Hopp til innhold

Urindoeuropeisk religion

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vognen som symbol på en sosial rang og militær styrke, men også mytologisk som solvogn, her ved danske Trundholmsvognen fra nordisk bronsealder, ca. 1600 f.Kr., var utstrakt i indoeuropeiske mytologier, selv om motivet er fra en senere dato enn den urindoeuropeiske periode og må ha sin grunn i den kulturelle spredning på 2000-tallet f.Kr.[1]

Urindoeuropeisk religion er en hypotetisk felles forhistorisk religion blant de indoeuropeiske folkene. Den antas å ha utviklet seg via seinere urindoeuropeisk religion og mytologi til indoeuropeisk religion, og videre til indisk religion, iransk religion, gresk religion, germansk religion, norrøn religion, og andre språklig beslektede religioner.

Rekonstruksjonen av hypotesene nedenfor er basert på lingvistisk analyse ved hjelp av den komparative metode (sammenlignende). Arkeologisk bevis er vanskelig å tilpasse en bestemt kultur i perioden av tidlig indoeuropeisk kultur i kobberalderen.[2] Andre tilnærminger til urindoeuropeisk mytologi er mulige, mest kjent er trefunksjonalitetssystemet eller hypotesen til den franske komparativ filologen Georges Dumézil.

Mytologi

[rediger | rediger kilde]

Verdenstreet

[rediger | rediger kilde]
Ødeleggelsen av Irminsul som et hedensk symbol i 772 av Karl den store.

Det synes å ha vært en forestilling om et verdenstre i de tidligste tider. I germansk mytologi var det ofte et asketre, som med Irminsul. I norrøn mytologi Yggdrasil, en ask (eller barlind; de gamle oversettelsene har blitt trukket i tvil i senere år) med grener som rekker ut over hele verden og opp over himmelen, men også et sammensatt og komplisert bilde hvor treet var Odins tre som han red som hest (derav navnet Ygg, «skrekkelig», og drasill, «hest») (Det er her snakk om at Odins bevissthet "red" treet for å reise til de forskjellige verdenene, for å utvikle større kunnskap og forståelse av verden; denne fortellingen er ytterligere forklart på sidene om Odin og Yggdrasil). I hinduismen eksisterte forestillingen om et Banyantre. Det var en eik i slavisk mytologi og i keltisk mytologi et hasseltre. I klassisk gresk mytologi er den nærmeste analogien til dette konseptet Olympos, et fjell øst i Hellas. Det var imidlertid også en senere folkeminnetradisjon om et verdenstre som ble saget ned av Kallikantzaroi, greske underjordiske gobliner eller nisser/dverger; kanskje et lån fra andre kulturer.

Dragen eller slangen

[rediger | rediger kilde]
Sigurd Fåvnesbane fra venstre planke av Hyllestad I -portalen
John Erling Blad (2009)

En fellesmyte som kan bli funnet hos nær alle indoeuropeiske mytologier er kampen som avsluttes med at en slange, stundom en drage, blir drept.[3] En del av disse er:

Det er også analoge fortellinger i andre nabomytologier: An eller Marduk mot Tiamat i mesopotamisk mytologi; Ra mot Apep i egyptisk mytologi; Baal eller El mot Lotan eller Yam i mytologier i Levanten; Jahve eller engelen Gabriel mot Leviatan eller Rahab eller Tannin i jødisk mytologi; Erkeengelen Mikael og Jesus mot Satan (i form av en sjuhodet drage); jomfru Maria som knuser en slange i romersk-katolsk ikonografi; Sankt Georg mot dragen i kristen mytologi.

Myten symboliserer et sammenstøt mellom ordenskreftene og kaoskreftene (representert med slangen), og guden eller helten vil alltid vinne (unntatt i en del mytologier slik som den norrøne myten om Ragnarok). Det er derfor mest sannsynlig at det i den urindoeuropeiske gudeverden eksisterte en form for drage eller slange, muligens med flere hoder, og antagelig knyttet til en gud for underverden og/eller vann. Det finnes mange slangeaktige vesener i flere ktoniske og/eller akvatiske indoeuropeiske gudeverdener, eksempelvis i mange greske akvatiske guddommer, mens kjent er Poseidon, Okeanos, Triton, Tyfon (som også bar mange ktoniske attributter men er ellers ikke særlig knyttet til havet), Ofion, og dessuten i slaviske Veles.

Det er mulig at gudenavnet var *kʷr̥mis, eller et navn beslektet med *Velnos/Werunos eller rotordet *Wel/Vel- (sanskrit Varuna, som er assosiert med slangelignende naga, Vala og Vṛtra, slaviske Veles, baltiske velnias), eller «slange» (hettittisk Illuyanka, sanskrit Ahis, iranske azhi, greske ophis og Ophion, og latinske anguis), eller rotordet *dheubh- (greske Tyfon og Python).

Solen

[rediger | rediger kilde]
Morgenrøden over Ganga.
Foto: John Hill

Beslektet med myten om kampen mot dragen er myten «Solen i fjellet» som handler om en krigerhelt eller guddom som deler et fjell hvor Solen eller Morgenen er holdt fengslet. En slik myte er bevart i Rig Veda hvor Usjas og kuene, stjålet av demonene panisene, var holdt fengslet. Den myten er knyttet til andre myter om bortførelser ned i underverden, som med mysteriene i Eleusis knyttet til Persefone, Dionysos og Triptolemos.

Solen var representert som ridende i en vogn trukket av hester. Se Trundholmsvognen.

Panteon – gudene

[rediger | rediger kilde]

Lingvister er i stand til å rekonstruere navnene på en del guddommer i det urindoeuropeiske språket fra flere kilder. En del av de foreslått navnene på guddommene er mer akseptert blant forskere enn andre navn.[4]

  • *Dyēus Ph2tēr er guden for himmelen og den fremste guden i den indoeuropeiske gudeverden, Panteon. Navnet har blitt bevart i greske Zevs[5] med en vokativisk form Zeu patēr; latinske Jūpiter (fra arkaisk latin Iovis pater), Dispater, sanskrit Dyáus Pitā, og illyrisk Dei-pátrous.
  • *Deiwos-, Deva eller Deos (hankjønn,[6] men fra *dhy-, i henhold til Jaan Puhvel), hettittisk sius 'gud'; gresk dios 'gud' (men vanligvis theos fra en annen ordrot); oskisk Diovis; latin Jove, en særskilt gud, også med formene deus, divus, 'gud, rik mann'; sanskrit Deva; i avestisk ble daevaene, (senere persiske divs) ble demonisert av Zarathustra; litauisk. Dievas; latvisk Dievs, en gud som fikk rugmarkene til å modnes; norrønt Ty, gammelhøytysk Ziu, angelsaksisk Tiw, en særskilt gud; walisisk duw; irske dia, «gud», og muligens irske Dagda, og slaviske Dažbog.
  • *Plth2wih2 er rekonstruert[7] som «Mye», en gudinne for de vide gressmarker og stepper og de elver som buktet seg gjennom dem. Andre former inkluderer hettittiske Lelwanni, en gudinne for underverden, «den som øser»[8]; og sanskrit Prthivi.
  • *Perkwunos, kjent som «angriperen», er rekonstruert[9] fra sanskrit Parjanya, gammelprøyssisk Perkuns, litauisk Perkūnas, latvisk Pērkons, slavisk Perun og norrønt Fjørgyn. Fjørgyn ble erstattet av Tor blant de germansktalende folkene. Disse gudene ga navn til Torsdag, den femte dagen i uka, ved importord. Den keltiske hammerguden Sucellus er den samme figuren, men med et navn som ikke er beslektet.
  • *H2eusos er navnet på en rekke av bestemte guder, særlig solen, stjernene, og særlig planteten Venus eller jordbranner; en klasse med guder («de som skinner med gyllent hår»; et generelt ord for «en gud»/«hvilken som helst gud». Disse gudene er også generelle for indoeuropeerne.
    • *H2eus(os), er antatt å ha vært gudinne for daggry[10], ble videreført i gresk mytologi som Eos, i Roma som Aurora, i vedisk mytologi som Ushas, i litauisk mytologi som Aušra «gryningen» eller Auštaras (Auštra) «guden (gudinnen) av nordøstvinden», latviske Auseklis, morgenstjernen (litauisk Aušrinė, «morgenstjernen»); Ausera, og Ausrina, gudinnene for gryningen eller planten Venus; hettittisk, assu «herre, gud»; gallisk Esus, en gud i ildstedene; norrønt, æser (flertall), og angelsaksisk Os (entall), generelt ord for en gud, en hvilken som helst gud; slavisk, Iaro, en gud for sommeren. Formen Arap Ushas opptrer i albansk folkeminne, men er et navn for månen. Se også navnene for solen nedenfor.
    • *H2eust(e)ro[11], men er også sett i formen *as-t-r, med påtrengende -t- [mellom s og r] i nordlige dialekter.[12][13] Anatoliske dialekter: Estan, Istanus, Istara; gresk Hestia, gudinne for ildstedene; latinsk Vesta, gudinne for ildstedene; i armensk som Astghik, en stjernegudinne; muligens også i germansk mytologi som Eostre eller Ostara; og baltiske Austija.
  • *PriHeh2, er rekonstruert[14] som «elsket, venn» (sanskrit priya), kjærlighetsgudinne. Hun er kjent på hettittisk som objektet for Purullifestivalen. I avestisk er hun demonisert som Paurwa, men erstattet av Anahita. På gresk er hun anerkjent som Afrodite. På latin tar Venus hennes plass (hvor hennes navn korresponderer med sanskrit vanas i betydning «kjærlig, begjær», et beskrivende tilnavn for Ushas), og på norrønt som Frøya (en vanegudinne som tilsvarer Venus). På albansk er hun Perendi og som ble kristnet som Sankt Prendi. Jacob Grimm refererte til en eldre form fra Böhmen, Priye, benyttet som en omskrivning for Afrodite.[15] Mange av disse gudinnene ga deres navn til den sjette dagen i uka, Fredag. De er også velkjente i mindre former som germanske alver og persiske felignende perier, som sjarmerende og forførende vesener i folkeminne. Det er også hankjønnsformer av denne guddommen, sanskrit Prajapati, gresk Priapos, lånt inn i latin som Priapus, og norrønt i Frøy.
Elven Don nær Jelets i Lipetsk oblast
  • *Deh2nu- «elvguddinne» er rekonstruert[16] fra sanskrit Danu, irske Danu; walisiske Dôn, og en hankjønnsform i ossetisk Donbettys. Navnet har blitt knyttet til elven Don som renner ut i Svartehavet (Dnepr, Dnestr, Don, og Donau) og med andre navn på elver i keltiskspråklige områder.
  • *Welnos, er rekonstruert som gud for kyr og krøtter fra slavisk Veles, og litauisk Velnias (i arkaisk litauisk hadde vėlės betydningen «skygger» eller «ånder av de avdøde»), «beskytter av flokken»; foruten også norrøne Ull, og angelsaksiske Wuldor, og selv elysionske marker i greske myter og ritualer (i henhold til Jaan Puhvel). Det kan ha vært en gud for krøtter i nordlandene, men argumentet her er meget tynt. Disse navnene var en stund også antatt kunne ha en forbindelse med sanskrit Varuna og greske Uranos, eksempelvis ved Max Müller,[17] men det er nå avvist på lingvistisk begrunnelse.[18]
  • Guddommelige tvillinger: Det er flere sett (indoeuropeerne synes generelt å ha vært glad i tvillinger, men hyppigheten i mytologien har med forklaringsmodeller å gjøre), som kan og kan ikke være beslektet.
    • Solen og Månen er diskutert i neste seksjon.
    • Yama og Manu, de første dødelige (eller de første gudene som døde), ble stamfedre til alle og kong(ene) av de døde. Den første stamfar til mennesket er kalt *Manu-, se germanske Mannus, hinduistiske Manu.[19]
    • Hestetvillinger, vanligvis med et navn som betyr «hest» *ekwa-, men navnene er ikke alltid beslektet ettersom det er ikke leksikalske sett.[20] Tvillingene er alltid av hankjønn og har vanligvis form som en hest, eller stundom hvor den ene er en hest og den andre en gutt. De er brødre av soljomfruen eller gudinnen for gryningen, sønner av himmelguden. De er videreformidlet i sanskrit Ashvins og litauisk Ašvieniai, identisk til latviske Dieva deli. Andre hestetvillinger er greske Dioskuri (Polydeukes og Kastor), lånt i latin som Castor og Pollux; på irsk er tvillingene av Macha; angelsaksisk som Hengist og Horsa (begge navnene betyr «hingst»), og muligens norrøne Sleipner, Odins hest med åtte føtter som ble født av Loke; slaviske Lel og Polel; muligens forkristnet i albansk som Sts. Flori og Lori. Hestetvillingene kan være basert på morgen- og kveldsstjernen (planeten Venus) og de har ofte fortellinger knyttet til seg hvor de «fulgte» solgudinnen slik planeten Venus kretser nært til solen.[21]
  • En vanngud eller sjøgud er rekonstruert[22] som *H2epom Nepots «sønnesønn/nevø av vannene» fra persisk og vedisk Apam Napat, og som *neptonos fra keltisk Nechtan, etruskiske Nethuns, germanske Hnikar og latinske Neptun. Denne guden kan være beslektet med den germanske vannånden Nix/Nixe/Nyx/Nøkk og den tyske elven Neckar.[23] Tilsvarende begynner de fleste betydelige elver i Litauen med ne- (Nemunas, Neris, Nevėžis). Poseidon fyller den samme funksjonen i gresk mytologi, men selv om etymologien i hans navn er diskutabelt er det klart at det er ikke beslektet med Apam Napat.

Sun og Månen er ofte sett på som tvillingbarn av forskjellige guddommer, men faktisk var solen og månen opptatt som guddommer flere ganger og er ofte funnet i konkurrerende former innenfor det samme språket. Det vanligste skjemaet er at en av disse himmelske guddommene er av hankjønn og den andre av hunkjønn, skjønt det nøyaktige kjønnet til solen eller månen har vært varierende blant senere indoeuropeiske mytologier. Her er to av de meste vanlige urindoeuropeiske former:

  • *Seh2ul med en genitivform *Sh2-en-s Sol, opptrer i sanskrit Surya, avestisk som Hvara; gresk Helios, latinske Sol, germanske *Sowilo (norrøne Sol; angelsaksisk Sigel og Sunna, litauisk Saulė, latvisk Saule; albansk Diell.[24]
Himmelguden dreper dragen Illuyankas. Bak ham er hans sønn Sarruma. Den buktende formane av slangen er avbildet i bølgeformete linjer med de menneskelige figurene sklidende langs.
Foto: Museum for anatoliske sivilisasjoner, Ankara, Tyrkia
  • *Meh1not Månen, gir avestisk Mah; greske Selene (ikke beslektet), skjønt de benytter også formen Mene; latin Luna, senere Diana (ikke beslektet), norrønt Måne, angelsaksisk Mona; slavisk Myesyats; litauisk *Meno, eller Mėnuo (Mėnulis); latvisk Meness. På albansk er Hane navnet for Mandag, men dette er ikke beslektet.[25]
  • *Peh2uson er rekonstruert[16] og er en hyrdegud, basert på den greske gud Pan, den romerske gud Faunus og tilsvarende romerske skogsånder som fauner, og vediske Pashupati, og Pushan.
  • Det har vært mange former for naturånder eller guder beslektet med de greske satyrer, den keltiske gud Cernunnos og Dusii, slaviske Veles og Leszi, germanske Woodwose (villmann), alver og dverger. Det kan også ha eksistert en kvinnelig beslektet type tilsvarende til de gresk-romerske nymfer, slaviske vilaer, og norrøne/norske folkeminne om huldre.
  • Det er også sannsynlig at de hadde tre skjebnegudinner, se nornene i norrøn mytologi, moirene i gresk mytologi, Sudjenice i slavisk folkeminne, og Deives Valdytojos i litauisk mytologi. Keltiske religioner er også preget av flere trippelgudinner, eksempelvis galliske Matrones og irske Morrigan, og tidvis trippelguder også, men de er ikke alltid assosiert med skjebnen. Se også Trippelguddommer.

En mer omfattende behandling av emnet den indoeuropeiske gudeverden vil ikke bare liste de beslektede navn, men også beskrive ytterligere tilsvarigheter i «familiebeslektskapene», datoer for festivaler, assosierte myter og særskilte guddommelige krefter.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ West 2007, s. 23
  2. ^ Mallory, 1989
  3. ^ Watkins 1995
  4. ^ For å kunne presentere en konsekvent framstilling er de rekonstruerte formene som er benyttet her sitert fra Mallory & Adams (2006). For ytterligere forklaring på laryngealer – <h1>, <h2>, og <h3> – se artikkelen Laryngalteorien.
  5. ^ Mallory & Adams 2006, ss.409, 431
  6. ^ i henhold til Mallory & Adams (2006, s.408
  7. ^ Mallory & Adams 2006, ss. 267
  8. ^ Gamkrelidze & Ivanov 1995, s. 760
  9. ^ Mallory & Adams 2006, ss. 410, 433
  10. ^ Mallory & Adams 2006, ss. 409, 410, 432
  11. ^ Mallory & Adams 2006, ss. 294, 301
  12. ^ Mallory & Adams 2006, ss. 702, 780
  13. ^ Gamkrelidze & Ivanov 1995
  14. ^ Mallory & Adams 2006, ss. 208
  15. ^ DM p.303
  16. ^ a b Mallory & Adams 2006, s. 434
  17. ^ Müller, Max: Essay on comparative mythology. London 1858, s. 84
  18. ^ «the etymology is disputed», Shapiro, JIES 10, 1&2, s. 155. The Journal of Indo-European Studies, utg. av JIES, Washington, DC., 1973 og andre
  19. ^ Mallory & Adams 2006, s. 435
  20. ^ Mallory & Adams 2006, s. 432
  21. ^ JIES 10, 1&2, s. 137-166, Michael Shapiro, som viser til D. Ward, The Divine Twins, Folklore Studies, No. 19, Univ. Calif. Press, Berkeley, 1968.
  22. ^ Mallory & Adams 2006, s. 438
  23. ^ Puhvel, Jaan: Analecta Indoeuropaea, (en samling av artikler), utg. av Innsbrucker Beitrage zur Sprachwissenschaft, Innsbruck, 1981
  24. ^ Encyclopedia of IE Culture, s. 556.
  25. ^ Encyclopedia of IE Culture, s. 385, gir formene, men har ikke et eget oppslagsord for en månegudinne.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Benveniste, Emile; Palmer, Elizabeth (overs.) (1973): Indo-European Language and Society. Coral Gables, Florida: University of Miami Press.
  • Cox, George William (1887): The Mythology of the Aryan Nations. London: Kegan Paul. ISBN 978-0543949295.
  • Frazer, James (1919–1920): The Golden Bough. London: MacMillan.
  • Gamkrelidze, Thomas V.; Ivanov, Vjaceslav V. (1995): «Indo-European and the Indo-Europeans: A Reconstruction and Historical Analysis of a Proto-Language and a Proto-Culture», i Winter, Werner: Trends in Linguistics: Studies and Monographs 80, Berlin: M. De Gruyter
  • Grimm, Jacob; Stallybrass, James Steven (overs.) (1966): Teutonic Mythology. London: Dover. (DM).
  • Mallory, James P. (1991): In Search of the Indo-Europeans. London: Thames & Hudson. ISBN 978-0500276167.
  • Mallory, James P.; Adams, Douglas Q., red. (1997): Encyclopedia of Indo-European Culture, London: Routledge, (EIEC)
  • Mallory, James P.; Adams, Douglas P. (2006): Oxford Introduction to Proto-Indo-European and the Proto-Indo-European World, London: Oxford University Press
  • Renfrew, Colin (1987): Archaeology & Language. The Puzzle of the Indo-European Origins. London: Jonathan Cape. ISBN 978-0521354325.
  • Watkins, Calvert (1995): How to Kill a Dragon: Aspects of Indo-European Poetics. London: Oxford University Press. ISBN 978-0195144130.
  • West, Martin Litchfield (2007): Indo-European poetry and myth. London: Oxford University Press. ISBN 978-0199280759.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Urindoeuropeisk_religion&oldid=24466137»