Takstol

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Skjematisk perspektiv av takkonstruksjon av tysk type, «Kehlbalkendach mit liegendem Stuhl». Den egentlige takstol, her liggende, er vist med blå farge. Den understøtter tettstilte sperrebind med hanebjelker. Konstruksjonen finnes på flere 1600-talls byhus i Christiania og noen kirkerØstlandet.

Takstol er en understøttelse for sperrene i en takkonstruksjon. Egentlige takstoler forekommer både enkeltvis og dobbelt, alltid i husets lengderetning. De kan også etter tysk forbilde være skråstilt parallelt med takflaten, «liegender Stuhl» (liggende stol). Takstoler er fagverk av grovt dimensjonert skurtømmer, sammensatt av bjelker, stolper og skråstivere.[1]

Sperrebind[rediger | rediger kilde]

Betegnelsen 'takstol' har også, særlig i nyere tid, vært brukt om et selvbærende sperrebind eller takbind, som i sin enkleste form består av to sperrer bundet sammen av en horisontal bjelke (bindbjelke, ankerbjelke). Et sperrebind har som hovedfunksjon å overføre kreftene fra takflaten til ytterveggene. De kan opptre tettstilt (på Østlandet kalt «fotingsrøst»), en byggemåte som trolig er innlånt fra tyske hus av murverk eller bindingsverk, som først ble vanlige i byer hvor innflytelsen fra Tyskland var sterk, særlig Bergen og Christiania.

I sperrebind av tysk type er sperrene tappet ned i bjelken. For å hindre at tappen sprenger ut trevirket i bjelken utenfor tapphullet, må det være en viss avstand til bjelkeenden. Den ytre, horisontale «sperretåen» krever påforing med en «skalk» i overgangen, slik at taktekkkingen (taktegllekter festet direkte til sperrene) kan få fall hele veien ut til kanten – men noe slakere enn på takflaten ovenfor. Denne løsningen er opphavet til svaitaket, opprinnelig teknisk betinget, men senere videreført som mote til tak konstruert på andre måter.

Sperrebind opptrer også med større avstand som understøttelse (sperrebukk) for et åstak med lange spenn mellom de bærende tverrveggene.

Slike sperrebind kan også være mer sammensatte; ofte ved at det settes inn enda en horisontal hanebjelke høyere oppe som trykkledd for å hindre nedbøyning av lange sperrer. I tillegg kan de ha parallelle eller slakere undersperrer (saksesperrer) og vertikale ledd. De fleste norske stavkirkene hadde karakteristiske takbind med saksesperrer og hanebjelker som bar langsgående åser. Senere kirketak kan ha mer kompliserte takbind. Blant de mest kompliserte er hammerbeam-konstruksjonen fra engelsk middelalder.

Ulike sperrebind[rediger | rediger kilde]

Sperrebindene som er opplistet betegnes som takstoler, selv om de ikke er takstoler etter den opprinnelige definisjonen av begrepet.

  • Saltakstoler
  • Saksetakstoler
  • Valmtakstoler
  • Pulttakstoler
  • Gittertakstoler
  • Lofttakstoler
  • SK-takstoler
  • A-takstoler
  • W-takstoler
  • WW-takstoler

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Volmer, Lutz og Zimmermann, W.Haio 2012: S. 287-290

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Volmer, Lutz og W.Haio Zimmermann (2012): Glossary of Prehistoric and Historic Timber Buildings. Verlag Marie Leidorf GmbH, Rahden. ISBN 978-3-86757-333-7