Gammelhøytysk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Det antatte hovedområdet for gammelhøytysk under det tysk-romerske keiserrike950-tallet.

Gammelhøytysk (tysk: Althochdeutsch, forkortelse Ahd.)[1] i er betegnelsen på den eldste skriftlig kjente form for høytysk, og ble brukt mellom 750 og 1050 e.Kr.

Det var ikke noe enhetlig språk, men omfattet en gruppe av vestgermanske dialekter som ble talt syd for den såkalte Benrath-linjen. Dialektene skilte seg fra de andre vestgermanske språkene eller dialektene gjennom den høytyske lydforskyvningen. I det nordtyske lavlandet med dagens Nederland skjedde ikke denne lydforskyvningen. Språket som ble talt der kalles gammelsaksisk.

Ordet «tysk» dukker første gang opp i den middellatinske formen «theodisce» i 786. I en kirkelig forsamling skal beslutningene ha blitt lest opp «tam latine quam theodisce», det vil si «både på latin og folkespråket».

Gammelhøytysk utviklet seg i middelalderen til middelhøytysk.

Karaktertrekk[rediger | rediger kilde]

Hovedforskjellen mellom gammelhøytysk og vestgermanske dialekter som fra det er utviklet er at det gjennomgikk andre lydskifte eller høygermanske lydforskyvning. Dette er antatt å ha skjedd en gang på slutten av 400-tallet og begynnelsen av 500-tallet, derav dateringen til å ha begynt rundt år 500 som et rundt tall. Resultatet av denne lydendringen er at konsonantsystemet i tysk har forblitt forskjellig fra andre vestgermanske språk, inkludert engelsk og nedertysk. Grammatikalsk derimot har gammelhøytysk forblitt svært likt som gammelengelsk, gammelnederlandsk, og gammelsaksisk.

Ved midten av 1000-tallet er det mange forskjellige vokaler i stavelser uten trykk som hadde blitt redusert til «e». Ettersom disse vokalene var en del av de grammatikalske endelsene i substantiver og verb, førte tapet av disse til en radikal forenkling av bøyningsgrammatikken i tysk. Av disse grunnene er år 1050 sett på som begynnelsen av middelhøytysk periode, skjønt det eksisterte knapt noen tekster på tysk i løpet av de neste hundre årene.

Eksempler på vokalreduksjon i stavelser uten trykk:

    Gammelhøytysk     Middelhøytysk     Norsk
    machôn     machen     å gjøre
    taga     tage     dager
    demu     dem(e)     til det

(De moderne tyske formene av disse ordene er løselig det samme som på middelhøytysk.)

Dialekteksempler[rediger | rediger kilde]

Den kristne bønnen Fader vår gjengitt nedenfor i fire gammeltyske dialekter. Ettersom disse oversettelser av en liturgisk tekst, er det best å ikke anse dem som eksempler på idiomatisk språk, men de viser forskjellene i dialektene meget klart.

Fader vår[2]
Latinisk liturgisk versjon[3] Alemannisk, 700-tallet
Sankt Gallen Paternoster (Fader vår)
Frankisk språk fra sør i Rhinen, 800-tallet
Weissenburg Katekisme
Østfrankisk, ca. 830
Gammelhøytysk Tatianus
Bairisk, tidlig på 800-tallet
Freisinger Paternoster

Pater noster, qui es in caelis:
sanctificetur Nomen Tuum;
adveniat Regnum Tuum;
fiat voluntas Tua,
sicut in caelo, et in terra.
Panem nostrum cotidianum da nobis hodie;
et dimitte nobis debita nostra,
sicut et nos dimittimus debitoribus nostris;
et ne nos inducas in tentationem;
sed libera nos a Malo.
[4][5]

Fater unseer, thu pist in himile,
uuihi namun dinan,
qhueme rihhi diin,
uuerde uuillo diin,
so in himile sosa in erdu.
prooth unseer emezzihic kip uns hiutu,
oblaz uns sculdi unsero,
so uuir oblazem uns skuldikem,
enti ni unsih firleiti in khorunka,
uzzer losi unsih fona ubile.

Fater unsēr, thu in himilom bist,
giuuīhit sī namo thīn.
quaeme rīchi thīn.
uuerdhe uuilleo thīn,
sama sō in himile endi in erthu.
Brooth unseraz emezzīgaz gib uns hiutu.
endi farlāz uns sculdhi unsero,
sama sō uuir farlāzzēm scolōm unserēm.
endi ni gileidi unsih in costunga.
auh arlōsi unsih fona ubile.

Fater unser, thū thār bist in himile,
sī geheilagōt thīn namo,
queme thīn rīhhi,
sī thīn uuillo,
sō her in himile ist, sō sī her in erdu,
unsar brōt tagalīhhaz gib uns hiutu,
inti furlāz uns unsara sculdi
sō uuir furlāzemēs unsarēn sculdīgōn,
inti ni gileitēst unsih in costunga,
ūzouh arlōsi unsih fon ubile.

Fater unser, du pist in himilum.
Kauuihit si namo din.
Piqhueme rihhi din,
Uuesa din uuillo,
sama so in himile est, sama in erdu.
Pilipi unsraz emizzigaz kip uns eogauuanna.
Enti flaz uns unsro sculdi,
sama so uuir flazzames unsrem scolom.
Enti ni princ unsih in chorunka.
Uzzan kaneri unsih fona allem sunton.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Engelsk forkortelse er OHG = Old High German
  2. ^ Braune, Wilhelm; Ebbinghaus, Ernst A. (1994). Althochdeutsches Lesebuch (17th utg.). Tübingen: Niemeyer. ISBN 3-484-10707-3. 
  3. ^ Catechismum Catholicae Ecclesiae, 2759
  4. ^ I Vulgata, den offisielle latinske bibel til den katolske kirke, er det siste ordet kapitalisert, hvilket indikerer at det er en referanse til Malus (den onde), ikke malum (ondskap).
  5. ^ Den bysantinske lovprisning er aldri forbundet umiddelbart med Fader vår som i den latinske liturgi eller i den latinske Bibelen. I den romersk missalet opptrer denne doksologi (adskilt fra Fader vår ved embolisme i formen «quia tuum est regnum, et potestas, et gloria, in saecula»; andre har oversatt det til latin som «quia tuum est regnum; et potentia et gloria; per omnia saecula eller in saecula saeculorum.»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bostock, J. Knight (1976): A Handbook on Old High German Literature, 2. utg, revidert av K.C.King & D.R.McLintock, Oxford. ISBN 0-19-815392-9
  • Keller, R.E. (1978): The German Language, London. ISBN 0-571-11159-9
  • Sonderegger, S. (1974): Althochdeutsche Sprache und Literatur, de Gruyter, ISBN 3-11-004559-1

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]