edvard, for så å gi den til hans svigerdatter, Lady Jane Grey.

Edvards død[rediger | rediger kilde]

Edvard døde i en alder av 15 på Greenwich Palace 6. juli 1553. Den nøyaktige årsaken til Edvards død er ukjent, men det antas at det var tuberkulose, arsenikkforgiftning eller syfilis. Hans siste ord skal ha vært: «O min Herre Gud, beskytt dette riket mot papisme og oppretthold din sanne religion.»

Han ble gravlagt i Henrik VII Lady Chapel i Westminster Abbey av Thomas Cranmer 9. august 1553. Seremonien foregikk på protestantisk vis. Maria holdt en egen katolsk messe for ham i Tower of London.

Edvards død ble hemmeligholdt i flere dager, slik at forberedelsene til Lady Janes tiltredelse kunne bli forberedt uten forstyrrelser. Embetsmenn i betydelige institusjoner lovte å være lydige overfor sin kommende dronning. Lady Jane ble ikke proklamert som regent før 10. juli 1553. Hos folket oppnådde Maria større velvilje enn Lady Jane, og det var hun som var rettmessig arving i følge Act of Succession. 19. juli red Maria triumferende til London, og Jane ble tvunget til å si fra seg tronen.

Hertugen av Northumberland ble henrettet, men Lady Jane og hennes far skulle opprinnelig slippe samme skjebne. I 1554, samme år som Maria måtte møte Wyattopprøret, prøvde hertugen av Suffolk igjen å få sin datter på tronen. Denne forbrytelsen førte til at Jane, hennes ektemann og hertugen av Suffolk ble henrettet.

Etter Edvard VIs død ble det spekulert i om han fortsatt levde. Flere bedragere sto fram og hevdet at de var rettmessige konger. Disse imitatorene fortsatte sitt virke i regjeringstiden til Maria I, til og med i regjeringstiden til Elisabeth I.

Protestantisk ettermæle[rediger | rediger kilde]

Et samtidig tresnitt som viser Hugh Latimer som preker til kong Edvard og hans hoff i hagen ved Palace of Whitehall

Selv om Edvard bare regjerte til sin død som femtenåring etter seks år på tronen, satte hans regjeringstid varige spor i England. Reformasjonen fortsatte, og den engelske kirkens struktur ble endret. I de siste ti årene med Henrik VIII som konge stoppet reformasjonen noe opp, og England returnerte til mer konservative verdier. Edvards regjeringstid står som en sterk kontrast til dette. Kirken gikk fra å ha en liturgi svært lik den katolske kirkes, til å ta til seg en praksis med et synlig protestantisk preg. Innføringen av Book of Common Prayer, Ordinal of 1550 og Cranmers Forty-two Articles dannet grunnlaget for den engelske kirkes praksis. Edvard støttet disse forandringene, og selv om det var reformatorer som Thomas Cranmer, Hugh Latimer og Nicholas Ridley som stod bak dem, var kongens protestantiske tro avgjørende for iverksettelsen av dem.

Dronning Marias forsøk på å fjerne den protestantiske arven etter broren, møtte store hindringer. Til tross for hennes uttalte støtte til paven i Roma som kirkens overhode, regjerte hun som et konstitusjonelt overhode for den engelske kirke, en motsigelse hun ergret seg over.

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
16. Owen Tudor
 
 
 
 
 
 
 
8. Edmund Tudor, 1. jarl av Richmond
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
17. Catherine av Valois
 
 
 
 
 
 
 
4. Henrik VII av England
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
18. John Beaufort, 1. hertug av Somerset
 
 
 
 
 
 
 
9. Margaret Beaufort
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
19. Margaret Beauchamp av Bletso
 
 
 
 
 
 
 
2. Henrik VIII av England
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
20. Richard Plantagenet, 3. hertug av York
 
 
 
 
 
 
 
10. Edvard IV av England
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
21. Cecily Neville
 
 
 
 
 
 
 
5. Elizabeth av York
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
22. Richard Woodville, 1. jarl Rivers
 
 
 
 
 
 
 
11. Elizabeth Woodville
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
23. Jacquetta av Luxembourg
 
 
 
 
 
 
 
1. Edvard VI av England
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
24. John Seymour
 
 
 
 
 
 
 
12. John Seymour
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
25. Elizabeth Coker
 
 
 
 
 
 
 
6. John Seymour
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
26. George Darell
 
 
 
 
 
 
 
13. Elizabeth Darrell
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
27. Margaret Stourton
 
 
 
 
 
 
 
3. Jane Seymour
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
28. Philip Wentworth
 
 
 
 
 
 
 
14. Henry Wentworth
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
29. Mary Clifford
 
 
 
 
 
 
 
7. Margery Wentworth
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
30. John Say
 
 
 
 
 
 
 
15. Ann Say
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
31. Elizabeth Cheney
 
 
 
 
 
 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bush, M. L. (1975), The Government Policy of Protector Somerset, London: Edward Arnold, OCLC 60005549
       .
  • Hoak, Dale (1976), The King's Council in the Reign of Edward VI, New York: Cambridge University Press, ISBN 0-521-20866-1
       .
  • Jordan, W. K., red. (1966), The Chronicle and Political Papers of Edward VI, Ithaca, NY: Folger Shakespeare Library/Cornell University Press, OCLC 398375
       .
  • Pollard, A. F. (1900), England Under Protector Somerset, London: K. Paul, Trench, Trübner, OCLC 4244810
       .

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Edward VI of England – bilder, video eller lyd


Edvard VI av England
Født: 12. oktober 1537 Død: 6. juli 1553


Titler som regent
Forgjenger :
Henrik VIII


Konge av England
Konge av Irland

28. januar 1547 – 6. juli 1553
Etterfølger :
Jane
eller
Maria I
Britisk kongelighet
Forgjenger :
Elisabeth


Arving til den engelske trona
som arveprins
12. oktober 1537 – 28. januar 1547
Etterfølger :
Lady Mary Tudor
Forgjenger :
Ingen
Nytt kongedømme


Arving til den irske trona
som arveprins
1541 – 28. januar 1547
Engelsk adel
Forgjenger :
Henrik
senere kong Henrik VIII


Prins av Wales
som arveprins
1537 – 1547
Etterfølger :
Ingen
Neste tittelholder Henry Frederick