Verdensspråk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Verdensspråk er et begrep med to forskjellige betydninger:

  • Et språk som er brukt av mange mennesker over hele eller store deler av verden.
  • Et planspråk skapt ut fra et håp om at det vil bli tatt i bruk av mange mennesker i hele verden.

Virkelige verdensspråk[rediger | rediger kilde]

Internasjonale språk i eldre tid[rediger | rediger kilde]

I første betydning er verdensspråk også brukt om språk som ble brukt i en del av verden, spesielt:

  • Latin: Det er vanlig å si at latin var antikkens verdensspråk og latin var det viktigste verdensspråket fram til renessansen.

Latin var Romerrikets språk, og ble på det grunnlaget Den katolske kirkes språk. Med den vestlige kristendommen spredde det seg også utafor Romerrikets gamle område, og ble f.eks. administrasjonsspråk i Norge i middelalderen. Det latinske alfabetet, som er det aller mest utbredte i verden, er sammen med de latinske lånordene den aller mest internasjonale arven etter latin.

Ut fra en analogi med det kan man kanskje også si at:

  • Gresk var et verdensspråk i Den gamle verden, og det greske og nært beslekta kyrilliske alfabetet og de greske lånordene er den mest internasjonale arven etter gresk

og at:

  • Sumerisk var det første kjente verdensspråket i Den gamle verden, som også spredde kileskrift ut over enorme områder.

Begge språk var i bruk som administrasjons- handels- og kommunikasjonsspråk i store områder langt ut over de områdene der de opprinnelig ble snakka, sumerisk til og med etter at det var blitt et dødt språk.

  • Arabisk ble et meget stort internasjonalt språk i løpet av middelalderen, som ble skrevet og snakket fra Sør-Europa til store deler av Afrika og etter hvert Sørøst-Asia, spredde arabiske lånord så langt opp som til Norge og gjorde det arabiske alfabetet til et av verdens største.
  • Kinesisk vokste til å bli administrasjonsspråk så langt sør som til Vietnam og så langt vest som til Sentral-Asia, og de kinesiske bokstavene og mange kinesiske ord spredde seg utafor dette området til Korea og Japan.

Mange flere store regionspråk fra eldre tid kan framheves, bl.a. persisk og tyrkisk fra Sentral-Asia, quechua fra Sør-Amerika før Columbus, sanskrit fra det gamle India osv.

I nyere tid, fra 1400- og 1500-tallet, har

og særlig

vært i bruk på de fleste kontinenter og i store deler av verden i forbindelse med handel, kolonisering, misjon, osv.

Verdensspråk etter den franske revolusjon[rediger | rediger kilde]

Etter år 1800 med de borgerlige revolusjonenes seire i Europa og Nord-Amerika og kapitalismens og imperialismens gjennombrudd, blei særlig tre europeiske språk de dominerende verdensspråka:

  • Fransk blei diplomatiets internasjonale språk og dannelsens språk, snakket av aristokratiet over store deler av verden, og seinere administrasjonsspråk i et stort antall franske kolonier og i mange stater ettersom koloniene blei sjølstendige.
  • Tysk blei forskningas og vitenskapens språk i en periode på 1800-tallet og framover.
  • Engelsk vokste først fram som et dominerende handelsspråk, og blei så et kolonispråk og etterhvert et administrasjonsspråk for store og små sjølstendige stater på alle kontinenter.

Engelsk og dets konkurrentet[rediger | rediger kilde]

Med USAs framvekst til den dominerende verdensmakta og de store teknologiske framskrittene på 1900-tallet tok engelsk over stadig mer av rollene til fransk og tysk, blei det dominerende språket for diplomati og vitenskapelige publikasjoner, og blei dominerende i administrasjonen av flytrafikken, programmering av datamaskiner og på Internett, i underholdningsindustrien, turismen osv.

  • Russisk fungerte som fellesspråket både for Sovjetunionen og for en stadig voksende blokk såkalt sosialistiske stater etter den andre verdenskrigen. Men russisk har gått veldig tilbake i betydning internasjonalt etter Sovjets sammenbrudd i 1990.

For om lag 50 år sida var de fleste oversettelser av bøker i verden til og fra de fire språka engelsk, tysk, fransk og russisk.

Seinere har mengden av publikasjoner økt enormt, bl.a. på kinesisk, spansk, japansk og mange mindre språk.

Store språk i 2006[rediger | rediger kilde]

Offisielle språk i flest medlemsland i FN:


Offisielt språk i flest stater

Språk som er offisielt, alene eller sammen med andre, i flest av FNs medlemsstater (fordi mange stater har flere offisielle språk, kan samme stat stå på flere lister:)

  • engelsk – 56 stater:
  • fransk – 32 stater:


  • spansk – 20 stater:

FNs offisielle språk er

  • arabisk
  • engelsk
  • fransk
  • kinesisk
  • russisk
  • spansk

Engelsk og fransk er sekretariatets arbeidsspråk.


Språk som snakkes av flest – mest morsmålsbrukere i 2006:

  • 1) kinesisk
  • 2) hindi/urdu
  • 3) spansk
  • 4) engelsk

Hvis folk som bruker språket sekundært kommer med, blir engelsk nummer 2.

Størst på Internett – språkene som hadde flest nettbrukere i 2005 var:

  • 1) engelsk
  • 2) tysk
  • 3) japansk
  • 4) kinesisk

2000-tallets verdensspråk?[rediger | rediger kilde]

Ut fra den nåværende utviklinga er det grunn til å vente at innen 5 år vil kinesisk være størst og spansk nr. 3.

Internasjonale studier av kinesisk vokser nå veldig, ut fra Kinas enorme handel og veksten i kinesisk internasjonal masseturisme, som er anslått til over 100 millioner i året innen 2020.

Ut fra disse tendensene kan det se ut som om engelsk, kinesisk og kanskje spansk blir de viktigste verdensspråk i løpet av 2000-tallet.

Et problem med ethvert verdensspråk som får stor framgang, er at det blir et maktmiddel som gir store land som bruker språket økonomiske og politiske fordeler.

Derfor har framveksten av store verdensspråk alltid ført til motreaksjoner, som vi ser bl.a. mot engelsk i dag.

Kunstige verdensspråk[rediger | rediger kilde]

I den andre betydningen av ordet verdensspråk – planspråk skapt for å forhåpentlig brukes av store menneskemasser over hele verden en gang – har ingen forslag vært i nærheten av å lykkes.

Esperanto[rediger | rediger kilde]

Det eneste planspråket som har oppnådd langvarig oppslutning og faktisk også en verdensomspennende utbredelse, bl.a. med brukere i de fleste stater som er i FN i 2005, er esperanto. Esperanto har tilmed oppnådd enkelte internasjonale rettigheter, det ble i sin tid godkjent som klart språk for telegrafi, og noen ganger har stater foreslått det brukt i internasjonale organisasjoner, riktignok aldri med hell.

Oppslutningen om Esperanto er bare en liten del av selv mindre internasjonalt brukte språk som persisk eller malayisk i dag. Ifølge nøkterne anslag kan noen millioner ha lært en del Esperanto, men sannsynlig antall som virkelig bruker det i dag er noen hundre tusen.

Esperantobrukerne kan likevel peke på at de har en relativt stor og virkelig internasjonal litteratur med flere titusen verdifulle oversatte verker. Og den internasjonale esperantobevegelsen gjør at det går an å reise ved hjelp av Esperanto, få hjelp og bli kjent med andre i land der man ikke kan språket, mange steder bo gratis osv.

Dessuten har de bevist at det går an å skape språk som er mye lettere å lære og bruke enn de store naturlige verdensspråkene. Det er dokumentert at en kineser som lærer Esperanto bruker en brøkdel av tiden som hun vil bruke hvis hun skal lære engelsk, det samme gjelder hvis hun er amerikaner og har valget mellom Esperanto og kinesisk. I tillegg er språket nøytralt og stiller alle likt, i motsetning til utlendinger og morsmålsbrukere som skal snakke sammen på et av de store naturlige verdensspråkene.

Esperantistene vil altså hevde at de har bevist at språket fungerer og ideen er god. Det er bare oppslutningen som ikke er stor nok.

Volapük[rediger | rediger kilde]

Bortimot tilsvarende oppslutning som Esperanto har bare et annet planspråk fått; Volapük i en kort periode på slutten av 1880-tallet. Da ble også Volapük diskutert på alvor som et mulig framtidig internasjonalt språk.

Som et kuriosum kan nevnes at Volapük skal ha vært anerkjent som havnespråk i en stor havn i Kina i en periode.

Verdensspråkbevegelsen[rediger | rediger kilde]

Når Esperanto og Volapük likevel blir kalt verdensspråk er det ut fra deres hensikt. Volapük betyr verdensspråk, Esperanto ble publisert i 1887 med navnet Internacia Lingvo (internasjonalt språk), det samme navnet har Interlingua (publisert av IALA i 1952), som nok aldri har vært over 10 000 brukere. Og Universalglot, et riktig godt språkforslag fra 1800-tallet, som trolig aldri har blitt snakka i det hele tatt.

Alle disse språkene er skapt av tilhengere av Verdensspråkbevegelsen. Den har eksistert i hvert fall som en ide blant intellektuelle siden 1600-tallet og som en massebevegelse hele tiden siden 1880. Den har stilt oppgaven å skape et bedre verdensspråk, lettere å lære, nøytralt for alle.

Derfor kalles alle forslag til slike språk verdensspråk (noen ganger: kunstige verdensspråk) selv om de fleste av dem ikke har oppnådd å få så mye som en virkelig bruker.

Se også[rediger | rediger kilde]