Fedrelandslaget

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Fedrelandslaget
Fedrelandslaget
Fedrelandslagets logo
Land Norge
Erklært ideologi Konservatisme, anti-kommunisme, korporativisme, nasjonalisme
Grunnlagt 1925
Nedlagt 1940
Tilknytning Bondepartiet, Frisinnede folkeparti, Nasjonal Samling

Fedrelandslaget var en norsk konservativ propagandaorganisasjon som ble stiftet i 1925 og oppløst i 1940. Organisasjonen ønsket nytenking i norsk politikk gjennom en borgerlig samlingsregjering. Regjeringen skulle gis økt handlingsrom på bekostning av Stortinget, som de også ønsket det skulle være kortere sesjonstider for. I samtidens retorikk ble organisasjonen kalt fascistisk. Dette stemplet hang ved organisasjonen i ettertid, men senere tids historieforskning har satt store spørsmålstegn ved denne karakteristikken.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Den norske polfareren, vitenskapsmannen og diplomaten Fridtjof Nansen (1861–1930) var en av stifterne bak den politisk konservative organisasjonen Fedrelandslaget i 1925
«Alarm», veggavis med slagord og propaganda for Fædrelandslaget 1929.
Tillitsmenn for Fedrelandslaget på kurs 1932. Anders Lange sitter som nummer to fra venstre på fremste rad.
Fridtjof Nansen på talerstolen på Kyrkeneset på Haukeliseter i Vinje kommune. Flagget er dekorert med Fedrelandslaget emblem. Nansen er merket med «N.» på bildet.

Ingeniøren Joakim Lehmkuhl regnes som initiativtaker til stiftelsen i 1925. Ellers var polfareren Fridtjof Nansen og tidligere statsminister Christian Michelsen med blant stifterne. Formålet med organisasjonen var å samle høyresiden i norsk politikk og skape en borgerlig front mot den fremvoksende sosialismen. Fedrelandslaget mobiliserte blant annet mot arbeiderdemonstrasjoner og bedrev organisert streikebryteri. Fedrelandslaget spilte en viktig rolle i stortingsvalget i 1930, organisasjonen hadde da rundt 100 000 medlemmer. Hovedorgan for Fedrelandslaget var fra 1927 til 1932 avisa Norges Fremtid og fra 1932 ukeavisa ABC (Avis).

I 1933 foreslo ABC å lansere diktatorene Hitler og Mussolini som sine egne kandidater til Nobels fredspris. I boken Hårde tider, om Fedrelandslaget, hevder Andreas Norland at dette ble gjort med ironi.[2]

Fedrelandslaget ble først og fremst støttet av Bondepartiet og Frisinnede folkeparti. Høyres holdning skiftet noe, mens Venstre var avvisende. Utover på 1930-tallet minsket imidlertid Fedrelandlagets innflytelse, men det deltok i perioden 1934-36 i forhandlingene om å skape en nasjonal blokk av Bondepartiet, Frisinnede Folkeparti og laget. NS deltok også i disse forhandlingene, men tok bare del i de første møtene frem til sommeren 1934. Vidkun Quisling var en tid nestleder i Fedrelandslaget.

En mengde aktivister fra Fedrelandslaget deltok med NS-ungdom og NNSAP-medlemmer i det såkalte «Forum-slaget», der 500 nasjonalsosialister med makt forsøke å kaste det sittende «røde vanstyret» i Oslo Gymnassamfunn. Da dette ikke lyktes marsjerte de med utstrakte hender til nazihilsen og gneldrende Heil-rop ned til Stortinget, der det ble holdt appell.[3]

Etter den tyske invasjonen i Norge 9. april 1940 forsøkte organisasjonen med sin leder Victor Mogens å fungere som et politisk alternativ. Fedrelandslaget ble oppløst etter Terbovens tale den 25. september 1940. Som med de fleste organisasjoner gikk en del Fedrelandslagsmedlemmer inn i NS. Særlig av de yngre medlemmene. Organisasjonens daværende generalsekretær Lars Hasvold ble en sentral del av miljøet omkring NS-politikeren og seinere næringsministeren Alf Larsen Whist. Det store flertallet av medlemmene i laget hadde derimot sterk antipati mot NS, og mange deltok aktivt i motstandskampen. Lederen av Fedrelandslagets Trondheimgruppe ble skutt av tyskerne i 1942. Formannen for oslolaget Harald U. Sverdrup-Thygeson, drev illegalt arbeid og ble tatt og fengslet for dette samme året.

Annet[rediger | rediger kilde]

Anders Lange, grunnleggeren av Anders Langes Parti (ALP), forløperen til Fremskrittspartiet, hadde bakgrunn fra Fedrelandslaget, der han var sekretær i perioden fra 1930 til 1938.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hans Olaf Brevig (2002). Den norske fascismen (norsk). Oslo: Pax forlag. ISBN 9788253024349. 
  2. ^ Norland, Andreas (1973). Hårde tider. Oslo: Dreyer. s. 219. ISBN 8209011057. 
  3. ^ Terje Emberland (2004). Det ariske idol: forfatteren, eventyreren og nazisten Per Imerslund (norsk). Oslo: Aschehoug. ISBN 9788203229640. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]