Vidkun Quislings radiotale 9. april 1940

I en radiotale 9. april 1940 erklærte Vidkun Quisling seg selv som Norges nye statsminister, og hevdet at videre motstand mot tyskerne var «nyttesløs». Quislings kupp-regjering ble imidlertid kun sittende en snau uke, før den ble erstattet av Administrasjonsrådet.

Vidkun Quislings radiotale 9. april 1940 var talen der Nasjonal Samlings fører Vidkun Quisling annonserte sitt statskupp i forbindelse med det tyske angrepet på Norge under andre verdenskrig.

I de kaotiske forholdene dagen da krigen kom til Norge, så Quisling sjansen til å gripe makten etter at konge og regjering hadde forlatt hovedstaden. I en radiotale i NRK 9. april 1940, som ble opplest to ganger i løpet av kvelden, erklærte Quisling seg selv som Norges nye statsminister, og hevdet at videre motstand mot tyskerne var «nyttesløs».

Den nye regjeringen Quisling annonserte viste seg å bli kortvarig. De tyske myndighetene ble tatt på senga av kuppet, og på tross av at Hitler først var positiv, valgte tyskerne snart å gå bort fra Quisling. Etter en snau uke ble regjeringen erstattet av Administrasjonsrådet, og Quisling kom ikke tilbake som regjeringssjef før etter den såkalte statsakten vinteren 1942.

Bakgrunn: Berlin-besøket i 1939

Nazi-ideologen Alfred Rosenberg (til høyre) var en av Quislings viktigste støttespillere i den tyske statsadministrasjonen, og da de møttes i Berlin i desember 1939 forsøkte Quisling å få tysk aksept for at NS skulle ta over makten i Norge.

Quisling og Albert Viljam Hagelin var i desember 1939 i Berlin for å møte den tyske politiske ledelsen. Den finske vinterkrigen hadde gjort Norden til krigsskueplass, og NS-lederne var redde for at både de vestallierte og Tyskland vurderte en militær intervensjon i Norge. Quislings skrekkvisjon var at Norge skulle lide Polens skjebne, og la i Berlin frem ideer om en norsk, tyskvennlig regjering under egen ledelse i tilfelle den norske nøytraliteten måtte oppgis.

Quislings viktigste støttespillere i det tyske maktapparatet var nazistenes sjefideolog Alfred Rosenberg og Kriegsmarine under Erich Raeders kommando. I møter med sine tyske kontakter skapte Quisling og Hagelin et forvrengt bilde av det norske samfunnet, og la ut om «jøden og frimureren Hambro» og arbeiderbevegelsen og «marxist-regjeringens» sympati med Sovjetunionen. Nasjonal Samling, påstod Quisling og Hagelin, hadde «hundre eller to hundre tusen sympatisører», og pålitelige folk i hæren, i posten, telegrafen, og jernbanen. Dette var naturlig nok svært langt unna realitetene, og spesielt var Hagelin særdeles aktiv i å overvurdere NS-bevegelsens styrke overfor tyskerne.

Det hersket i etterkant uenighet mellom nordmennene og tyskerne om hva Quisling og Hagelin egentlig forpliktet seg til. Hagelin skal ha lagt opp til fullstendig, tyskstøttet maktovertagelse, og dette var hva Rosenberg og Hans Wilhelm Scheidt skal ha oppfattet. Neste gang vi møtes «heter Norges ministerpresident Quisling», skrev Rosenberg i dagboken sin, og også Scheidt støtter denne fremstillingen i memoarene sine. Quisling skal imidlertid ha vært mer tvetydig i kommunikasjonen, og var lite konkret om hva han eventuelt skulle gjøre. I vitnemålet under landssvikoppgjøret i 1945 hevdet Quisling at han tenkte seg å gripe makten etter en alliert invasjon for så eventuelt å kalle Tyskland til hjelp.

9. april: Statskuppet planlegges i all hast

Quisling var opprinnelig ikke en del av tyskernes planer for invasjonen av Norge, men etter at krysseren «Blücher» ble senket på vei inn Oslofjorden så Quisling muligheten til å gjennomføre et kupp i kaoset som fulgte.

Det tyske angrepet om morgenen den 9. april 1940 var planlagt i dypeste hemmelighet, og Tysklands sendemann Curt Bräuer fikk melding om angrepet først om kvelden den 8. april. Bräuers instrukser nevnte ikke Quisling i det hele tatt, han skulle derimot legge frem et ultimatum for Nygaardsvold-regjeringen etter at tyske styrker som kom med «Blücher» hadde besatt Oslo. Bräuer skulle etter planen bli Tysklands riksfullmektig i Norge, og bringe konge og regjering under egen kontroll.

Quisling hadde kvelden før tatt inn på Hotel Continental sammen med sekretæren Harald Knudsen. De var blitt vekket av flyalarm om morgenen, og rundt halv åtte banket Scheidt på Quislings dør. Scheidt hadde forgjeves ventet på «Blücher»s ankomst, og situasjonen var forvirrende nå som de tyske styrkene ikke var dukket opp som forventet. Etter noen timer rådslagning ble Scheidt, Hagelin og Quisling enige om å gjennomføre statskuppet så fort som mulig. Scheidt må ha visst at han spilte et høyt spill, da dette ikke var nevnt i hverken utenrikstjenestens instrukser eller i de tyske militære planene. Kuppmakerne så imidlertid en mulighet i den kaotiske politiske situasjonen, og så for seg å legge frem et fait accompli med Quisling som ny regjeringssjef for den tyske militære og sivile ledelsen.

Ved trettentiden dro Quisling til Forsvarsdepartementet for å se på forholdene. Han fant imidlertid ingen embedsmenn han kjente fra egen tid som forsvarsminister, og hele Generalstaben var forsvunnet. Han dro så tilbake til Hotel Continental, der diskusjonene fortsatte. Scheidt hevdet nå at han hadde vært i kontakt med Berlin og at Hitler hadde godkjent Quisling som statsminister, og Quisling instruerte så Knudsen om å ordne taletid på NRK Radio. Selv satte Quisling seg ned og begynte å skrive på regjeringsproklamasjonen. Denne ble utformet i samråd med Scheidt og Hagelin, mens Scheidt også brukte resten av dagen på å nøytralisere den forventede motstanden fra Bräuer.

Quisling går på luften

Norske kvinner og norske menn!

Proklamasjon til det norske folk:

Etter at England har brutt Norges nøytralitet ved å utlegge minefelter i norsk territorialfarvann uten å møte annen motstand enn de vanlige intetsigende protester fra regjeringen Nygaardsvold, tilbød den tyske regjering den norske regjering sin fredelige hjelp ledsaget av en høytidelig forsikring om å respektere vår nasjonale selvstendighet og norsk liv og eiendom. Som svar på dette tilbud om løsning av en for vårt land helt uholdbar situasjon, har regjeringen Nygaardsvold iverksatt alminnelig mobilisering og gitt den hensiktsløse ordre til de norske stridskrefter å motsette seg den tyske hjelp med væbnet makt. Selv har regjeringen flyktet etter således lettsindig å ha satt landets og dets innbyggeres skjebne på spill.

Under disse omstendigheter er det den nasjonale samlingsbevegelses plikt og rett å overta regjeringsmakten for å verne om det norske folks livsinteresser og Norges sikkerhet og selvstendighet. Vi er de eneste som i kraft av forholdene og vår bevegelses nasjonale mål kan gjøre dette og derved redde landet ut av den desperate situasjon som parti-politikerne har ført vårt folk opp i.

Regjeringen Nygaardsvold er trådt tilbake. Den nasjonale regjering har overtatt regjeringsmakten, med Vidkun Quisling som regjeringssjef og utenriksminister, og med følgende andre medlemmer:

• Professor Birger Meidell, kirke- og undervisningsminister.
• Politisjef Jonas Lie, justisminister.
• Dr. Gulbrand Lunde, sosialminister.
• Direktør Albert V. Hagelin, handels- og forsyningsminister.
• Arkitekt Tormod Hustad, landbruksminister
• Professor R. Skancke, arbeidsminister.
• Godseier Fredrik Prytz, finansminister.
• Major R. Hvoslef, forsvarsminister.

Alle nordmenn oppfordres til å vise ro og besindighet i denne for vårt land så vanskelige situasjon. Ved felles anstrengelser og alles godvilje skal vi berge Norge fritt og frelst gjennom denne svære krise.

Jeg tilføyer at slik som situasjonen har utviklet seg, er enhver fortsatt motstand ikke bare nytteløs, men direkte ensbetydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom. Enhver embedsmann og andre stats- og kommunale tjenestemenn og i særdeleshet alle vårt lands offiserer i hær, marine, kystartilleri og luftvåben er forpliktet til å lyde ordre utelukkende fra den nye nasjonale regjering. Enhver avvikelse herfra vil medføre det alvorligste personlige ansvar for vedkommende. Forøvrig vil det bli gått rettferdig og hensynsfullt frem mot alle landsmenn.

Quislings radiotale 9. april 1940, slik den fremkom i andre opplesning klokken 22:00.

NRKs studio i Roald Amundsens gate var blitt stengt ned av en tysk vaktavdeling rundt halv seks. Tyskerne hadde sendt en egen Rundfunkeinsatztruppe med «Blücher», men da denne var ute av spill måtte mindre styrker avsees til formålet. Etter at sendingene ble stoppet ble NRK-studioet voktet av en enslig vaktsoldat.

Da Knudsen kom til NRK ble han avvist av den tyske vakten. Han dro så tilbake for å finne Scheidt, som i SA-uniform ikke hadde problemer med å komme seg inn. I resepsjonen ble han imidlertid stoppet av NRKs kontrollsjef Fritz Güthfeld, som valgte å tilkalle riksprogramsjef Olav Midttun. Midttun stilte spørsmål ved hvem som hadde godkjent Quislings regjeringsproklamasjon. Scheidt svarte at dette var bestemt av tyske myndigheter, og viste frem et brev der det stod at han var im Sonderauftrag des Führers, «på Førerens spesialoppdrag». Scheidt hevdet så at han handlet på vegne av den tyske legasjonen, og fikk legasjonens kultur- og politiattaché, Werner Knab, til å ringe NRK-direktør Egil Sundt og bekrefte at Scheidt representerte «tyske sivile og militære myndigheter». NRK-mennene aksepterte denne bløffen, og gjorde klart til at Quisling kunne komme på luften.

Forhandlingene hadde tatt mindre en ett kvarter. Både direktør Sundt og riksprogramsjef Midttun hadde enkelt latt seg manipulere, og det helt uten at tvang hadde vært nødvendig. Det var kun vage «ordre» fra mer eller mindre anonyme instanser som gjorde at NRK-ledelsen bøyde av, og hadde Sundt og Midttun insistert på å få saken bekreftet igjennom de offisielle tyske kanaler hadde Scheidts spill mislyktes og Quisling ville aldri ha sluppet til på radioen.

Quisling gikk for første gang på luften klokken 19:32. Kunngjøringen kom som et sjokk på folket, som trodde den nye Quisling-regjeringen var en del av tyskernes maktovertagelse. Det samme trodde resten av verden.

I radiotalen nøyde ikke Quisling seg med å proklamere en ny regjering med seg selv som stats- og utenriksminister, han forsøkte også forsvare kupphandlingen i seg selv. Etter britenes minelegging av norsk farvann hadde «den tyske regjering tilbudt den norske regjering sin fredelige hjelp», hevdet Quisling i talen, men Nygaardsvold hadde på uansvarlig vis bare «flyktet». Quisling sa at det kun var Nasjonal Samling som kunne «redde landet ut av den desperate situasjon som parti-politikerne har ført vårt folk opp i».

Ved siden av seg selv som regjeringssjef og utenriksminister hadde kupp-regjeringen Quisling annonserte følgende sammensetning:

• Professor Birger Meidell, kirke- og undervisningsminister
• Politisjef Jonas Lie, justisminister
• Dr. Gulbrand Lunde, sosialminister
• Direktør Albert Viljam Hagelin, handels- og forsyningsminister
• Arkitekt Tormod Hustad, landbruksminister
• Professor Ragnar Skancke, arbeidsminister
• Godseier Frederik Prytz, finansminister
• Major Ragnvald Hvoslef, forsvarsminister

Alle åtte var NS-medlemmer, muligens med ett unntak.

Quisling fortalte NRK-mennene at han ville gjenta talen klokken 22:00, og Midttun, Sundt og styreformann Edgar B. Schieldrop gikk så opp på direktørens kontor for å rådslå. De tre lederne kom frem til at NRK ikke hadde annet valg å bøye seg for kravet, og bestemte seg for å ta opptak av neste versjon av talen. Etter møtet hadde Quisling et møte med de tre mennene i NRK-ledelsen, uten at det er kjent for ettertiden hva som ble diskutert.

Etter første radiotale dro Quisling over til Forsvarsdepartementet igjen for å komme i kontakt med offiserene som organiserte mobiliseringen, uten å komme noen vei. Bedre gikk det ikke da han ringte oberst Hiorth på Elverum for å beordre obersten å «arrestere marxist-regjeringen», dette ble bare ignorert. Når Quisling tok kontakt med Oslos politimester Kristian Welhaven for å ordne et møte ble han ignorert også her, og Quisling vendte tilbake til NRK-studio senere på kvelden uten å ha fått gjennomført noe av betydning.

I løpet av kvelden hadde hallomann Egil Nakling annonsert at Quisling ville komme tilbake med «en viktig melding» klokken 22:00. Quisling gjentok da proklamasjonen fra tidligere på kvelden, men la nå til et avsnitt til:

Jeg tilføyer at slik som situasjonen har utviklet seg, er enhver fortsatt motstand ikke bare nytteløs, men direkte ensbetydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom. Enhver embedsmann og andre stats- og kommunale tjenestemenn og i særdeleshet alle vårt lands offiserer i hær, marine, kystartilleri og luftvåben er forpliktet til å lyde ordre utelukkende fra den nye nasjonale regjering. Enhver avvikelse herfra vil medføre det alvorligste personlige ansvar for vedkommende. Forøvrig vil det bli gått rettferdig og hensynsfullt frem mot alle landsmenn.

Quisling skjerpet på denne måten tonen og budskapet, sannsynligvis fordi han fryktet at statsapparatet ikke sluttet opp om den nye regjeringen. Nå var Quisling plutselig blitt truende ovenfor embedsmenn som ikke fulgte påbudene hans, og ordene «kriminell», «utelukkende» og «alvorligste» ble uttalt med drastisk aksent.

På tross av at Quisling hadde forsøkt å legitimere maktovertagelsen sin i radiotalen var det liten tvil om at han nå hadde begått et statskupp. Den lovlig valgte regjeringen var fortsatt i funksjon, og for demokratisk bevisste nordmenn var Quislings handlinger lite annet enn landssvik.

Etterspill

Quislings kupp-administrasjon tok opphold i Stortingsbygningen. Den varte kun i seks dager før den ble avsatt av tyskerne og erstattet med Administrasjonsrådet. Bildet viser Stortinget med de tyske okkupantenes orlogsflagg med hakekors, V-tegn og propagandabanneret «Tyskland seirer på alle fronter»

Foto: Anders Beer Wilse, 1941

Det viste seg fort at Quislings initiativ kun skapte komplikasjoner, også innad i egen kupp-regjering. Det var kun Hustad, Hagelin og Meidell som Quisling hadde konferert med på forhånd, og de fem andre var ikke engang i Oslo. Jonas Lie og Ragnvald Hvoslef valgte heller å melde seg for sine militære avdelinger for å ta del i kampen mot invasjonen, og Frederik Prytz og Ragnar Skancke uttalte til pressen og til tyske myndigheter at de ikke ville være med i regjeringen. Gulbrand Lunde forsøkte å kontakte Quisling for å avslå statsrådposten, og valgte å deponere avslagstelegrammet sitt i Rogaland fylkesmannskontor da han ikke nådde igjennom med telegrafen til Oslo.

Kuppet var kommet overraskende på den tyske ledelsen i Berlin. Hitler tok nyheten godt, og instruerte Curt Bräuer om nå å se bort i fra Nygaardsvold og forholde seg til kong Haakon alene. Den 10. april sendte Quisling et telegram til Hitler der han takket for «den storartede hjelp i siste time til beskyttelse av Norges nøytralitet og integritet», noe som åpenbart måtte hatt en ironisk klang for de nordmenn som kjempet mot den tyske invasjonen. Det tok imidlertid ikke mange dager før Hitler gikk tilbake på løftet sitt, etter at Bräuer hadde jobbet hardt for å sette Quisling på sidelinjen. Bräuer manglet tillit til Quislings evner, og arbeidet heller for en ny midlertidig regjering oppnevnt av Høyesterett, det såkalte Administrasjonsrådet.

Den 15. april innkalte Bräuer Quisling til et møte og beordret ham til å trekke seg. Quisling forsøkte seg med å si at dette måtte klareres med Hitler, men Bräuer fortalte at der Führer allerede hadde tatt beslutningen. Like etterpå kom Paal Berg til møtet, og Bräuer beordret da nordmennene til å bli enig om hvordan Quisling-regjeringen skulle overlate makten til Administrasjonsrådet. I løpet av dagen forsøkte Quisling desperat å skaffe støttespillere, men på kvelden ble det kalt inn til en seremoni hos Det Norske Videnskaps-Akademi. Her ble Quisling først tvunget til å erklære at han overlot makten til Administrasjonsrådet, før Berg helt kort takket «herr Quisling» for at han gikk av.

Det var dermed slutt for Quislings «nasjonale regjering» i denne omgang. Regjeringen hadde aldri hatt noen reell makt, og hadde det ikke vært for at Hitler først var entusiastisk hadde tyske militære og diplomatiske myndigheter slått ned foretaket allerede samme dag som radiotalen. Quisling hadde i så måte ikke oppnådd annet enn å skape forvirring og gjøre eget navn til et skjellsord for ettertiden.

Litteratur

• Dahl, Hans Fredrik (1991). NRK i fred og krig : kringkastingen i Norge 1920-1945. Universitetsforlaget. ISBN 8200027856. 
• Dahl, Hans Fredrik (1992). Vidkun Quisling : En fører for fall. Aschehoug. ISBN 8257409782. 
• Høidal, Oddvar (1988). Quisling : en studie i landssvik. Universitetsforlaget. ISBN 8200184013. 

Eksterne lenker

• Quislings tale i annen opplesning hos Nasjonalbiblioteket