Maria I av England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Maria I
Dronning av England og Irland
Maria I av England
Navn: Maria Tudor
Regjeringstid: 6. juli 1553/19. juli 1553 - 17. november 1558
Født: 18. februar 1516, Palace of Placentia, Greenwich, London
Død: 17. november 1558 (42 år), St. James's Palace, London
Foreldre: Henrik VIII av England og Katarina av Aragon
Ektefelle‍(r): Filip II av Spania
Barn: Ingen

Maria I (født 18. februar 1516, død 17. november 1558) var dronning av England og dronning av Irland fra 6. juli 1553 (de jure) eller 19. juli 1553 (de facto) til sin død. Maria, den fjerde og nest siste monark av Tudordynastiet, er husket for sitt forsøk på å gjeninnføre Den katolske kirke i England. Hun fikk henrettet nesten tre hundre protestanter. Som en følge av dette er hun kjent som Bloody Mary (Maria den blodige). Den religiøse politikken hennes ble snudd om av hennes etterfølger, Elisabeth I, som fortsatte med brutal ensretting, men med motsatt fortegn.

Maria I må ikke forveksles med sin kusine Maria I av Skottland, også kjent som Maria Stuart, som var adskillig yngre enn henne.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Maria var den andre datteren og femte barn av Henrik VIII og hans første hustru, Katarina av Aragon. Blant hennes eldre søsken var en dødfødt søster, to brødre, som begge døde tidlig, og en dødfødt bror. Hun ble født i Placentiapalasset i Greenwich, London mandag 18. februar 1516. Hun ble døpt den følgende onsdag med kardinal Thomas Wolsey som gudfar. Prinsesse Maria var en veslevoksen men sykelig unge med dårlig syn, bihulebetennelse og kronisk hodepine. Den dårlige helsen har noen forfattere antatt ha sin grunn i en medfødt syfilis, arvet fra hennes mor som da antageligvis ble smittet av Marias far. Om Henrik hadde syfilis eller ikke er omdiskutert, siden historien dukket opp lenge etter hans død. På sine eldre dager var imidlertid kongen sterkt plaget av væskende, illeluktende leggsår, noe som kan tyde på syfilis.

Henrik ga prinsesse Maria et eget hoff ved Ludlow Castle og mange av de privilegier normalt forbeholdt prinsen av Wales (dette har ofte ført til feilaktige påstander om at hun ble gjort til prinsesse av Wales), selv om han var dypt skuffet over at hans kone ikke hadde født ham en frisk sønn; Katarinas sjette og siste fødsel var en dødfødt datter.

Prinsesse Maria ble godt utdannet av sin guvernante, Margaret Pole, grevinnen av Salisbury. Hun lærte latin, spansk, fransk og italiensk, i tillegg til morsmålet engelsk. Hun studerte blant annet også gresk, vitenskap, og musikk. I juli 1520, bare fire og et halvt år gammel, underholdt hun gjester med å spille cembalo. En stor del av æren for hennes tidlige utdannelse må uten tvil bli gitt til hennes mor, som ikke bare konsulterte den spanske lærde Juan Luís Vives, men også selv underviste prinsesse Maria i latin.

Ekteskapsplaner[rediger | rediger kilde]

Allerede da hun var ung, ble prinsesse Marias ekteskapelige fremtid forhandlet fram av hennes far. Hun var bare to år da hun ble forlovet med Le Dauphin Francis, sønn av Frans I av Frankrike. Etter tre år ble kontrakten forkastet; i 1522 ble hun forlovet med sin fetter, den tysk-romerske keiser Karl V i steden. Etter få år ble også denne forlovelsen brutt. I 1526 ble prinsessen sendt til Wales for å lede Rådet for Wales. Det ble foreslått at prinsessen skulle bli giftet bort til Frans I, istedet for hans sønn Le Dauphin. Kongen av Frankrike var ivrig etter å danne en allianse med England. En bryllupsavtale ble undertegnet hvor det ble forutsatt at Maria skulle gifte seg med enten kong Frans eller hans andre sønn, Henrik, greve av Orléans. Kardinal Wolsey, Henrik VIIIs hovedrådgiver, klarte å trygge en allianse uten at giftemålet fant sted.

Samtidig var ekteskapet mellom prinsesse Marias foreldre i krise. Dronning Katarina hadde ikke skaffet Henrik den arvingen han ønsket, og i frustrasjon over en manglende sønn og mannlig tronarving ønsket kongen å få ekteskapet annullert. I 1533 giftet Henrik seg i hemmelighet med Anne Boleyn. Snart etter ble ekteskapet med Katarina erklært ugyldig, og Anne Boleyn ble offisielt godkjent som dronning av Thomas Cranmer, erkebiskop av Canterbury. Siden pave Klemens VII tidligere hadde nektet ham å annullere ekteskapet, brøt Henrik med Den katolske kirke og gjorde seg selv til overhode over Den engelske kirke. Den formelle begrunnelsen kongen brukte for å få ekteskapet oppløst, var at Katarina først hadde vært gift med hans bror, som imidlertid døde ung, og visstnok uten at ekteskapet var blitt fullbyrdet.

Legitimitet[rediger | rediger kilde]

Annuleringen (ikke skilsmissen) av ekteskapet betydde at Maria ble ansett som illegitim, siden Henriks ekteskap med Katarina var offisielt gjort ugyldig fra starten av. Maria, som tidligere hadde hatt et nært og kjærlig forhold til sin far, mistet prinsesseverdigheten, og ble kun Lady. Hennes plass i arverekkefølgen ble overført til prinsesse Elisabeth (datter av dronning Anne). Lady Maria ble utestengt fra det kongelige hoff; hennes tjenere ble avskjediget, og hun ble tvunget til å tjene som hoffdame under dronning Annes tante, Anne Shelton, for sin nyfødte halv-søster Elisabeth. Hun ble ikke tillatt å besøke sin mor, eller delta i hennes begravelse i 1536. Behandling av henne ble sett på som urettferdig; hele Europa så Maria som den eneste sanne arvingen etter Henrik VIII.

Maria forventet at problemene hennes var over da kongen og dronningens ekteskap falt fra hverandre og Anne Boleyn ble halshogd i 1536. Prinsesse Elisabeth ble også degradert til Lady og fjernet fra arverekkefølgen. Henrik giftet seg deretter med Jane Seymour, som døde kort tid etter å ha født Henriks eneste sønn, prins Edvard, hertug av Cornwall. Lady Marias utgifter for nesten hele denne perioden har blitt offentliggjort, og viser at Hatfield, Beaulieupalasset (også kalt Newhall) i Essex, Richmond og Hunsdon var hennes viktigste bosteder.

Lady Maria (1544)

Det ble etterhvert åpenbart at det hadde vært Marias far Henrik VIII, og ikke Anne Boleyn alene, som hadde forfulgt Maria. Den eneste måten hun kunne gjenvinne hans gunst var om hun aksepterte ydmykende angrep på sin religion og sin kongelige posisjon. Lady Maria forsøkte å forsone seg med sin far ved å akseptere ham som overhode for Den engelske kirke under Jesus. På den måten forkastet hun pavens autoritet, og anerkjente at ekteskapet mellom Henrik og Katarina var ugyldig, og dermed også sin egen illegitimitet. Hun ble gudmor til sin halvbror Edvard og var hovedsørger ved dronning Jane Seymours begravelse. På den annen side, samtykket Henrik i å gi henne et hushold, og Lady Maria ble tillatt å bo i de kongelige palassene. Henriks sjette og siste hustru, Katarina Parr, klarte å samle den kongelig familie og tildels forsone kongen med sine to døtre. Det forbedret Lady Marias posisjon.

Det ble gjort flere forsøk på å gifte henne bort til europeiske prinser, men ingen var vellykkede. I 1544 gjeninnsatte Parlamentet Lady Maria og Lady Elisabeth i arvefølgen, (etter deres halv-bror, prins Edvard, greven av Cornwall). Begge forble ifølge loven illegitime.

I 1547 døde kong Henrik, og ble etterfulgt av Edvard VI. Edvard var Englands første protestantiske monark; hans Act of Uniformity påla protestantiske skikker i kirken, som blant annet bruken av Thomas Cranmers nye Bønnebok. Maria som hadde holdt seg trofast til sin katolske overbevisning spurte om tillatelse til å be i sitt eget kapell. Hennes forespørsel ble avslått og hun ble pålagt om å avstå fra å utøve katolske skikker. Maria appellerte til sine søskenbarn og sin tidligere forlovede, keiser Karl V. Karl truet med krig mot England om Lady Marias religiøse frihet ble krenket og hun ble igjen tillatt å be privat. Religiøse uoverensstemmelser skulle derimot fortsette å være et problem mellom kong Edvard og Maria. Da Maria var i trettiårene var hun til stede ved en sammenkomst i jula sammen med Elizabeth og Edvard. Edvard fikk henne til å gråte foran hele hoffet da han beskyldte henne for ignorere hans lover om gudsdyrkelse.

Tiltredelse[rediger | rediger kilde]

Edvard VI døde 6. juli 1553 mens Maria bodde i Framlingham slott i Suffolk. Han ønsket ikke at kronen skulle overlates til verken Lady Maria eller Lady Elisabeth og de var begge ekskluderte fra arverekkefølgen i hans testamente. Det var ulovlig ettersom det avvek fra parlamentsvedtaket av 1544 som hadde gjeninnsatt Maria og Elisabeth som arvinger. Under veiledning av John Dudley, 1. hertug av Northumberland ga Edvard VI kronen til lady Jane Grey, en etterkommer av Henrik VIIIs yngre søster, Maria Tudor, grevinne av Suffolk, og som var hertugen av Northumberlands svigerdatter.

Ved Edvards død ble Lady Jane Grey erklært dronning i London. Maria var på denne tiden i Framlingham i Suffolk, men etter ni dager ble det utløst et populært opprør til fordel for Maria. Borgerne i London snudde om og all støtte til Jane Grey forsvant og Maria red til London uten å bli utfordret, med sin halvsøster Elisabeth i følget, den 3. august. Maria ble erklært som dronning, og Dudley og Grey endte opp i Tower of London.

Ettersom loven av 1544 anerkjente Maria som Edvards arving, og ettersom Edvards testamente aldri ble autorisert, blir Marias regjering regnet de jure fra 6. juli 1553, kong Edvards dødsdag. Hennes de facto regjering blir, på den annen side, regnet fra 19. juli 1553, da Jane ble avsatt. En av hennes første handlinger som regent var å få løslatt de katolske fangene Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk og Stephen Gardiner fra Tower of London.

Maria løslot også Jane Grey under begrunnelsen at hun hadde blitt tvunget til å bære kronen av hennes svigerfar. Hennes far, Henry Grey, 1. hertug av Suffolk, ble også sluppet fri. Hertugen av Northumberland var den eneste konspiratøren som ble henrettet for høyforræderi. Maria fant seg nå i en vanskelig situasjon ettersom nesten hele Det kongelige råd hadde vært innblandet i planen om å plassere Jane Grey på tronen. Den eneste hun kunne stole på var Stephen Gardiner, som hun utnevnt til biskop av Winchester og rikskansler. Gardiner utførte Marias kroning den 1. oktober 1553 ettersom Maria ikke ønsket å bli kronet av noen av de høyere geistlige ved at de var alle protestanter.

Regjering[rediger | rediger kilde]

Marias første lov validerte Henrik VIIIs ekteskap med Katarina av Aragon, og legitimerte henne som dronning.

37 år gammel, vendte Maria nå oppmerksomheten mot å finne en ektemann og skaffe seg en arving, for å forhindre sin halvsøster fra å etterfølge henne på tronen. Hun avslo Edward Courtenay, 1. jarl av Devon som en mulighet, da hennes søskenbarn, Keiser Karl V, foreslo at hun kunne gifte seg med hans eneste sønn, den spanske prins Filip. Ekteskapet, kun en politisk allianse for Filip, var ekstremt upopulært i England. Rikskansler Gardiner og underhuset ba henne å vurdere å gifte seg med en engelskmann, på grunn av en overhengende frykt for at England skulle bli redusert til å bli avhengig av Spania. Da dronningen avslo begjæringen reiste folket seg i opprør. Hertugen av Suffolk erklærte igjen at hans datter, Jane Grey, var den sanne dronningen. Thomas Wyatt den yngre ledet en hær fra Kent, og ble ikke beseiret før han nådde Londons porter. Etter at opprøret hadde blitt slått ned ble både hertugen av Suffolk og lady Jane Grey dømt for forræderi og henrettet. Opprørets mål var å sette Elisabeth på den engelske tronen og hun ble fengslet i Tower of London, men etter to måneder flyttet til husarrest i Woodstock Palace.

Maria og Filip II av Spania giftet seg den 25. juli 1554 i Winchesterkatedralen. Ifølge ekteskapsavtalen skulle Filip få tittelen konge av England, alle offisielle dokumenter (inkludert Parlamentets lover) skulle bli utskrevet med begges navn og parlamentet skulle bli anropt under deres samlede autoritet. Selv om han på papiret nå var konge av England, hadde Filip i virkeligheten ingen makt over landet. Ikke desto mindre er Filip den eneste mannen som har fått den engelske kronen ved å gifte seg med den regjerende dronningen; Vilhelm III ble hersker i fellesskap med sin kone, Maria II, etter en parlamentarisk lov, ikke etter ekteskapelig rettighet. Mynter skulle også bli preget med portrettet av både Maria og Filip. Ekteskapsavtalen sørget også for at England ikke skulle bli tvunget til å hjelpe Filips far, den tysk-romerske keiseren, militært.

Hensikten med ekteskapet var å sørge for en arving. I november 1554 ment Maria at hun var gravid og holdt takkegudstjenester i London. Det viste seg å være den første av to falske og innbilte graviditer. Filip overtalte sin hustru til å løslate Elizabeth fra husarresten, sannsynligvis for at han håpet slik at hun skulle se mer velvillig på ham i tilfelle Maria døde i barselseng. Maria ble forelsket i Filip, men han fant dog ikke henne, som var 11 år eldre enn ham selv, fysisk attrakiv og etter bare fjorten måneder fant han en unnskyldning til å dra tilbake til Spania.

Som dronning var Maria opptatt av religiøse spørsmål. Hun hadde alltid forkastet bruddet med Roma innført av hennes far. Hennes halvbror, Edvard, hadde etablert protestantismen. Maria ville gå tilbake til katolisismen. England ble forsont med Roma, og den katolske kardinal Reginald Pole ble erkebiskop av Canterbury og hennes rådgiver etter at hun fikk hans forgjenger Thomas Cranmer henrettet. Edvards religiøse lover ble avskaffet av Marias første parlament og flere hundre protestantiske ledere ble henrettet i den marianske forfølgelsen. Mange rike protestanter valgt å gå i eksil og rundt 800 rømte landet. Den første som ble henrettet etter de nye kjetterlovene var John Rogers (4. februar 1555) og den neste John Hooper, biskop av Gloucester (9. februar 1555). Forfølgelsene varte uavbrutt i nesten fire år, og 277 personer ble brent på bål.

Også Marias forgjengere, Henrik VIII og Edvard VI, hadde latt folk bli brent for sin tro, og protestantiske biskoper som Cranmer, Latimer og Ridley hadde også bidratt til brenningen. Men de forfølgelsene av protestanter som fant sted under av Marias regime er likevel uten sidestykke. Det hersker ingen tvil om at hun selv hadde hovedansvaret. Noen av de som ble drept, som Cranmer, Latimer og Ridley, var mektige og innflytelsesrike personer, men flertallet kom fra de lavere samfunnslag. Hun fikk tilnavnet Maria den blodige.

Prins Filip arvet den spanske tronen etter at hans far abdiserte, og han kom tilbake og var i England fra mars til juli 1557 for å overtale Maria til å slutte seg til krigen mot Frankrike. Samtidig var England splittet, og opprørske protestanter oppviglet hat mot spanjolene. Også paven tok Frankrikes parti, og de engelske styrkene gjorde det dårlig. Den engelske innblanding i de italienske kriger gjorde at kongedømmet mistet sin siste kontinentale besettelse, Calais. Maria sa senere at når hun var død ville ordene «Filip» og «Calais» bli funnet risset inn i hjertet hennes.

Maria satte også igang valutareformer for å motvirke den dramatiske devalueringen av valutaen under Thomas Greshams embetstid, som karakteriserte de siste årene av Henrik VIIIs og Edward VIs regjering. Hennes reformer var stort sett mislykket, og hun førte kongedømmet mot kanten av økonomisk katastrofe. Marias dype religiøse overbevisninger inspirerte henne også til å innføre sosiale reformer. Disse var stort sett også mislykket.

Under hennes regjering, ble to nye kolonier etablert i Irland. Engelske bosettere ble plassert i det sentrale Irland for å forhindre angrep på The Pale, området rundt Dublin. To grevskap ble etablert og ble oppkalt etter henne og hennes ektemann; Queens County og Kings County. Hovedbyen i Queens County ble kalt Maryborough.

Død[rediger | rediger kilde]

Marias dårlige helse hadde framkalt hennes innbilte svangerskap og etter en slik vrangforestilling i 1558 skrev hun i sitt testamente at hennes ektemann skulle være regent til barnet nådde myndighet. Maria fødte dog aldri noe barn, og døde av influensa eller kreft i St. James's Palace den 17. november 1558, førtito år gammel. Det er en mulighet at en svulst i en eggstokk var grunnen til at hun ikke fikk barn, og at denne også var dødsårsaken.

Hun ble etterfulgt av sin halvsøster Elisabeth I. De er begge gravlagt, side ved side, i Westminster Abbey. Inskripsjonen på latin over graven deres oversettes til: «Partnere både på tronen og i graven, her hviler vi to søstre, Elisabeth og Maria, i håp om oppstandelse». Interessant nok har denne innskriften, selv om den ble skrevet etter Elisabeths styre, en typisk katolsk formulering, ettersom den unngår frelsesvissheten som er vanlig i protestantisk teologi.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Mary I of England – bilder, video eller lyd

Maria I av England
Født: 18. februar 1516 Død: 17. november 1558


Titler som regent
Forgjenger :
Edvard VI (de jure)
Jane (de facto)


Dronning av England
Dronning av Irland

19. juli 1553 – 17. november 1558
Etterfølger :
Elisabeth I
Det engelske kongehus
Forgjenger :
Margaret Tudor


Arving til den engelske trona
som arveprinsesse
18. februar 1516 – mars 1534
Etterfølger :
Lady Elizabeth Tudor
Forgjenger :
Edvard, prins av Wales


Arving til den engelske og irske trona
som arveprinsesse
28. januar 1547 – 21. juni 1553
Etterfølger :
Lady Jane Grey
Italienske kongehus
Forgjenger :
Isabella av Portugal


Dronning av Napoli
25. juli 155417. november 1558
Etterfølger :
Elisabeth av Valois
Det spanske kongehus
Forgjenger :
Isabella av Portugal


Dronning av Castilla og León,
Aragon, Majorca, Valencia og Sicilia
Grevinne av Barcelona

16. januar 1556 – 17. november 1558
Etterfølger :
Elisabeth av Valois
Gemalinne over
de sytten provinsene
i det spanske Nederland

16. januar 1556 – 17. november 1558