Tegl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En vegg av teglstein i løperforband

Tegl er et keramisk materiale som fremstilles ved brenning av leire i spesielle ovner. Ordet kommer fra latinsk tegula (brukt om takstein) fra verbet tegere som betyr «å dekke».

Fargen vil fra naturens side oftest være gul, rød eller brun, avhengig av leiras kvalitet. Innholdet av jernoksid gir rødlige farger ved brenning, mens kalkholdig leire gir gulfarget tegl. Tegl kan gis ønsket farge ved tilsetting av fargestoff til leiren, eller ved glassering med et tynt ytre lag med farge.

Tegl brukes først og fremst til murstein og takstein. Men ble i eldre tider også brukt som søkke/garnstein. I dagligtalen brukes ofte ordet «murstein» upresist for å betegne teglstein.

Teglstein[rediger | rediger kilde]

Teglstein er kunstig stein i standardformater, laget av leire som enten er brent i ovn ved høy temperatur, eller bare tørket. Teglstein har siden oldtiden vært et av de vanligste materialene til murverk. Soltørket tegl ble brukt i de tidlige sivilisasjonene i Mesopotamia og brukes fortsatt innenfor folkelig byggeskikk mange steder i verden. Romerne oppførte de fleste av sine byggverk i tegl, ofte i form av relativt store skiver. Teglmuren ble som regel pusset med mørtel eller forblendet med bearbeidet stein eller keramiske fliser.

I middelalderen ble brent tegl tatt i bruk i store deler av Europa, både til bruksbygninger og til monumentalbygg. I Norge kom tegl i bruk omkring 1300, mest til kongelige anlegg som kirker og borger. I flere hundre år ble det bare unntaksvis brent tegl i Norge, men fra midten av 1700-tallet kom flere teglverk i drift. Innføring av murtvang i byene på 1800-tallet satte fart i norsk teglproduksjon.

Atskillig tegl ble også importert til norske havnebyer med skip. Skip i trelastfart trengte ballast til hjemturen og murstein og taktegl fungerte både som salgsvare og ballast.

Teglformat og forband[rediger | rediger kilde]

Tegl fremstilles som regel i formater hvor forholdet mellom lengde og bredde (inkludert vanlig fugebredde) tilsvarer 2:1. Det gir mulighet til å mure i forband uten gjennomgående vertikale fuger, slik at muren blir fastere. I mange byggemiljøer inngår også teglsteinens høyde i proporsjonssystemet, slik at forholdet mellom lengde, bredde og høyde er 4:2:1. Gjennom flere hundre år inntil omkring 1840 fulgte det norske standardformatet på tegl dette systemet. Lengden varierte rundt 23 cm, bredden rundt 11 cm, og høyden rundt 4,5 cm. Til oppmuringen av Slottet fra 1833 til 1836 ble det brukt tegl med samme lengde og bredde, men med større høyde, ca. 6,5 cm. Dette ble etterhvert standardformatet for tegl her i landet.

Se også[rediger | rediger kilde]