Arbeidets lov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

«Arbeidets lov» var et lovforslag fra Nasjonal Samling, som en del av NS' arbeid i å omdanne det norske arbeidslivet etter korporativ modell. Loven var programfestet politikk allerede før krigen, men ble aldri innført da den ble møtt med motstand både i norsk arbeidsliv og av den tyske okkupasjonsmakten.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Lovforslaget var bygget på det som opprinnelig var Fedrelandslagets politiske plattform, der yrkeslivet skulle organiseres på «korporativ og nasjonal-solidarisk grunn».[1] Yrkesgruppene og alle lønnsmottagere skulle organiseres i statskontrollerte sammenslutninger, der «Arbeidets lov» skulle fastsette de innbyrdes forholdene.[2] Både streik og lockout skulle forbys, og staten skulle spille den sentrale rolle i konfliktløsning der næringslivets og arbeidernes interesser ikke samsvarte.[3]

«Arbeidets lov» var utarbeidet etter forbilde av tilsvarende lover i det fascistiske Italia og nasjonalsosialistiske Tyskland, henholdsvis Carta del lavoro og Gesetz zur Ordnung der nationalen Arbeit.[4]

Fremstilling i NS-propagandaen[rediger | rediger kilde]

Lovforslaget var spesielt viktig for NS' sosialradikale fløy.[5] I NS-propagandaen ble «Arbeidets lov» fremstilt som en «garanti mot at arbeiderne pånytt blir prisgitt en kapitalistisk utbytning», og som et eksempel på at partiet også var en «arbeider-reisning».[6] Odd Melsom fremstilte «Arbeidets lov» som et fremskritt for arbeiderne, mens sosialminister i Quisling-regjeringen Johan Andreas Lippestad omtalte loven som «Loven om det sosiale ansvar».[5]

Forsøk på innføring[rediger | rediger kilde]

Den første komiteen som skulle utforme detaljene i loven ble opprettet i 1940. Hovedmannen bak utkastet som ble lagt frem i juni 1941 var Sigurd Østrem, og det ble nå lagt langt større vekt på førerprinsippet enn i tidligere utkast. En bedrifts daglige leder skulle fungere som «fører», mens arbeiderne skulle sverge personlig troskap til denne. Alle tillitsmenn skulle godkjennes av NS, og kun ha en rådgivende funksjon. På tross av at et «Arbeidsdirektorat for yrkesorganisasjonene» med Erling Olsen og Odd Fossum i ledelsen ble opprettet samme sommer for å organisere dette systemet ble innføringen av loven ikke noe av, etter at tyskerne ikke godtok den.[7]

Det ble tatt et nytt NS-initiativ til å innføre en «Arbeidets lov» mot slutten av krigen. Et nytt lovutkast ble utarbeidet ved årsskiftet i 1944/45 av en komité under ledelse av Christian Astrup.[5] Astrup var sosialråd i Sosialdepartementet, og så på «Arbeidets lov» som en del av en radikal omlegging av norsk sosialpolitikk, der blant annet barnetrygd inngikk. Astrup rakk å innføre barnetrygden, mens «Arbeidets lov» fortsatt var under behandling da freden kom i mai 1945.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hvad vil Nasjonal Samling? Opplysningsskrift 102 (1940). Nasjonal Samling, Oslo.
  • Pryser, Tore (1991). Arbeiderbevegelsen og Nasjonal samling : om venstrestrømninger i Quislings parti. Oslo: Tiden. ISBN 8210033468. 
  • Sørensen, Øyvind (1991). Solkors og solidaritet : høyreautoritær samfunnstenkning i Norge ca. 1930 - 1945. Oslo: Cappelen. ISBN 8202129419.