Blue Öyster Cult

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Blue Öyster Cult
Blue Öyster Cult
Blue Öyster Cult i 2006
Opphav USA Long Island, New York, USA
Periode 1967
Sjanger Hard rock
Psykedelisk rock
Plateselskap Columbia
CMC International
Nettsted blueoystercult.com
Medlemmer
Eric Bloom
Buck Dharma
Kasim Sulton
Richie Castellano
Jules Radino
Tidligere medlemmer
Les Braunstein
Andrew Winters
Joe Bouchard
Albert Bouchard
Rick Downey
Thommy Price
Jimmy Wilcox
Tommy Zvonchek
Ron Riddle
Jon Rogers
Chuck Burgi
John Miceli
Greg Smith
John O'Reilly
Danny Miranda
Bobby Rondinelli
Al Pitrelli
Allen Lanier
Rudy Sarzo

Blue Öyster Cult er et hard rock-band fra Long Island, New York, USA som oppnådde stor suksess i hjemlandet 1976 med albumet Agents of Fortune og låten «(Don't Fear) The Reaper». De nådde imidlertid ikke de kommersielle høydene som enkelte av sine samtidige, men høstet stor anerkjennelse blant kritikere. Bandet har gitt ut 13 studioalbum og fire offisielle konsertalbum. De fremste inspirasjonskildene til bandet er grupper som Black Sabbath, The Yardbirds, The Doors, Steppenwolf og til en viss grad The Byrds.

Musikere og låtskrivere[rediger | rediger kilde]

Blue Öyster Cult har i alle sine inkarnasjoner vært en kvintett. Musikken ble stort sett skrevet av bandets egne musikere, med Donald «Buck Dharma» Roeser og Albert Bouchard som de mest produktive, i hvert fall i glansperioden. Deres mentor Sandy Pearlman har bidratt med mange tekster, i tillegg til blant andre kjente science fiction-forfattere som Michael Moorcock og Eric Van Lustbader, samt den kjente rock/punk-poeten Patti Smith. Eric Bloom regnes som førstevokalist, men flere av de andre bidrar som vokalister, ofte på sine egne låter.

Den klassiske besetningen (som var aktiv fra 1970 til 1981) besto av:

Historie[rediger | rediger kilde]

Forhistorie og de første platene[rediger | rediger kilde]

Blue Öyster Cult ble dannet i 1967 under navnet Soft White Underbelly. To år senere skiftet de navn til Stalk-Forrest Group og spilte inn en plate for plateselskapet Elektra, som imidlertid ikke ble utgitt. Nok en innspilling ble gjort 1970 under navnet Oaxaca, men heller ikke den ble utgitt. Stilen på disse innspillingene var psykedelisk rock. Begge innspillingene ble utgitt av Rhino Handmade Records i 2001.

Lykken snudde seg da de 1971 fikk kontrakt med det store plateselskapet Columbia (CBS i verden utenfor USA). Plateselskapet ønsket seg et amerikansk svar på Black Sabbath, og gruppen la om stilen til heavy metal, ispedd en god dose blues, og de psykedeliske røttene var godt hørbare på det selvtitulerte debutalbumet fra 1972. Det var i forkant av denne utgivelsen at bandet fikk sitt nåværende navn.

Bandet gjorde seg fra første stund bemerket med bisarre tekster. Gjennom karrieren har tekstene handlet om bl.a. overnaturlige fenomener, merkelige personer, UFOer, vampyrer, science fiction, astronomi og reiser i rommet, MC-kultur, marerittaktige drømmer og rendyrket galskap. Deres utradisjonelle og vidtrekkende lyriske temaer ga dem tilnavnet «den tenkende manns heavy metal-band». Plate nummer to, Tyranny and Mutation som kom 1973, hadde et liknende lydbilde som debuten, men med mer raffinert hardrock/heavy metal. De fortsatte nedtoningen av psykedelia- og blues-elementene på Secret Treaties (1974) som av mange regnes som gruppens sterkeste album. På coveret til denne plata er en blyanttegning av bandet foran et Messerschmitt-fly fra andre verdenskrig, og plata har en låt («ME 262») som refererer til de siste kamper mellom tyskerne og engelskmennene i 1945, hvor jeg-personen er en tysk bombeflypilot. Bandet ble feilaktig stemplet som nazisympatisører i kjølvannet av dette. [1]

Blue Öyster Cult hadde allerede på denne tiden opparbeidet seg et godt ry som konsert-band, blant annet gjennom turnéer med Alice Cooper, og første konsertplate kom ut i 1975 med tittelen On Your Feet or on Your Knees. Bandets kreativitet i hva som er blitt kalt «black & white»-perioden (referanse til omslagene på de 3 første platene) er illustrert ved at låter som «Stairway to the Stars», «Cities on Flame with Rock and Roll», «The Red and the Black», «Harvester of Eyes», «Astronomy» med flere har vært faste innslag i konsertrepertoaret gjennom hele karrieren.

Det kommersielle gjennombruddet[rediger | rediger kilde]

Agents of Fortune ble utgitt i 1976. Denne platen skulle vise seg å bli bandets kommersielle gjennombrudd, godt hjulpet av låten «(Don't Fear) The Reaper». Den solgte til platina i USA og gjorde det også bra i Europa.

Stilmessig viser platen mye større diversitet enn de tidligere utgivelsene. Fra rolige ballader («The Reaper»), via kommersiell radiorock («This Ain't the Summer of Love») til hardrock («Tattoo Vampire» og «Extra Terrestrial Intelligence»).

På denne tiden gjorde bandet seg bemerket ved sine påkostede lasershow. Etterfølgeren Spectres (1977) med blant annet låten «Godzilla» var i stor grad skåret over samme lest og solgte også godt, om enn ikke like godt som Agents of Fortune.

I 1978 kom konsertplaten Some Enchanted Evening ut, et år hvor bandet hadde nesten 300 spillejobber. Denne platen nådde platina-status i USA i 1988.

Motgang og kommersielt comeback[rediger | rediger kilde]

Mirrors fra 1979, skulle vise bandet fra en enda mer kommersiell side. Platen var den første som ikke ble produsert av teamet Sandy Pearlman og Murray Krugman, men av Tom Werman (også kjent for å ha produsert blant andre Ted Nugent og Cheap Trick). Låtene på platen er for det meste å regne som poprock, kun «Dr. Music», «The Vigil» og «I Am the Storm» har de hardrock-tendensene som man forbinder med Blue Öyster Cult.

Denne nye retningen ble ikke særlig godt mottatt av fansen, og Werman fikk noe av skylden. Bandet bestemte seg for å returnere tilbake til hardrocken i 1980 med Cultösaurus Erectus, og produsent denne gangen var Martin Birch, kjent for jobber for blant andre Deep Purple, Black Sabbath og senere Iron Maiden. Platen gjorde det godt i Storbritannia, men ble nærmest en kommersiell flopp i USA, til tross for gode kritikker.

De valgte imidlertid å fornye samarbeidet med Birch på neste plate, Fire of Unknown Origin (1981). Bandet hadde skrevet de fleste låtene for lydsporet til filmen Heavy Metal, men kun «Veteran of the Psychic Wars», basert på en science fiction-roman av Michael Moorcock, ble til slutt brukt. Blant andre låter fra albumet kan nevnes «Burnin' for You», som nådde Top 40 i USA, og den kontroversielle «Joan Crawford».

Med Fire of Unknown Origin begynte salgstallene igjen å peke oppover, men samarbeidet internt fungerte ikke. Albert Bouchard ble bedt om å pakke sine saker på sensommeren, etter at han hadde kommet for sent til to spillejobber i England. Han ble erstattet av Rick Downey, opprinnelig roadie og lystekniker for bandet. Han spilte på de fleste av låtene på konsertplaten E.T.L. (Extra Terrestrial Live) fra 1982. Samme år ga Buck Dharma ut et soloalbum med tittelen Flat Out.

Nedgangstider og kontroversielle utgivelser[rediger | rediger kilde]

Albert Bouchard var en av de viktigste låtskriverne i bandet, og hans fravær ble tydelig. The Revölution By Night fra 1983 var på mange måter en god plate, men noe av den gamle magien manglet. Platen solgte mye dårligere enn forgjengeren, til tross for at singelen «Shooting Shark» gjorde det brukbart. Bruce Fairbairn var produsent, og ga bandet et radiovennlig «80-talls-lydbilde».

Det var imidlertid to år senere at bandets problemer virkelig kom for en dag. Allen Lanier var ikke fornøyd med låtmaterialet på Club Ninja, og bestemte seg for å forlate bandet. Det samme gjorde Rick Downey. De ble erstattet av henholdsvis Tommy Zvoncheck og Jimmy Wilcox. Etter utgivelsen av platen i starten av 1986 (slutten av 1985 i Europa) forlot også Joe Bouchard den synkende skuta. Bandet ble oppløst på vårparten i 1986.

Noen av problemene med Club Ninja lå i at bandet ikke bare manglet inspirasjon, men også i at de brukte altfor mange eksterne låtskrivere, slik at det ble liten sammenheng i materialet. Sandy Pearlman, som hadde vendt tilbake som produsent på Club Ninja, var også sterkt involvert i bandets neste prosjekt. Han var hjernen bak konseptet til Imaginos (1988). Denne platen var opprinnelig ment å være et soloalbum av Albert Bouchard, og han startet innspillingen av det etter at han hadde fått sparken i Blue Öyster Cult. Plateselskapet var imidlertid ikke fornøyde med vokalen hans, og det endte opp med at platen ble utgitt under navnet Blue Öyster Cult, med mange eksterne bidragsytere, blant andre Kenny Aaronson, Joe Satriani, Jack Rigg, Joey Cerisano og Robbie Krieger fra The Doors.

Imaginos fikk en blandet mottagelse. Noen hyllet den som en av bandets aller beste plater, mens andre mente at den var overprodusert. Den la i alle fall ingen demper på konfliktene mellom Bloom og Dharma på den ene siden, og Albert Bouchard på den andre. I 1987 hadde Blue Öyster Cult blitt gjenforent, men ikke med originalbesetningen, som man skulle tro ut fra coveret på Imaginos. Bloom, Dharma og Lanier hadde fått med seg Jon Rogers (bass, sang) og Ron Riddle (trommer).

Endeløse turnéer og platecomeback[rediger | rediger kilde]

Imaginos skulle vise seg å bli den siste studioplaten fra Blue Öyster Cult på 10 år. I mellomtiden var bandet svært aktivt på turnéfronten, fortsatt med Eric Bloom, Buck Dharma og Allen Lanier som kjernen i bandet.

I 1992 spilte de inn lydsporet til en tredjerangs skrekkfilm (Bad Channels), og i 1994 ga de ut nyinnspillinger av noen av sine mest kjente låter i form av Cult Classic. Besetningen skiftet stadig, men stabilitet kom med innlemmelsen av Danny Miranda på bass og Bobby Rondinelli på trommer.

Bandets comeback-plate, Heaven Forbid, kom ut i 1998, og ble rimelig godt mottatt. Noen kommersiell suksess var den imidlertid ikke, for bandet hadde ikke lenger noe stort plateselskap i ryggen. Det tyske selskapet SPV tok seg av distribusjonen i Europa, mens CMC ga ut platen i USA. I 2001 ble Curse of the Hidden Mirror utgitt, også den med god mottagelse. I 2002 spilte bandet inn en konsertplate, A Long Day's Night, som også ble utgitt på DVD. Miranda og Rondinelli forlot bandet i 2004 og ble erstattet med Richie Castellano og Jules Radino. Allen Lanier gjorde sin siste opptreden med bandet i 2006. Castellano byttet til keyboards og gitar, mens Rudy Sarzo som tidligere spilte i bl.a. Whitesnake ble bassist i 2008. Kasim Sulton erstattet Sarzo i 2012. I anledning 40-årsjubiléet for utgivelsen av debuten ble det i oktober 2012 gitt ut en boks med remastrede versjoner av alle platene som ble utgitt av Columbia, i tillegg til rariteter og radioinnspillinger - i alt 17 CD-er. Bandet spilte også to konserter i sin hjemby New York i anledning denne lanseringen, en av dem var en gjenforening av originalbesetningen. Dette ble Allen Laniers siste opptreden. Han døde 14. august 2013 av KOLS.

Trivia[rediger | rediger kilde]

  • Manager og produsent Sandy Pearlman var også musikkjournalist, og han var en av de første som tok i bruk begrepet heavy metal om musikkstilen.
  • Blue Öyster Cult var det første hardrock-bandet som brukte tødler for å pynte opp navnet. Navnets opprinnelse skriver seg fra et av Imaginos-diktene til Pearlman.
  • Symbolet som går igjen på alle deres plater, er en variasjon av det astronomiske tegnet for planeten Saturn, og også et alkymistisk symbol for metallet bly.
  • Metallica gjorde en versjon av «Astronomy» (opprinnelig på Secret Treaties) på sitt cover-album Garage Inc.

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Blue Öyster Cult (1972, Columbia; 1973, CBS)
  • Tyranny and Mutation (1973, Columbia/CBS)
  • Secret Treaties (1974, Columbia/CBS)
  • On Your Feet or on Your Knees (1975, Columbia/CBS), live
  • Agents of Fortune (1976, Columbia/CBS)
  • Spectres (1977, Columbia/CBS)
  • Some Enchanted Evening (1978, Columbia/CBS), live
  • Mirrors (1979, Columbia/CBS)
  • Cultösaurus Erectus (1980, Columbia/CBS)
  • Fire of Unknown Origin (1981, Columbia/CBS)
  • E.T.L. (Extra Terrestrial Live) (1982, Columbia/CBS), live
  • The Revölution By Night (1983, Columbia/CBS)
  • Club Ninja (1985, CBS; 1986, Columbia)
  • Imaginos (1988, Columbia/CBS)
  • Heaven Forbid (1998, CMC/SPV)
  • Curse of the Hidden Mirror (2001, CMC/SPV)
  • A Long Day's Night (2002, Sanctuary), live

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Callaghan, Alex. «Joe Bouchard Interview», Alex Callaghan, Hot Rails to Hull, 3. februar 2002. Besøkt 3. oktober 2012

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]