Basilika

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Se også: Basilika (lov)

En basilika (fra gresk stoa basilike, «kongelig søylehall») er både en bygningsform kjent fra gresk, romersk og kristen arkitektur og en spesiell status enkelte katolske kirker er innvilget. Begge betydninger behandles i denne artikkelen, da de er nært knyttet til hverandre.

Greske og romerske basilikaer[rediger | rediger kilde]

Maxentius basilika på Forum Romanum

Begrepet basilika er gresk, men det viser først og fremst til bruken av bygningen, og ikke til en helt spesifikk bygningsform. Det viktigste eksemplet er KongestoaenAthens agora, som var en normal søylehall (stoa), men som var knyttet til kongeembetet.

Det var i Roma at bygningsformen utviklet seg til en særegen type. Mellom 184 og 121 f.Kr. ble det bygget flere på Forum Romanum, og etter 46 f.Kr. ble Cæsars og Augustus' basilikaer reist. De ble først og fremt brukt til handel og som rettsbygninger. Etterhvert var det bruken som rettsbygning som ble dominerende.

Normalbasilikaen har en rektangulær plan, der bredden ikke er større enn halvparten, og ikke mindre enn en tredjedel av lengden. Interiøret er delt i tre eller fem skip av to eller fire søylerader. I den ene enden ligger hovedinngangen, og i den andre normalt et forhøyet platå. Midtskipet har gjerne en forlengelse av veggene i høyden, slik at det blir høyere under taket enn i sideskipene. Langs sideveggene er det en arkaderekke. Det kan også være et galleri, triforiet. Det er gjerne vinduer i veggene, klerestoriet og i de forhøyede veggene over midtskipet, slik at det blir en lys bygning. En basilika hadde også gjerne en eller flere apsider.

Kristen arkitektur[rediger | rediger kilde]

Santa Sabina i Roma, en av de eldste kristne basilikaene

Baslikiaformen ble tatt direkte inn i den kristne arkitektur på et tidlig tidspunkt, antagelig i løpet av 2. århundre. Den romerske og greske tempelarkitekturen passet dårlig for kirker, fordi templene var mørke og trange – det foregikk lite inne i selve tempelet, da alteret var plassert utenfor. Man beholdt navnet basilika, men tenkte da på Kristus som kongen hallen var bygd for. Som regel er den vendt vest – øst, med inngangen i vest og koret i øst. Koret kan være rett avsluttet eller buet, ha en apside.

Katolske basilikaer[rediger | rediger kilde]

Siden antikken eller tidlig middelalder har enkelte kirker fått den kirkerettslige tittelen basilika. Dette angir at kirken har en spesiell status, knyttet til dens historie eller dens tilknytning til det kirkelige hierarki. Det er to kategorier: Patriarkalbasilikaer og mindre basilikaer.

Patriarkalbasilikaer[rediger | rediger kilde]

Patriarkalbasilikaene, eller de større basilikaer, er de fire største kirkene i Roma: Peterskirken, Laterankirken, Santa Maria Maggiore og St. Paul utenfor murene. I tillegg har St. Laurentius utenfor murene status som patriarkalbasilika fordi den har en spesiell tilknytning til patriarken av Jerusalem. Av disse er det bare Laterankirken som er katedral. Høyalteret i disse kirkene er forbeholdt paven, eller eventuelt den han gir spesiell tillatelse til å feire messe der. De har hver en hellig dør, som åpnes under jubelår. Pilegrimmer som går gjennom døren etter å ha skriftet og utført andre religiøse handlinger får avlat. Noen få kirker utenfor Roma har også fått slik status, f.eks. hovedkirken i Assisi.

Mindre basilikaer[rediger | rediger kilde]

De mindre basilikaer finnes mange steder i verden, inkludert et titalls kirker i Roma, en rekke domkirker i forskjellige land (f.eks. katdralen i Reykjavik), St Pius X-basilikaen, den øvre basilika og Rosenkransbasilikaen, alle tre i Lourdes m.fl. Basilikastatusen gir en viss forrang framfor andre kirker i området, dog ikke i forhold til katedralen dersom det er en annen kirke enn denne som opphøyes. Tidligere førte dette blant annet til at prestene som hadde sitt virke i kirken kunne bære mer staselige klær under liturgiske handlinger; selv om dette ikke er helt avskaffet har det i stor grad falt ut av bruk. De får også gjerne tillatelse til å installere en hellig dør.

Basilika som bygningstype[rediger | rediger kilde]

Den vanligste formen på antikke basilikaer, med tre skip adskilt av arkader, og med forhøyet midtskip, ble videreført i Vest-Europeisk arkitektur i middelalderen. Større romanske og gotiske kirker ble oppført med basilikal form. De fleste katedraler fulgte dette mønsteret. I Norge ble Nidarosdomen[trenger referanse] og katedralene i Oslo, Hamar, Stavanger og på Orknøyene reist som basilikaer. Flere fylkeskirker på Østlandet har eller hadde også basilikaform: Gamle Aker kirke, Hoff kirkeToten, Ringsaker kirke og NikolaikirkenGran. Mariakirken i Bergen er også en basilika. På 1800-tallet ble basilikaformen gjenopptatt i historistiske kirker.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Basilicas – bilder, video eller lyd