Johannes Paul IIs begravelse
Pave Johannes Paul IIs begravelse fant sted i Peterskirken 8. april 2005, med forutgående seremonier fra hans død 2. april. Begravelsen anses som den største pilegrimsbegivenhet i kristendommens historie, med opp mot fem millioner mennesker som kom til Roma for å delta i tiden mellom dødsfallet 2. april og selve begravelsen. I rekviemmessen på Petersplassen var omkring 300 000 til stede på plassen, mens omkring 700 000 befant seg i gatene rett ved.
Johannes Paul II utformet selv liturgien for begravelsen, ettersom han reviderte ritualet for pavelig begravelse den 22. februar 1996. Ritualet inneholder flere seremonier i forkant, en rekviemmesse på Petersplassen dersom begravelsen finner sted en tid på året hvor dette er mulig, og en lukket seremoni hvor kisten plasseres på sitt endelige sted. Deretter følger en sørgeperiode på ni dager før konklavet som skal velge ny pave samles.
Begravelsen var den første i sitt slag hvor protestantiske kirkeledere samt jødiske og muslimske ledere, fremførte bønner. Det var også den første pavelige begravelse etter reformasjonen hvor den sittende erkebiskopen av Canterbury var til stede. Den ortodokse kirke var også representert ved flere av sine ledere.
Den norske kirke sendte bl.a. sin preses, biskop Finn Wagle av Nidaros, det norske kongehus var representert med dronning Sonja, og regjeringen ved statsminister Kjell Magne Bondevik.
Dødsfallet[rediger | rediger kilde]
Ritualene, som er flere århundrer gamle, startet allerede umiddelbart etter dødsfallet klokken 21.37 den 2. april 2005. De første ritualene ble utført av den pavelige camerlengo, kardinal Eduardo Martínez Somalo.
Da paven var erklært død fjernet camerlengoen ringen, kalt Fiskerringen, fra hans finger. Ringen ble så knust med en seremoniell sølvhammer i flere kardinalers nærvær. Dette gjøres fordi ringen inneholder pavens segl, slik at den ellers kan misbrukes til å forfalske dokumenter.
En skikk som skal ha vært i bruk tidligere, hvor camerlengoen slår den avdøde paven i hodet med en seremoniell hammer for å forsikre seg om at han virkelig er død, er nå erstattet av mer moderne metoder. Dødsattesten forteller at man hadde konstatert hjertestillstand med elektroniske måleapparater over en periode av tyve minutter før paven formelt ble erklært død; det er dermed ikke behov for en slik skikk som i moderne tid oppfattes som usmakelig. Det som fortsatt blir gjort er at camerlengoen hvisker pavens dåpsnavn, i dette tilfellet Karol, i øret hans tre ganger.
Deretter forseglet camerlengoen pavens privatkammer og kontor, en skikk som går tilbake til at man i middelalderen hadde et problem med at kardinaler plyndret gemakkene.
Camerlengoen publiserte deretter pavens dødsattest, undertegnet av Vatikanstatens direktør for helse og sanitet, dr. Renato Buzzonetti. Han ba så dekanus for kardinalskollegiet, Joseph Ratzinger, om å kalle kardinalene til Roma for å velge en ny pave.
Johannes Paul II ble ikke balsamert, og hans organer ble heller ikke fjernet slik som det var vanlig frem til Pius Xs tid som pave. Et ønske fra mange polakker om at hans hjerte skulle begraves i Polen har ikke blitt fulgt; paven indikerte heller ikke selv noe slikt ønske i sitt testamente.
Klær[rediger | rediger kilde]
Johannes Paul IIs legeme ble kledt i en prestedrakt, og over denne en enkel alba, en hvit, fotsid kjortel. En stola ble så lagt over nakken, og deretter en rød messehagel. Som liturgisk farge symboliserer rødt Kristi lidelse og martyrenes blod. Det er en farge som tradisjonelt er assosiert med paveembetet; før den hvite pavedrakten ble innført bar pavene rød drakt slik kardinalene nå gjør. Over dette ble det lagt et pallium, som er et tegn på erkebispeverdighet. På hodet ble det satt en hvit kalott og hvit mitra. Hyrdestaven lå i armkroken, mens hendene var foldet om en rosenkrans.
Mens tidligere paver har blitt gravlagt i røde tøfler dekorert med broderier, ba Johannes Paul II om i stedet å bli gravlagt i sine favorittsko, et par brune lærsko laget i Polen som han hadde brukt på mange av sine reiser.
Første messe for den avdøde[rediger | rediger kilde]
Den første messen som ble feiret i Vatikanet for Johannes Paul II, i hvert fall den første offentlige messen, etter hans død var søndagsmessen 3. april 2005. Dagen var 2. søndag i påsketiden, som i 2005 sammenfalt med festen for Den guddommelige miskunn. Dette er en fest som Johannes Paul II selv hadde lagt til i den liturgiske kalenderen.
Messen ble feiret av kardinal Angelo Sodano. I den skriftlige versjonen av prekenen refererte han til paven som «Johannes Paul den store», noe som vakte oppsikt. Dette er et tilnavn som er gitt til noen ytterst få paver. Sodano sa ikke dette da han fremførte prekenen, men det regnes allikevel som en offisiell uttalelse ettersom det ble publisert.
Fremvisning på paradeseng[rediger | rediger kilde]
Pavens legeme, kledd slik det er nevnt ovenfor, ble først flyttet til Sala Clementina i tredje etasje i det Apostoliske palass den 3. april, og lagt på en olivengrønn båre. Det ble så åpnet for at kardinaler, embetsmenn i Vatikanet og italienske embetsmenn fikk se hans legeme. Sveitsergarden holdt æresvakt ved båren. Ved båren sto et krusifiks i tre og et påskelys.
Den 4. april ble legemet flyttet over på en rød båre. De pavelige tjenerne ble velsignet og gitt i oppdrag å bære båren med pavens legeme; de samme personer bar kisten i begravelsen. Kardinal Martínez Somalo stenket legemet med vievann og incenserte det.
Deretter begynte overflyttingen av båren fra Sala Clementina til Peterskirken. Tradisjonelt flyttes legemet på dette tidspunkt enten dit, eller til Laterankirken, hvor flere paver er gravlagt. Båren ble fulgt av munker, prester, biskoper og kardinaler. Kardinalene Ratzinger og Somalo gikk på grunn av sin rang som henholdsvis dekan og camerlengo sist.
Under prosesjonen ble det sunget hymner, hvor de fremmøtte svarte med «Kyrie Eleison» («Herre, miskunn deg over oss») mellom hvert vers. Deretter ble Allehelgenslitaniet, for anledningen utvidet med navnene på de hellige paver. Mens det normale svaret forsamlingen etter hvert helgennavn er «Ora pro nobis» («Be for oss»), brøt man med sedvane og svarte «Ora pro eo» («Be for ham»).
Ved toppen av trappen opp til Peterskirken snudde bårebærerne og vippet hodeenden opp, slik at de fremmøtte fikk se paven, mens Johannes Paul II, som Martínez Somalo uttrykte det, fikk et symbolsk siste blikk på de mange trofaste tilhengere som hadde møtt opp.
Båren ble plassert foran trinnene opp til høyalteret i kirken. Påskelyset ble tent, og legemet ble igjen incensert. Det ble lest bønner, og en evangelietekst. Deretter defilerte kardinalene forbi båren, før kirken ble stengt. Kort tid etter ble den åpnet igjen, slik at andre kunne defilere forbi paradesengen.
Det ble i perioden frem til begravelsen meldt om køer på mer enn 1,5 km. Til slutt ble det klart at mange av de fremmøtte ikke ville få mulighet til å komme inn i kirken i tide, ettersom man måtte stenge den i god tid før begravelsen. Kirken skulle egentlig vært stengt tre timer hvert natt for renhold, men dette ble kuttet ned til litt i overkant av en time. Da man måtte sette opp sperringer fordi det ikke var mulig for flere å komme inn utløste det raseri fra en del pilegrimer som hadde reist langt og stått mange timer i kø for å se paven på paradeseng. En stund så det ut til at det ville oppstå fullstendig kaos, men italiensk politi klarte å få kontroll over situasjonen.
Rekviemmessen[rediger | rediger kilde]
Rekviemmessen ble ledet av kardinal Ratzinger, ettersom han på den tid var dekan for kardinalskollegiet. De andre kardinalene samt patriarkene av østlige riter koncelebrerte.
Messen var den første pavelige begravelse som ble sendt direkte på fjernsyn. Man regner med at opp mot to milliarder mennesker så hele eller deler av messen; Den katolske kirke har omkring 1,1 milliarder medlemmer, så en meget stor andel av de som fulgte sendingene var ikke-katolikker. Den ble til og med sendt i sin helhet på den islamske ekstremistgruppen Hizbollahs fjernsynskanal i Libanon, hvor en katolsk prest var invitert for å kommentere messen.
Omkring 300 000 mennesker var samlet på Petersplassen, mens opp mot 700 000 sto i gatene omkring. I tillegg kom opptil fire millioner pilegrimer og store deler av Romas befolkning som var samlet andre steder i byen. Det var satt opp storskjermer en rekke steder, blant annet i Laterankirken og på Circus Maximus.
Kistelegging[rediger | rediger kilde]
Seremonien startet med at kardinalene og de østlige katolske patriarkene gikk inn i Peterskirken og holdt en privat seremoni hvor paven ble lagt i en enkel kiste av sypresstre, med pavens våpen på lokket. Mitraen ble tatt av hodet hans og lagt på brystet hans, og rosenkransen og hyrdestaven ble fjernet. Kardinal Martínez Somalo la et hvitt silketørkle over pavens ansikt. Mens dette foregikk ble de spesielt inviterte gjestene ført til sine seter. Deretter ble dørene til kirken åpnet.
Prosesjon[rediger | rediger kilde]
Så startet selve messen med at hymnen «Requiem Aeternam» («Herre, gi ham den evige hvile») ble sunget mens prosesjonen kom ut fra kirken. Hymnen ble fulgt av salme 64 (i noen bibelutgaver 65). Kisten, båret av de pavelige tjenerne, ble plassert foran alteret som var satt opp utenfor kirken. En åpen evangeliebok ble lagt på kisten, en tradisjon som ble innført ved Paul VIs begravelse i 1978. Mens kisten ble satt ned kysset Ratzinger og koncelebrantene alteret, som så ble incensert. Deretter fulgte messens innledende riter. Messen ble feiret på latin, med preken på italiensk og lesninger på forskjellige språk.
Ordets liturgi[rediger | rediger kilde]
Lesningene og gradualsalmen under messen var:
- Apostlenes gjerninger 10, 34–43, lest på spansk av chileneren Alejandra Correa
- Salme 22 (i noen bibelutgaver 23), «Herren er min hyrde», sunget på latin av det sixtinske kor
- Brevet til Filipperne 3, 20 til 4, 1, lest på engelsk av John McDonald
- Evangeliet etter Johannes, 6, 40 og 21, 15–19 sunget på latin av den amerikanske diakonen Paul Moss
Preken[rediger | rediger kilde]
Prekenen ble holdt på italiensk av kardinal Ratzinger. Han åpnet med en hilsen til alle som var samlet på Petersplassen og andre steder i Roma, for så å hilse statsoverhoder og andre offisielle representanter, kirkeledere og ledere fra andre religioner, de katolske erkebiskoper og biskoper, prester, ordensfolk og legfolk, og spesielt den katolske ungdommen, og alle de som fulgte messen på fjernsyn eller radio.
Han fortalte deretter om pavens ungdomsår og hans prestekall som han ble klar over mens han levde under nazistenes terrorstyre. Deretter fortalte han om pavens virke som prest, biskop og tilslutt erkebiskop og kardinal under kommunistisk undertrykkelse. Han gikk så videre til pavevalget i 1978, og tok for seg noen av hovedpunktene i pavens teologiske betraktninger. Han nevnte spesielt Johannes Paul IIs sterke tilknytning til jomfru Maria, som ble en mor i stedet for hans jordiske mor, som han mistet tidlig i livet.
Til slutt i prekenen tok Ratzinger opp sykdommen som hadde preget paven i de siste årene av hans liv, ved at han nevnte påskedagen en uke før pavens død, da han siste gang ga sin velsignelse til byen og verden («urbi et orbi») fra vinduet i det Apostoliske palass.
Ratzinger var åpenbart beveget under prekenen, spesielt da han nevnte at Johannes Paul II mistet taleevnen i de siste dagene han levde. Omkring ti ganger i løpet av prekenen ble han avbrutt av spontan applaus.
Trosbekjennelse og forbønner[rediger | rediger kilde]
Den nikenske trosbekjennelse ble lest på latin. Deretter fulgte forbønner på italiensk, fransk, swahili, tagalog, polsk, tysk og portugisisk.
Nattverdsliturgien[rediger | rediger kilde]
Kardinal Ratzinger ledet nattverdsliturgien. Etter konsekrasjonen, hvor brød og vin ifølge katolsk nattverdsteologi forvandles til Kristi legeme og blod, ble Fader Vår og Agnus Dei sunget på latin.
Nattverdsbrødet ble så delt ut til forsamlingen. Kun katolikker, fra den romersk-katolske kirke og de orientalske katolske kirker, kan motta nattverd under en katolsk messe. Et stort antall prester var på forhånd spredd på plassen, med nattverdsbrød som var forvandlet tidligere, slik at flest mulig i forsamlingen kunne motta nattverden. Under utdelingen ble salme 129 (130 i noen bibelutgaver) sunget.
Krav om helligkåring[rediger | rediger kilde]
Etter nattverdsliturgien utbrøt spontan applaus, og mange i folkemengden holdt opp bannere hvor det sto «Santo Subito!» («Helgen straks!») og ropte «Santo! Santo! Giovanni Paolo Santo!» («Hellig! Hellig! Johannes Paul [er] hellig!»). Mange ropte også «Magno!», «den store», for å befeste tilnavnet Sodano hadde brukt tidligere i uken.
En saligkåringsprosess er senere blitt igangsatt og 1. mai 2011 ble han saligkåret. Over hele verden ble det holdt salikåringsmesser til den avdøde pavens ære.
Anbefalingen[rediger | rediger kilde]
Den siste delen av rekviemmessen er anbefalingen, hvor den avdødes sjel anbefales for Gud. Etter katolsk teologi er det rett å be for avdøde, da de kan være i skjærsilden, et opphold som kan forkortes ved de levendes forbønn.
Først ledet kardinal Ratzinger den latinske anbefalingen, med incensering og stenking med vievann av kisten. Ritualet ble avsluttet med Allehelgenslitaniet.
Deretter utførte de østlige patriarkene og erkebiskopene det østlige anbefalingsritualet. Kisten ble igjen incensert etter østlig skikk, mens det ble sunget på gresk. Deretter ble det fremsagt bønner på flere språk, blant annet gresk og arabisk.
Avslutning[rediger | rediger kilde]
Mens en avsluttende hymne ble sunget ble kisten båret inn i Peterskirken igjen, av de pavelige tjenerne. Kardinal Ratzingers oppgave var dermed over, og kardinal Martínez Somalo tok over når selve jordfestelsen skulle begynne.
Jordfestelse[rediger | rediger kilde]
Da pave Johannes XXIII ble saligkåret av Johannes Paul II ble hans legeme flyttet opp til en glasskiste i Peterskirken. Johannes Paul II ble derfor lagt i alkoven som dermed hadde blitt ledig. De pavene som ligger nærmest ham er Innocens IX, Paul VI og Johannes Paul I.
Etter tradisjonen ble paven lagt i tre kister innenfor hverandre. Den innerste var som nevnt ovenfor av sypresstre. I denne ble det lagt ned tre poser med mynter; en med mynter i gull, en i sølv og en i kobber. Hver pose inneholdt en mynt fra hvert år av pavens regjeringstid. Dette utgjør et historisk dokument, men symboliserer også pavens lønn for sitt arbeid; det utbetales ikke lønn til paver i deres levetid. Kisten ble forseglet, og det ble bundet tre røde silkebånd rundt den.
Den indre kisten ble satt ned i en kiste av sink. Tradisjonelt har man brukt bly til denne mellomkisten. Denne kisten ble så loddet igjen. På lokket er det tre bronseplaketter: I hodeenden en med et enkelt kors, på midten en med pavens navn og fødsels- og dødsdato, og i fotenden en med pavens våpenskjold.
Denne sinkkisten ble så satt ned i en kiste av valnøttre, som hadde tre identiske plaketter. Denne kisten ble så lukket med spiker av rent gull.
Kisten ble så båret gjennom «Dødsdøren» på venstre side av alteret, og det ble slått ett slag med en klokke. Kisten ble båret videre ned i krypten. Etter pavens eget ønske ble han ikke lagt i en sarkofag, slik hans forgjengere ble. I stedet ble kisten senket ned i gulvet, og dekket med en enkelt steinplate med hans navn og fødsels- og dødsdatoer.
Ritualet endte med at Martínez Somalo fremsa den tradisjonelle bønnen for avdøde: «Herre, gi ham den evige hvile, og la evighetens lys skinne på ham». Deretter sang de tilstedeværende Salve Regina.