Johannes Paul II

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Johannes Paulus II)
Gå til: navigasjon, søk
Johannes Paul II
Ioannes Paulus II
Johannes Paul II
Født 18. mai 1920
Polen Wadowice, Polen
Død 2. april 2005
Vatikanstaten Vatikanstaten
Dåpsnavn Karol Józef Wojtyła
Valgt 16. oktober 1978
Innsatt 22. oktober 1978
Saligkåret 1. mai 2011,
kunngjort 14. januar 2011
Forgjenger Johannes Paul I
Etterfølger Benedikt XVI

Pave Johannes Paul II (født Karol Józef Wojtyła 18. mai 1920 i Wadowice nær Kraków, Polen, død 2. april 2005 i Vatikanstaten) ble valgt til pave 16. oktober 1978. Etter en vanskelig oppvekst begynte han å interessere seg for teologi, og han ble presteviet i 1946. Etter hvert ble han hjelpebiskop, og senere erkebiskop, av Kraków, og 16. oktober 1978 ble han valgt til pave, som den første ikke-italiener på 455 år. Han viste seg som en kompromissløs motstander av den økonomiske liberalismen og kommunismen, og regnes som en av hovedkreftene bak den sistnevntes fall i Øst-Europa. Han engasjerte seg ettertrykkelig i livsvernspørsmål (krig og konflikter, abort, aktiv dødshjelp, dødsstraff, m.m.) og skrev flere tekster og bøker.

I sin tid som pave besøkte han over 100 land, mer enn noen av sine forgjengere, og regnes for å være en av historiens mest bereiste verdensledere. Johannes Paul II behersket flere språk flytende: sitt morsmål polsk og også italiensk, fransk, tysk, engelsk, spansk, kroatisk, portugisisk, russisk og latin. Johannes Paul II er den eneste pave som har besøkt Norge. Den 1. til 3. juni 1989 besøkte han Oslo, Trondheim og Tromsø, før han fram til 10. juni også besøkte Island, Finland, Danmark og Sverige.

I januar 2011 ble det kunngjort at Johannes Paul II saligkåres. Saligkåringsfesten fant sted i Roma med saligkåringsmesse 1. mai 2011.[1] Over en million mennesker var til stede under saligkåringsfesten.[2]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Karol Wojtylas barndomshjem

Han ble født i den lille industribyen Wadowice, omkring fem mil sørvest for Kraków i Polen. Byen, som dengang hadde ca. 9 000 innbyggere, lå i et område som tidligere hadde vært østerriksk. Hans far hadde under første verdenskrig vært løytnant i den keiserlige østerrikske hær. Etter krigen gikk han inn i den gjenopprettede polske hæren, der han jobbet med administrative oppgaver. Han ble tidlig pensjonert, og familien hadde derfor trange økonomiske kår. Moren, Emilia (født Kaczorowska), var syerske, men led av en nyresykdom og døde i barselseng 13. april 1929, 45 år gammel. Piken hun ventet var dødfødt. 5. desember 1932 døde Karols 14 år eldre bror Edmund av skarlagensfeber. Dermed var faren og Karol alene med hverandre.

Wojtyła begynte på den lokale folkeskolen i september 1926. Som ti-åring ble han sendt til et offentlig gymnas. Han markerte seg som en dyktig elev, både i teoretiske fag og i idrett. Spesielt likte han språk og litteratur. Hans lidenskap for drama førte til at han ble spådd en framtid som skuespiller. Fysisk aktivitet var også viktig, særlig fotball, svømming og padling, og senere i livet også fjellklatring og skigåing.

Han gikk til messe hver morgen og gjorde tjeneste som ministrant, i likhet med svært mange andre gutter i byen. I 1938 ble han konfirmert og tok sin avgangseksamen fra gymnaset. Han flyttet sammen med faren til Kraków og begynte å studere ved Det jagellonske universitet, Sentral-Europas nest eldste universitet etter Prahas, grunnlagt i 1364. Wojtyła studerte der polsk språk, litteratur og filosofi. På fritiden deltok han blant annet på dramakurs, og skrev poesi. I 1939 ble han med i studentteatret «Studio 38».

Okkupasjonstiden[rediger | rediger kilde]

Tyske styrker rykket inn i Polen 1. september 1939, og Kraków falt 6. september. Den 17. september rykket også sovjetiske styrker inn i landet, og tok den østlige delen. Polske intellektuelle ble sett som potensielle uromomenter, og professorene ved universitetet ble deportert, de fleste til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, mens studentene ble utkommandert til arbeid. Wojtyła ble først sendt til kalksteinsbruddet til den kjemiske fabrikken Solvay i Zakrzówek utenfor Kraków, og fra våren 1942 arbeidet han i vannrenseavdelingen i Solvays sodafrabrikk i Borek Falecki i Kraków. Mange av hans senere dikt er inspirert av opplevelsene fra denne tiden. Mange av studentene hadde problemer med å klare det tunge arbeidet, og ble dermed sendt til konsentrasjonsleirene Auschwitz og Birkenau. Takket være hans aktive livsførsel før krigsutbruddet var Wojtyła sterk, og klarte seg dermed unna dødsleirene. 18. februar 1941 døde hans far, noe som merket ham dypt.

I august 1941 lot han sin venn Mieczysław Kotłarczyk, en tidligere tysklærer, og han kone flytte inn i sitt hjem etter at de hadde blitt fordrevet fra sitt eget hjem av nazistene. De grunnla den 1. november 1941 Teatr Rapsodyczny (Rapsoditeateret), som de arbeidet med inntil 1944. Formålet var å bevare kulturlivet under okkupasjonen. Han fortsatte studier i hemmelighet, og var også i denne tiden forelsket i ei jente.

Under okkupasjonen møtte han også Jan Tyranowski, en skredder som hadde begynt å samle ungdommer i en bønnegruppe. Wojtyła interesse for religion vokste, og han begynte å studere blant annet karmelitten St Johannes av Korset, en spansk mystiker og dikter fra det 16. århundre. Senere skrev han en doktoravhandling om Johannes. Det var i forbindelse med dette at han først begynte å føle et kall til å bli prest.

Prestestudier[rediger | rediger kilde]

Johannes Paul II i USA i 1993.

Tidlig i 1942 kontaktet Wojtyła erkebiskop Sapieha av Kraków om å begynne prestestudier. I oktober samme år begynte han, sammen med ni andre, på det underjordiske presteseminaret som Sapieha hadde startet. Ved siden av prestestudiene fortsatte han med teatergruppen og tvangsarbeidet. Det finnes en anekdote om det første møtet mellom Wojtyła og erkebiskopen. De traff hverandre noen år tidligere da Wojtyła tok studenteksamen og holdt avskjedstalen. Erkebiskopen ble så imponert at han spurte om ikke Wojtyła ville studere teologi, men fikk til svar at han ville lese filosofi. Sapieha skal ha sukket og sagt: «Synd, denne unge mannen kunne nådd langt.».

29. februar 1944 ble Wojtyła påkjørt av en trikk i gaten der han bodde, og fikk kraniebrudd. Det var en stund fare for livet, men 12. mars kunne han skrives ut fra sykehuset uten varige mén. Et par måneder senere var uhellet ute igjen, og han unngikk såvidt å bli klemt ihjel av en lastebil. Skadene førte til at den ene skulderen ble høyere enn den andre, og at han ble rund i ryggen.

Fra august 1944 sto Wojtyła på Gestapos lister, og måtte gjemme seg sammen med fire andre teologistudenter i erkebiskopens palass. Han mottok der tonsuren 9. september 1944, og 17. desember mottok han de to laveste ordinasjonene (tidligere ble prestestudenter i den katolske kirke og ordinert til akolytt og lektor før de ble diakonviet). I januar 1945 ble Polen tatt av sovjetiske styrker, og universitetet åpnet igjen slik at han åpent kunne studere teologi der. Han avla sin eksamen i august 1946.

Polens framtid var usikker under den sovjetiske okkupasjonen. Wojtyła unngikk såvidt å bli arrestert i 1945 da han sammen med andre studenter sang patriotiske sanger på torvet i Kraków. Stalin hadde lovet frie valg, men valget i 1947 var arrangert slik at kommunistene vant en overveldende seier.

13. oktober 1946 ble Wojtyła ordinert til subdiakon, 20. oktober til diakon og 1. november til prest. Alle ordinasjoner ble foretatt av Sapieha, som samme år hadde blitt kardinal.

Etter ordinasjonen ba han om tillatelse til å tre inn i karmelittordenen, men fikk avslag. Han ble i stedet sendt til Roma for videre studier. Han hadde blitt ordinert før tiden, og man var også usikker på kvaliteten av undergrunnsstudiene under krigen. Han studerte ved dominikanernes universitet Angelicum. Under studiene bodde han i det belgiske kollegiet, og benyttet muligheten til å lære både italiensk og fransk. I 1947 fikk han sin lisensiatgrad, og 14. juni 1948 forsvarte han sin doktoravhandling «Trosproblemer i den hellige Johannes av Korsets verker».

Prestegjerningen[rediger | rediger kilde]

Johannes Paul II i Brasil i 1997.

I samme måned som han fullførte doktorgraden, vendte Wojtyła tilbake til Polen. 24. august 1948 fikk han sin magistergrad i teologi ved Det jagellonske universitet, og 16. desember samme år tok han samme sted doktorgraden i teologi som han hadde forsvart i Roma. Dette var et resultat av studiene som han hadde utført dels under krigen og dels parallelt med andre studier i Roma.

7. august 1949 ble han, etter å ha vært kapellan i en menighet ved Tarnów, studentprest i den store menigheten St Florian i Kraków.

På det tidspunkt hvor han kom tilbake til Polen, var 400 prester i fengsel eller i arbeidsleirer i Sibir. Fire år senere hadde tallet steget til 1 000, eller omkring 10 % av prestene i landet. Samtidig hadde kirken i Polen fått ansvar for nye områder ved Oder og Neisse, tyske områder som Stalin hadde okkupert og gitt til Polen, mens den opprinnelige, tyske befolkningen ble utsatt for etnisk rensning dels gjennom fordrivelser, dels gjennom massakrer og deporteringer. Sapieha prøvde å få pave Pius XII til å utnevne apostoliske administratorer for de okkuperte områdene, men ettersom det ikke eksisterte noen fredsavtale mellom Tyskland og Polen ville han vente. Områdene hadde vært tyske i 600 år eller lenger, og etter folkeretten var de å anse som en okkupert del av Tyskland, og Paven kunne derfor ikke innlemme områdene i den polske kirkelige provins uten noen folkerettslig basis. Dette førte til at forholdet mellom kardinalen og polske myndigheter ble dårligere. Kardinalen døde noen måneder senere, den 23. juli 1951. Hans begravelse ble en nasjonal manifestasjon mot kommunismen og den sovjetiske innflytelsen i landet.

Etterfølgeren, den apostoliske administratoren Eugeniusz Baziak, sendte i september 1951 Wojtyła til Det jagellonske universitet for videre studier. Han studerte filosofi, og fremfor alt den tyske filosofen Max Scheler, som han publiserte en avhandling om i 1960. Dette ga ham nok en doktorgrad.

Fra 1951 til 1958 foreleste han i etikk ved seminaret og universitetet i Kraków. Samtidig ble forholdet til myndighetene stadig verre. 8 biskoper, inkludert Baziak, og mer enn 900 prester var fengslet. Det teologiske fakultet i Kraków ble stengt i 1954, og Wojtyła flyttet til Lublin, der han fikk en stilling ved byens katolske universitet. 1. desember 1956 fikk han stillingen som professor i etikk.

15. august 1956 samlet tusener av mennesker seg i Częstochowa for å feire festen for jomfru Marias opptagelse i himmelen. I 1956 var det også 300-årsjubileet for kong Jan II Kasimirs løfte til jomfruen, som han hadde avlagt etter å ha blitt fordrevet fra tronen av Karl X Gustav av Sveriges styrker. Svenskene trakk seg tilbake senere på året, og kongen kunne vende tilbake. Løftet ble avlagt i 1655, men i 1656, etter å kommet tilbake til tronen, kronet kongen Maria til Polens evige dronning, og dette ble datoen man feiret. Częstochowa var derfor et symbol på polsk uavhengighet, og man mener at opp mot 1,5 millioner mennesker samlet seg der i 1956. Kardinal Wyszyński hadde sittet i husarrest siden 1953, og hans tomme trone, dekorert i nasjonalfargene rødt og hvitt, ble båret i prosesjon.

Seks uker senere endret politikken mot kirken seg. Kardinalen ble sluppet fri, og oppfordret på sin side katolikkene til å vise lojalitet mot republikken. Det ble også oppfordret til å delta i valget i 1957.

Biskop[rediger | rediger kilde]

4. juli 1958 fikk Wojtyła vite at han av pave Pius XII var utnevnt til titulærbiskop av Ombi og hjelpebiskop i Kraków. Han aksepterte utnevnelsen, og ble bispeviet 28. september 1958, bare 38 år gammel. Han ble dermed Polens yngste biskop.

Da den apostoliske administratoren, Baziak, døde i 1962 ble Wojtyła valgt til stedfortreder. 13. januar 1964 ble han utnevnt til erkebiskop av Kraków, og dermed nummer to i det polske kirkelige hierarkiet, av pave Paul VI. Han ble dermed den første erkebiskop av Kraków siden Sapiehas død 13 år tidligere. Han var også den første ikke-adelige som hadde hatt dette embetet. Han ble innsatt i embetet 8. mars 1964.

Egentlig ville han helst bo i sin toroms leilighet, men måtte flytte til bispegården der han hadde levd i skjul under krigen. En anekdote fra denne tiden forteller at han ankom med et par ski på skulderen, og at en forvirret husholderske trodde det var en ny slags bispestav.

Kardinal Wyszyński og 16 andre polske biskoper fikk utreisetillatelse for å delta på Andre Vatikankonsil 196265. Wojtyła ble medlem av forberedelseskommisjonen, og var med på alle fire sesjoner. Han høstet anerkjennelse, og kom inn i kommisjonene for liturgi, presteskapet og den kristne oppdragelse. Han markerte seg som en liberal biskop i forhold til samfunnsfilosofi og menneskerettigheter, og krevde blant annet at kirken måtte innrømme annerledes troende full tanke-, handlings- og talefrihet. Han ble en av hovedpersonene bak konsildokumentet Lumen Gentium, som førte til en nyorientering av den katolske kirke.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

29. mai 1967 ble det offentliggjort at Wojtyła og 26 andre var utnevnt til kardinaler. 28. juni mottok han den røde kardinalshatten i Roma, og fikk som sin titulærkirke San Cesareo in Palatino. Under innsettelsen i katedralen i Kraków den 6. juni samme år skal han ha sagt til prestene at det var siste gang han forårsaket så mye besvær, for høyere kunne han ikke komme.

Pavevalget[rediger | rediger kilde]

Johannes Paul IIs våpen.

28. september 1978 døde pave Johannes Paul I, bare 33 dager etter å ha blitt innsatt som pave. 14. oktober ble 111 kardinaler samlet til konklave i Roma. Det var krisestemning, ikke bare på grunn av Johannes Paul Is brå død, men også på grunn av slikt som krigen i Libanon og ny aktivitet fra de Røde brigader i Italia.

Etter første avstemning ledet de to italienske kardinalene Benelli og Siri, med en tredje italiener, Felicini, rett bak. Wojtyła hadde fått noen få stemmer. Nye valgrunder måtte til, og i ettertid har man undret seg over om italienernes rivalisering utløste valget av en ikke-italiener. Siste gang dette hadde skjedd var ved valget av Hadrian VI i 1522.

Noe som styrket Wojtyłas kandidatur var den sterke helse hans kjærlighet til idrett hadde gitt ham. Etter det korte pontifikatet som nettopp hadde endt, var det viktig å finne en som man kunne regne med ble sittende i noen år.

16. oktober var det to avstemninger, men utfallet er ikke kjent. En av de sterkeste kandidatene ser ut til å ha vært kardinal Franz König, men han erklærte at han ikke ville akseptere å bli valgt, og anbefalte de som stemte på ham, i stedet å støtte Wojtyła. Dermed økte hans andel av stemmene betraktelig. I syvende eller åttende valgomgang (resultatene blir brent, og man hadde mistet tellingen) ble han valgt med en majoritet på 103 av 109 avgitte stemmer. Han var 58 år gammel, og dermed yngste pave siden Pius IX ble valgt i 1846.

Wojtyła hadde selv tenkt å ta navnet Stanislas som pave, etter Polens nasjonalhelgen. Men i Roma hadde det straks etter Johannes Paul Is død kommet opp plakater som ønsket «Johannes Paul II» velkommen, og av hensyn til dette folkelige krav tok han samme navn som forgjengeren. Etter at valget var annonsert, gikk paven ut på balkongen på Peterskirken og hilste folket. For første gang skjedde dette ikke på latin, men på italiensk.

Johannes Paul ble innsatt i embetetet med en enkel seremoni på Petersplassen 22. oktober 1978. Han fikk da også en ny pavelig tittel, «Kirkens universelle hyrde». Som sin forgjenger ønsket han ikke å bli kronet. Han ble også svært populær blant italienerne ved denne anledningen. Mange var skeptiske til en utlending på pavetronen, men da han la innsettelsen til klokken ti på formiddagen i stedet for senere på dagen slik det tradisjonelt hadde vært, vant han deres hjerter – da fikk man anledning til å se innsettelsen om morgenen og følge en viktig fotballkamp på ettermiddagen.

Som pave beholdt han det valgspråk han hadde tatt ved bispeordinasjonen, Totus tuus ('Din i alt', eller 'Helt din'). Dette viser til hans hengivenhet til jomfru Maria, som selv ga seg helt ut da hun aksepterte å bli Guds mor. Hans våpen viser et gult kors på blå bunn, med en 'M' nede i venstre hjørne; dette symboliserer Maria som står under Kristi kors.

Kurien[rediger | rediger kilde]

Til forskjell fra sine forgjengere prioriterte Johannes Paul reisevirksomhet og kontakt med omverdenen fremfor å styre kurien. Hans viktigste bidrag til kuriens oppbygning var en reform i 1988 gjennom konstitusjonen Pastor Bonus. Det sentrale i reformen var en gjennomgang av kongregasjoner, råd og kommisjoner, slik at arbeidsoppgavene ble mer hensiktsmessig fordelt, og slik at linjene ble klarere, så man slapp dobbeltarbeid.

På ni konsistorier kreerte han totalt 231 kardinaler. Av de 117 som var under 80 år gamle da han døde, og dermed hadde stemmerett ved konklavet 2005, var bare tre utnevnt av Paul VI (Johannes Paul I rakk ikke å utnevne noen kardinaler).

Han foretok 483 helligkåringer; til sammenligning ble det fra 1588 til 1978 foretatt totalt 440 helligkåringer. Han foretok også 1 345 saligkåringer, mot 1 776 fra 1588 til 1978. Videre forenklet han prosessen ved å redusere tidsrommet fra kandidatens død til starten på kåringen fra tredve til bare fem år. Veien frem til full helgenverdighet vil, selv for opplagte kandidater som Moder Teresa, fremdeles ta femten år.[3]

Reiser[rediger | rediger kilde]

Land besøkt av pave Johannes Paul II, fargekodet etter antall besøk.

Johannes Paul reiste mer enn noen pave før ham. Han besøkte land i alle verdensdeler, i mange land var han også flere ganger.

Johannes Pauls «apostoliske pilegrimsferd» til Norge, Island, Finland, Danmark og Sverige[4] 1.-10. juni 1989 var det første pavebesøk i land med lutherske folkekirker. I tillegg til å feire messe med sine egne, deltok paven også i økumeniske gudstjenester på steder som inntil reformasjonen på 1500-tallet var sentrale katolske valfartssteder: i Norge i Nidaros domkirke, på Island ved St. Olav kirke på Tingvellir, i Finland i Åbo domkirke, i Danmark i Roskilde domkirke og i Sverige i Uppsala domkirke.

Attentat[rediger | rediger kilde]

13. mai 1981, før den ukentlige onsdagsaudiensen på Petersplassen, kjørte paven rundt i en åpen bil på plassen for å møte folket. Tyrkeren Mehmet Ali Ağca løsnet flere skudd mot ham, og han ble fraktet til Gemelli-klinikken i kritisk tilstand. Hans gode fysikk reddet ham, og allerede 3. juni samme år var han tilbake i Vatikanet. Etter et halvt års tid var han i fullt arbeid, men hans helse ble aldri helt den samme.

Paven selv mente at jomfru Maria hindret kulene i å treffe vitale organer, og han har derfor plassert den ene av kulene som traff ham i kronen til Mariastatuen i Fatima (attentatet skjedde på festdagen for Vår Frue av Fatima), og den andre i kronen til bildet av Den svarte Madonna i Częstochowa.

I 1987 kom attentatmannens mor til Italia for å besøke sønnen i fengsel. Hun ba om å få møte paven for å be om tilgivelse på sin sønns vegne. Johannes Paul tok imot henne, og fortalte henne at han hadde tilgitt sønnen, og fortalt ham det da han besøkte ham i fengslet 27. desember 1983.

Det er en tradisjon i Italia for at man setter noen fanger fri i et jubelår, og i 2000 ble Mehmet Ali Ağca benådet av den italienske presidenten. Paven uttrykte stor tilfredshet med dette. Gleden ble kortvarig for Ağca; han ble sendt til Tyrkia, der han ble fengslet for et mord begått før attentatet mot paven.

En følge av attentatet var en oppjustering av sikkerhetstiltakene. Mercedes leverte en spesialbil, kjent som Papamobile, med et skuddsikkert glassbur hvor paven kunne stå slik at folket kunne se ham. I sine senere år han sluttet han å bruke den noe særlig da han ikke var i stand til å stå over lengre tid.

I mars 2006 kom det, ifølge den italienske avisen Corriere della Sera, gjennom dokumenter i det tidligere DDRs etterretningstjeneste STASIs arkiv frem at det var KGB som hadde beordret attentatet, og at bulgarsk etterretningstjeneste hadde fått ansvaret for å utføre det. Dette stemmer med Ağcas forklaring, ettersom han hele tiden har hevdet at bulgarsk etterretning hadde leiet ham inn for å utføre attentatet. At andre enn Ağca stod bak, stemmer også med det Johannes Paul selv har skrevet, da han har ment at dette ikke var én persons verk men at større krefter var ansvarlige. Hva paven mente med det, har vært litt uklokt tolket: At det skulle være en større konspirasjon, eller siktet han til djevelen? Johannes Paul oppviste aldri noen større interesse for å finne ut bakgrunnen for attentatet. Bulgaria og Russland tok avstand fra den italienske kommisjonens konklusjoner.

Fred og menneskerettigheter[rediger | rediger kilde]

I juni 1979 besøkte Johannes Paul Polen. Flere ganger var det klart at samlingene – pinseaften var mer en én million samlet i Warszawa for å delta på pavemessen – når som helst kunne bryte ut i massedemonstrasjoner mot regimet. Paven la stor vekt på at det måtte bli en verdig pilegrimsreise, og man klarte å beholde kontrollen. Det sto dog klart for myndighetene at det var paven som kontrollerte massene, og ikke politiet.

I desember 1981 var situasjonen kritisk i Polen på grunn av fagforeningen Solidaritets voldsomme oppslutning, og general Wojciech Jaruzelski erklærte snart unntakstilstand. Mange ventet en sovjetisk invasjon, slik det hadde skjedd i flere østeuropeiske land tidligere. Paven spilte en rolle i forhandlingene, og trusselen om at han kunne komme til å lede motstandskampen førte antagelig til at myndighetene trakk seg noe tilbake. I 1983 kunne paven reise tilbake til hjemlandet for annen gang, på et tidspunkt da Solidaritet syntes å være spilt ut over sidelinjen. Paven fikk ikke inkludere Gdańsk, Solidaritets høyborg, på reiseruten. Men på rundsreisens siste dag insisterte han å møte Lech Wałęsa. Dette møtet antas å ha spilt en stor rolle for at fagforeningen igjen tiltok i styrke.

Johannes Paul har møtt flere ledende kommunister, som Fidel Castro og Mikhail Gorbatsjov, og mange historikere mener han er den enkeltperson som har spilt den viktigste rolle for den østeuropeiske kommunismes fall i 1989.

I januar 1991 skrev paven til George Bush og Saddam Hussein i et siste forsøk på å avverge Gulfkrigen. Han gjentok etter krigsutbruddet et uttrykk pave Benedikt XV hadde brukt om første verdenskrig, da han kalte krigen et inutile strage – et nytteløst blodbad. Han gjentok sin innsats før krigen mot Irak i 2003. Kardinal Roger Etchegaray ble sendt som spesialrådgiver til Bagdad; det ble i de dagene det skjedde hevdet i media at USA utsatte angrepet av frykt for å drepe kardinalen.

Johannes Paul sendte også rådgivere til Jugoslavia under krigen der, blant annet med henblikk på forsoning med de ortodokse kristne.

Den hellige stol har siden middelalderen hatt et eget diplomatisk korps, og Johannes Paul har utvidet dette. I 1984 ble det opprettet fulle diplomatiske forbindelser med USA, og i 1989 ble forbindelsen med Polen gjenopprettet. I 1990 utvekslet Sovjetunionen og Den hellige stol utsendninger. Forbindelser med Jordan og Sør-Afrika ble opprettet i 1994; samme år begynte man også samtaler om gjensidig anerkjennelse med Israel. Den 4. juni 2004 ble han av president George W. Bush tildelt Presidentens frihetsmedalje

Helse[rediger | rediger kilde]

Johannes Paul II etter å ha mottatt Presidentens frihetsmedalje fra USAs president George W. Bush.

Etter attentatet i 1981 ble pavens helse aldri helt som før. 12. juli 1992 ble det annonsert at han skulle ta prøver på Gemelli-klinikken, og 15. juli samme år ble en godartet svulst fjernet fra tarmen. 11. november 1993 falt han under en audiens i Vatikanet, og slo høyre skulder ut av ledd. Denne skulderen hadde vært skadet tidligere, under arbeidsulykken der han ble klemt av en lastebil. Så, den 28. april 1994 falt han på badegulvet og brakk lårhalsen. Han fikk satt inn kunstig hofteledd, og kom ut fra sykehuset 27. mai 1994.

Neste helseproblem kom 6. oktober 1996, da han ble lagt inn for å fjerne blindtarmen. Undersøkelsene viste en uventet transmural blindtarmsbetennelse, det vil si en betennelse som har gått gjennom tarmveggen. Man så også spor fra tidligere, ubehandlede betennelser.

Siden begynnelsen/midten av 1990-tallet led paven av en sykdom som ifølge massemediene var Parkinsons sykdom. I september 1996 ble det bekreftet fra Vatikanet at han led av et «ekstrapyramidalt syndrom», en betegnelse som kan omfatte Parkinsons sykdom. Ordet Parkinsons ble ikke benyttet, men i mai 2003 uttalte kardinal Giovanni Battista Re at det faktisk var Parkinsons sykdom han led av. På grunn av dette tok han mye muskelavslappende medisiner for å dempe skjelvinger, og dette førte til utydelig tale på grunn av nedsløvingen av kjevemuskulaturen, samt at han fikk vanskelig for å stå og gå, og ble sittende i en sammensunket stilling. Imidlertid tilhører kardinal Re kanskje ikke de kretser i Vatikanet med størst medisinsk innsikt, og det er mulig at det hadde vært heldigere om han hadde benyttet for eksempel uttrykket «parkinsonliknende» eller «parkinsonisme» om sykdommen. En sykdom som er nært beslektet med Parkinsons kalles striatonigral degenerasjon, og kunne passe noe bedre til de symptomer som kunne iakttas utenfra. Men heller ikke denne diagnosen er opplagt; sykdommen rammer gjerne i yngre alder og gir en raskere forverring enn den paven synes å ha hatt.

Mange uttrykte et ønske om at han skulle abdisere. Det finnes tidligere eksempler på paver som har abdisert, men ikke av helseårsaker. Johannes Paul selv gjorde det klart at han skulle bli sittende inntil han døde. Han hadde gjentatte ganger også uttrykt at han så på dette som en viktig fase i livet, både for seg selv og som et eksempel på at også alvorlig syke har en verdi for samfunnet.

Da han i februar 2005 ble lagt inn på sykehus på grunn av pustebesvær i forbindelse med influensa, skapte det stor bekymring i noen land. Vatikanet fikk da en repetisjon av hvor lite som skal til før rykter om en dødssyk pave settes i sving. Innleggelsen i 2005 var den første siden høsten 1996, og om morgenen etter innleggelsen spiste paven en vanlig frokost. Hans personlige livlege dukket ikke opp på sykehuset før henimot ti-tiden, et halvt døgn etter innleggelsen. Paven fikk operert inn en slange i luftrøret for å åpne luftveiene og fikk problemer med å snakke. Kardinal Joseph Ratzinger beroliget imidlertid pressen med at paven hadde snakket med ham på både tysk og italiensk i begynnelsen av mars.

Den 31. mars 2005 ble paven akutt verre, og hans privatsekretær erkebiskop Stanislaw Dziwisz meddelte ham sykesalvingens sakrament.

Pave Johannes Paul II døde 2. april 2005 klokken 21.37 norsk tid. Dødsårsaken er oppgitt å være hjerte- og nyresvikt.

Privat forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Hans første diktsamling ble utgitt i mars 1946 under navnet Pieśń o Bogu ukrytym (Sangen om den skjulte Gud). I 1950 ga han ut Pieśń o blasku wody (En sang om glitrende vann) under pseudonymet Andrzej Jawien. Deretter fulgte Przed sklepem jubilera (Foran gullsmedens vindu) i 1960, igjen under pseudonymet Andrzej Jawien. Andre pseudonymer han brukte var Piotr Jasien og Stanisław Andrzej Gruda.

En serie fasteprekener han holdt for medlemmene av den romerske kurie i 1976 er utgitt under tittelen Segno di Contraddizione (Tegn på motsigelse).

I 1994 ga han ut Over håpets terskel, som ble en bestselger i mange land. Han ble på grunn av boken kåret til 'årets navn' i 1994 av Time Magazine. I 1996 utga han boken Gave og mysterium i anledning 50-årsjubileet for prestevielsen. Hans siste bok er diktsamlingen Romersk triptykon, som er en betraktning over døden og livets vesen.

I forbindelse med besøket i Norge i 1989 gav Ansgar forlag ut boka Paven, (ISBN 82-503-0856-5) skrevet av Lars Rooth og Per Lønning, med tekster av Johannes Paul II oversatt av Anne-Brit Bjørk.

Begravelse[rediger | rediger kilde]

Fra begravelsen.

Utdypende artikkel: Johannes Paul IIs begravelse

Johannes Paul IIs død utløste det som ser ut til å være den største pilegrimsferd i kristendommens historie. Det er beregnet at opp mot fem millioner mennesker ankom Roma i tiden mellom dødsfallet og begravelsen.

Selve begravelsen fant sted 8. april, med rekviemmessePetersplassen og deretter en lukket seremoni i krypten i Peterskirken. Omkring 300 000 mennesker var til stede på messen, deriblant omkring 200 statsleder og politikere samt en rekke ledere for andre kirkesamfunn. Norge var representert ved dronning Sonja og statsminister Kjell Magne Bondevik, mens Den norske kirke var representert av biskopenes preses, Finn Wagle.

Liturgien var skrevet av Johannes Paul II selv, ettersom han reviderte ritualet for pavelig begravelse i 1996.

Etter begravelsen begynte en ni dagers sørgeperiode, etterfulgt av starten på konklavet som velger en ny pave.

Under seremonien ble det, for første gang i en pavelig begravelse, lest bønner av protestantiske kirkeledere, samt jødiske og muslimske ledere. Dette var også den først gang en sittende erkebiskop av Canterbury deltok i en pavelig begravelse siden reformasjonen.

Helligkåring[rediger | rediger kilde]

Under begravelsen var det spontane krav om at Johannes Paul II skulle helligkåres straks. Etter pavens død er han av flere fremtredende kardinaler blitt omtalt som Johannes Paul den store, også av pave Benedikt XVI som den store Johannes Paul. Dette er et tilnavn som vanligvis bare gis helgener. Saligkåringssaken ble formelt satt igang 28. juni 2005. Dette er et avvik fra den generelle regelen om at det skal gå fem år fra en persons død før en sak formelt settes igang. Forrige gang regelen fra fraveket var etter Moder Teresa av Calcuttas død. Arbeidet ledet av promotor iustitiae for Roma, Giuseppe D'Alonzo. 14. januar 2011 ble hans saligkåring annonsert.[5] Den fant sted 1. mai 2011.[6] med over en million mennesker til stede.[2]

29. april 2011 ble Johannes Paul IIs kiste i forbindelse med saligkåringen hentet opp fra gravstedet i Peterskirkens krypt, til en midlertitig plass foran høyalteret. 3. mai 2011 ble Johannes Paul IIs kiste så plassert i alteret i Peterskirkens St. Sebastian-kapell[7] - ved siden av Pieta-kapellet.

23. april 2013 ble det meldt at det var godkjent et nytt mirakel etter en «uforklarlig» medisinsk helbredelse.[8] Det angivelige mirakelet ble sendt til vurdering hos teologer og Kongregasjonen for helligkåringer,[8] og en gruppe teologer tilknyttet kongregasjonen uttalte 18. juni 2013 at mirakelet var godkjent.[9] Saken skal deretter fremlegges for selve kongregasjonen for formell godkjennelse, før saken legges fram for pave Frans. Det ble da antatt at han kunne bli helligkåret 20. oktober 2013,[9][10] men pave Frans erklærte 30. september 2013 at han ville bli helligkåret i en felles seremoni med Johannes XXIII 27. april 2014.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Alt klart for saligkåringsfesten, Den katolske kirke i Norge, 29.04.2011.
  2. ^ a b «Enorm interesse for saligkåring av pave» Aftenposten 1. mai 2011, besøkt 1. mai 2011
  3. ^ Aschehougs reiseguider: Roma (s. 15), Oslo 2005
  4. ^ «apostoliske pilegrimsferd» til Norge, Island, Finland, Danmark og Sverige
  5. ^ «Vatican announces beatification of John Paul II» ucatholic.com 14. januar 2011
  6. ^ Q&A: John Paul II's beatification, BBC News, 29. april 2011. Besøkt 30. april 2011.
  7. ^ Webkamera i St. Sebastian-kapellet med graven, på Vatikanstatens nettsider
  8. ^ a b Nytt mirakel godkjent, helligkåring av Johannes Paul II?, katolsk.no 23. april 2013
  9. ^ a b Teologer godkjenner Johannes Paul IIs andre mirakel, katolsk.no 19. juni 2013
  10. ^ Vatikanet vil kunngjøre mirakel, Aftenposten 20. juni 2013
  11. ^ Pave Johannes Paul gjøres til helgen i 2014, Aftenposten 30. september 2013, besøkt 30. september 2013

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Johannes Paul II – sitater
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Ioannes Paulus II – bilder, video eller lyd


Emblem of the Papacy SE.svg
forgjenger:
Johannes Paul I
Pave
(liste over paver)
etterfølger:
Benedikt XVI