Rosemaling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ny tine dekorert med rosemaling i tradisjonell utførelse. På tross av en ganske strengt definert stil, setter utøverne sitt personlige preg gjennom fargevalg og fri lek med formene.

Rosemaling er en dekorativ, ornamental malestil som var vanlig i flere bondebygder i Norge fra rundt 1740 til 1860, særlig i Telemark og Hallingdal, men også i Numedal og Setesdal og i andre dalfører i Vest-Agder, Hordaland, Sogn og Fjordane og Rogaland. Motivene i rosemalingen er først og fremst frie, svungne blomster og blader som fyller flatene i sterke og ofte raffinerte fargekombinasjoner. Dekorasjonsformen anses i dag som en del av norsk folkekunst og husflid. Håndverket er fremdeles levende i brukskunstmiljøer i flere bygder.

Innhold

Historie og kjennetegn [rediger]

Interiøret i Uvdal stavkirke i Buskerud ble dekorert med rokokko-ornamenter på 1720-tallet. Dette er tidlige eksempler på rosemaling.
Foto: Frode Inge Helland
Detalj fra rosemalt interiør i Uvdal stavkirke.
Foto: Frode Inge Helland
Detalj fra rosemalt interiør i Uvdal stavkirke.
Foto: Frode Inge Helland
Rosemaling er direkte inspirert av den varmekjære Akantusplanten, særlig Acanthus spinosus og Acanthus mollis, som med sine kraftige blomsterranker og flikete blader har blitt brukt som dekormotiv helt siden antikken.
Blomsterornamenter og dekorativt løvverk er kjent siden oldtiden. Bildet viser en skisse til en tysk dekorasjon fra tidlig på 1500-tallet som minner mye om seinere norsk rosemaling.
Broderiene på mange norske bunader er direkte inspirert av rosemaling. Bildet viser Hulda Garborg.
Tradisjonelle dalahester og moraklokker fra Dalarna i Sverige er ofte dekorert med rosemaling-liknende kurbitsmønstre, en populær regional malestil fra 1780 til 1870.

Rosemaling oppstod for alvor rundt 1740 som en videreutvikling av frihåndsdekoren i byene på 1600- og tidlig på 1700-tallet. Da hadde blant annet den gamle kulturplanten akantus med sine blomsterranker og flikete bladverk gitt inspirasjon til blomsterdekor og treskjæringsmønstre i kirkene og arkitekturen i Europa. Rosemalingen var sterkt påvirket av barokkens svulmende slynger og særlig rokokkoens elegante former og lette blomsterornamenter. Motivene var hovedsakelig blomster, løvverk og kruseduller, men bruk av skrift til navn, datering og sitater var også vanlig. Tidligere forekom det dessuten dyre- og menneskefigurer, trær og hus som en del av ornamentikken.

Dekoren ble påført både interiører, møbler og bruksgjenstander av tre. Det kunne være dører, veggpaneler, bjelker og himlinger, senger, skap og kister, ølboller og -kanner, ferdaskrin, tiner, boller, fat og skjeer som ble malt. Buede linjer, ranker og ornamentalt løv går også igjen i tradisjonell treskurd, bunadsdekor og sølvsmedarbeider. Rosemalte interiører gikk av moten i 1860-årene. En ny giv for rosemalingen kom fra 1900 til 1925. Det har siden blitt utgitt en rekke instruksjonsbøker om rosemaling og blitt holdt flere malekurs, og rosemalingsteknikken og håndverkstradisjonene videreføres i dag av flere utøvere.

Regionale varianter [rediger]

En kan dele inn den tradisjonelle rosemalingen i ni forskjellige stilvarianter. Disse er oppkalt etter området der de oppstod og ble utviklet, og skiller seg fra hverandre i teknikk, form og farger.

  1. Telemark-stilen er den mest populære. Motivene er ikke symmetriske, men viser blader og blomster som springer eller slynges ut av en krusedull. Også blomstene er uregelmessige og mer fantasifulle enn naturtro. Fargene er mer gjennomskinnelige enn tette og dekkende.
  2. Hallingdal-stilen, eller Hallingstilen, har kruseduller som ofte slynger seg om en sentral blomst. Motivene er vanligvis symmetriske og utført i dekkende farger. Bakgrunnene er ofte røde, mørkegrønne eller blå-grå. Denne stilen ble mye brukt for å pynte tak og vegger.
  3. Rogaland-stilen har blomster som dominerende element og legger mindre vekt på kruseduller og bladverk. Blomstene er ofte tulipaner eller roser med fire eller seks kronblader. Fargene er tette og dekkende, og bakgrunnene mørke.
  4. Os-stilen fra Hordaland har færre blomster og mer bladverk. Den kan være både symmetrisk og asymmetrisk og bruker gjerne geometriske former. Bakgrunnene er ofte røde, svarte eller hvite. Fargene ellers er klare og transparente.
  5. Valdres-stilen viser mer naturtro blomster, ofte samlet i buketter som i en vase. Det er færre kruseduller, og disse har lange, slanke blader, gjerne i en S-kurve. Bakgrunnen er vanligvis blå. Boller og tallerkner malt i Valdres-stil kan ha skriften vendt opp-ned langs kanten.
  6. Gudbrandsdal-stilen gir det malte motivet et uttrykk som om det er skåret i tre, og akantusranken er et sentralt motiv. Det er mer kruseduller og bladverk enn blomster. Skyggeleggingen er tung, blomstene er gjerne tulipaner eller roser med seks eller åtte kronblad, og motivene kan være asymmetriske. Det er også utstrakt bruk av figurscener i Gudbrandsdalens rosemaling.
  7. Vest-Agder-stilen har ovale, symmetriske blomster, vanligvis lyse farger på mørk bunn og gjør hyppig bruk av «tårer». Det brukes få farger, men bladverk kan være malt i to fargetoner.
  8. Romsdal-stilen viser, som Gudbrandsdal-stilen, ofte urner med blomster, dyr og enkle kruseduller. Motivene males på mørke bakgrunner.
  9. Viksdals-stilen er kjent for sine sirlig utformede S-er eller flettede spiraler. Bunnfargen er gjerne rustrød, koboltblå, sort eller umalt. Les mer om stilen under Viksdalsmaling.

Kjente rosemalere [rediger]

Det finnes flere anerkjente rosemalere som virket som bygdemalere med oppdrag på gårdene i landdistriktene. Flere av disse fikk også i oppgave å pryde sognekirkene. Selv om rosemaling i dag er en forholdsvis strengt definert stil, kan utøverne fremdeles sette sitt personlige preg gjennom blant annet fargevalg og fri lek med formene.

I Setesdal [rediger]

I Telemark [rediger]

I Numedal [rediger]

I Hallingdal [rediger]

I Viksdalen [rediger]

Se også [rediger]

Litteratur [rediger]

  • Ellingsgard, Nils (1981): Norsk rosemåling. Oslo. ISBN 82-521-20024-5
  • Ellingsgard, Nils (1978): Rosemåling i Hallingdal. Oslo. ISBN 82-09-01493-5
  • Ellingsgard, Nils og Andersen, Gry Charlotte Ljøterud (2002): Rosemåling i Numedal. Dekorativ måling i folkekunsten. Oslo. ISBN 82-496-0580-2
  • Ellingsgard, Nils (1987): Rosemåling i Valdres. Aurdal. ISBN 82-90066-90-2
  • Grefstad, Ola (2011): Rosemåling (Se Trøndelag! Kunst og visuell kultur i midten av Norge, bd. 2, s.168-217) Trondheim. ISBN 978-82-519-2618-8
  • Vesaas, Øystein (1954–1957): Rosemaaling i Telemark. Oslo.

Eksterne lenker [rediger]

På engelsk [rediger]

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Rosemaling&oldid=11960190»