Utstein kloster

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Utstein kloster. Maleri.

Koordinater: 59°06′11″N 5°35′26″Ø Utstein kloster er et klosterKlosterøy i Rennesøy kommune nord for Stavanger i Rogaland fylke. Klosterøy er den vestlige delen av Mosterøy. Klosteret var tilknyttet augustinerkorherrene, og kirken var viet til St. Laurentius og underlagt biskopen i Stavanger.

Utstein er landets eneste bevarte klosteranlegg fra middelalderen, med både kirken og nedre etasje av øst- og sørfløyen stående og i bruk. Klosteret ligger dominerende, som et lukket kompleks rundt en kvadratisk klostergård i et åpent landskap, og med vid sikt.

På det meste bodde her ikke mer enn 10 – 12 brødre, men med mange flere tjenestefolk som sto for gårdstell, husbygging og matlaging. Klosteret hadde betydelige jordeiendommer og kunne brødfø omtrent 250 mennesker årlig.

Klosteret er hovedsakelig bygd i stein og med portaler og vinduer i kleberstein. Klebersteinen ble hentet trolig lokalt fra ErtensteinRennesøy og fra Åmøy.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelt er opprettingen av Utstein kloster knyttet til Magnus Lagabøte. Han fikk Rygjafylket i len i 1257 og skal i åra som fulgte i stor grad ha holdt til i Stavanger. En har ment at han i denne perioden også startet bygging av en ny kongsgård på Utstein. Etter at faren, Håkon Håkonsson, døde i 1263, ble Magnus konge. Han hadde da ikke lenger bruk for Utstein, og lot Olavsklosteret i Stavanger overta stedet med den påbegynte kongsgården. Imidlertid nevnes ikke dette forhold i Magnus Lagabøtes testamente. Ifølge denne oppfatninga er klosteret på Utstein blitt til omkring midten av 1260-åra som en videreføring av Olavsklosteret.

I en bok om Utstein fra 2005 presenterer historikeren Eldbjørg Haug synspunkt som bryter med den tradisjonelle dateringa av klosteret. Hun argumenterer for at Olavsklosteret i Stavanger trolig var et benediktinerkloster, som i så fall ikke kan ha vært noen forløper til Utstein. I stedet finner Haug det sannsynlig at klosteret på Utstein ble grunnlagt samtidig med Halsnøy kloster i forbindelse med kongekroninga av Magnus Erlingsson i Bergen i 1164. Grunnleggeren av begge klostrene, som fikk store jordegodsdonasjoner ved stiftelsen, mente hun far til Magnus, lendmannen Erling Ormsson Skakke fra Stødle i Etne som var gift med Kristin Sigurdsdatter, datter til Sigurd Jorsalfare. Denne omdateringen av Utstein kloster blir støttet blant annet av en døpefont frå 1100-talet som fremdeles finnes i klosterkirken. Dessuten hadde augustinerkorherreordenen sin blomstringstid omkring midten av 1100-talet, da de andre norske klostrene i denne ordenen ble grunnlagte.

Grunnlaget for å si at Utstein kloster var en videreføring av Olavsklosteret i Stavanger var at to brødre fra konventet på Utstein kloster forrettet i Olavskirken i Stavanger, og at Utstein kloster overtok eller hadde disposisjonsrett over eiendommene til Olavskirken. Augustinerkorherrene levde etter et sett leveregler satt opp av biskop Augustin av Hippo, og som hadde apostlene som ideal.

Klosteret har vært befestet. Det ble brannherjet to ganger på 1500-tallet. Det første angrepet fant sted ca. 1515, da biskop Hoskold av Stavanger angrep klosteret. Etter reformasjonen ble det i 1539 stormet og brent ned av Christoffer Rustung.

Klosteret opphørte ved innføringen av reformasjonen i Norge (1536) da den katolske kirkens eiendommer ble inndratt og lagt til kronen. Siden kom klosteret på flere hender. I 1537 fikk Trond Ivarson klosteret som len. Han var forpliktet til å ta vare på munkene, men hva som siden skjedde med klosterfolket forteller ikke kildene noe om. Antagelig var mange av dem eldre mennesker.

Erik Urne (16011630) fikk innredet klosterets kirke til sognekirke. Her bidro flere av de store kunstnerne man regner inn under stavangerrenessansen, blant andre Lauritz Snekker, som stod for altertavlens utforming, og Gottfried Hendtzschel som malte denne.

Anlegget sto ubebodd i lengre tid og forfalt. Familien Garmann overtok klostergodset i 1706. Da Christopher Garmann flyttet hit i 1750 ble bygningene satt i stand og sterkt forandret. Familien Schanche tok over klosteret 1885. Koret i kirken ble overført til staten i 1899. Omkring 1900 ble kirkens kor og tårn restaurert. Frem til 1930-tallet var klosterbygningene våningshus. Det øvrige anlegget ble satt i stand i mellom 1950-tallet og 1960-tallet.

Klosteret eies i dag i sin helhet av Stiftelsen Utstein Kloster.

Klosteret drives som museum, kurs- og konferansested, selskapslokale og til konserter. Store deler av anlegget er åpent for publikum i museets åpningstider.

Anlegget[rediger | rediger kilde]

Utstein kloster.
Utstein kloster.

Klosterbygningene, som dannet sentrum i det store Utsteingodset, har vært holdt i hevd opp gjennom årene, foretatt ombygninger og gjort andre endringer.

Flere omganger med undersøkelser og restaureringsarbeider 1900-tallet har brakt frem igjen middelalderbygningene, slik at anlegget nå gir oss et bilde nær det opprinnelige. Likevel kan middelalderanlegget være vanskelig å tolke i detalj, da vi ikke vet hvor mye som sto av kongsgårdsanlegget da augustinerkorherrenene overtok bygningene. Fremdeles bærer klosteret preg av senere tiders endringer, men med bakgrunn i arkitekt Gerhard Fischers bygningsarkeologiske undersøkelser kan vi nevne følgende deler som er fra middelalderen:

Kirken[rediger | rediger kilde]

Den øverste delen av døpefonten av kleberstein i klosterkirken på Utstein Kloster er fra midten av 1100-tallet. På hver side er det hogd inn to palmetter (dvergpalme) stilt ved siden av hverandre. På den ene siden er det spor etter en trebåndsfletting.

Kirken er rektangulær og er innvendig ca. 37x7m. Den er delt i to av et tårn, som er plassert på midten, noe som gjør den enestående i norsk sammenheng. Skipet og koret har dermed omtrent samme lengde og bredde. I området ved tårnet, under gulvene, er det påvist murer etter en eldre rektangulær bygning (utvendig ca. 7x13m), som av Gerhard Fischer tolkes som en tidligere kirke knyttet til kongsgården.

I skipet er det en portal i vest, to vinduer i nord og ett i syd, som sitter så høyt at det lå over korgangen på utsiden. Gjennom den høye bueåpningen kommer en inn i tårnet, som har adkomst fra klostergården i syd. I denne porten går det en vindeltrapp opp i tårnet, og her finner en også to små kamre over hverandre.

Over den store spissbuede åpningen inn til koret er det en rundbuet åpning med brystning mot koret – et slags galleri i vest som gjør det naturlig å tenke på en kongsgårdskirke med vestverk i tårnet, hvor kongen hadde sin plass. Men til nå mangler sikre arkeologiske holdepunkter for en slik teori. På hver side av koråpningen inne i koret er det nisjer – trolig sitteplass for abbed og prior. Ellers ser en i koret tre vinduer i nord, ett i syd, foruten det store østvinduet. En døråpning leder ut mot syd til østfløyen, med adkomst til sovesalen i overetasjen.

Klosteranlegget[rediger | rediger kilde]

Østfløyen, som ligger inntil koret, har kjellere og over dem en førsteetasje med en rekke rom. Disse tolkes som et trapperom nærmest kirken, deretter konventsalen, en passasje og biblioteket. Passasjen ledet fra klostergården ut til kirkegården østenfor, her avgrenset av en mur i syd og hjørnetårnet i øst. Trolig skriver østfløyen seg fra kongsgårdstiden, men den er senere ombygget for å tjene klosterformålet. Et privatbygg er bevart og sto i forbindelse med sovesalen (dormitorium) i overetasjen.

Sørfløyen har også kjellere og over dem den store matsalen (refektoriet) med kjøkken ved siden av. Det praktfulle hvelvede matsalen hadde opprinnelig bare inngang fra klostergangen og serveringsluke mot kjøkkenet, der det nå er en døråpning. I inngangen fra klostergården fører en smal gang østover i muren og gjør det mulig å se inn i matsalen gjennom en liten glugge. I kjøkkenets vestvegg er serveringsluken inn til legbrødrenes matsal i vestfløyen (nåværende spisesal) bevart. Den opprinnelige vestfløyen er revet, men her er det nå reist et lavt bygg som lukker anlegget og gir en opplevelse av selve gardsrommet. Spor i veggene og påviste murer forteller at det har vært bueganger rundt hele klostergården.

Kirkegården utenfor klosteret er avgrenset med murer ved kirken og øst for bygningene. Noe vest for vestfløyen ligger en ruin etter et stort firkantet bygg som må ha inngått i anlegget. Spor etter bygningsrester i dette området tyder på at det har ligget flere bygninger her. Inntil vestfløyen er det påvist levninger etter et utedo (privet) og et rom som kan være brukt som smie.

Restaureringsarbeider som ble foretatt i 1900-1903 ved Johan Meyer og Einar Halleland konsentrerte seg om kirken. I 1937 fikk Gerhard Fischer i oppdrag å undersøke hele anlegget og utarbeide restaureringsplaner for det. I 1965 var oppdraget fullført og klosteret kunne tas i bruk som et lite konferansesenter.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Eide, Ole Egil. «Om Utsteinklosterets bygningshistorie.» Collegium Medievale 19 (2006): 164-176.
  • Ekroll, Øystein, Stige, Morten, Havran, Jiri, Middelalder i Stein bind 1 i serien Kirker i Norge, Oslo 2000, ISBN 82-91399-09-3
  • Ekroll, Øystein og Haug, Eldbjørg, «Om Utstein klosters bygningshistorie.» Collegium Medievale 20 (2007), s. 169-180.
  • Fischer, G.: (1965) Ulstein kloster. Kongsgård – kloster – herregård. Stavanger.
  • Haug, Eldbjørg (red): Utstein kloster- og Klosterøys historie. Stiftelsen Utstein Kloster 2005 ISBN 82-303-0536-6.
  • Haug, Eldbjørg. «Den første abbeden på Utstein og Arnbjørn av Heimnes.» I: Ætt og heim: Lokalhistorisk årbok for Rogaland, s. 7-22: Rogaland historie- og ættesogelag, 2006.
  • Haug, Eldbjørg. «Challenges in the Research of Norwegian Monastic History.» American Benedictine Review 59, nr. 1 (2008): 64-96.
  • Lexow, J. H.: (1987) Utstein kloster i middelalderen. I: FNFB. Årbok 1987. s.155-168

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Utstein kloster – bilder, video eller lyd